
Godt samhold begynner med sekken
Det er en stund siden laget fra innsatsstyrke Grebe i Opplandske Heimevernsdistrikt 05 traff hverandre sist, men når de først møtes er det akkurat som om de så hverandre dagen før. Slik har det vært de siste 14 årene.
Fem av dem har vært en del av laget siden HVs innsatsstyrker ble etablert i 2005, tre av dem begynte i 2017.
Sammen har de klare verdier og mål for hele tiden å bli bedre soldater og fungere optimalt som lag.
– Jeg må si at jeg syns det er kult at andre ser opp til oss. Vi er langt nær perfekte, og det er fortsatt langt før vi er i mål, men det at vi har denne typen forhold til hverandre innad i laget gjør at vi er veldig effektive. Det er ingen som står og klør seg i hodet og ikke vet hva han skal gjøre. Vi kjenner våre egne og hverandres roller såpass godt, sier lagfører Tom Erik Wiklund (40).
Det at arbeidsoppgavene utføres bra er med på å skape samhold innad i laget, og vice versa. Det at de kjenner hverandre godt og måten de trener på, med målet om alltid å bli bedre, har positive innvirkninger på utførelsen av oppdragene.
Angret seg
Det er flere grunner til at så mange av dem har vært i dette laget siden innsatsstyrken ble opprettet for 14 år siden. For Ole Hangaard ble det i en periode mye skolearbeid og lite tid til overs. Det endte opp med at han ga seg i innsatsstyrken, men det tok ikke lang tid før han angret seg.
– De er jo på et vis familien min. Jeg gikk til troppssjefen, og etter fem minutter var jeg tilbake, sier Hangaard.
– Vi valgte selvfølgelig å ta han tilbake så raskt som mulig. Jeg er veldig fasinert over at veldig mange ikke vet hvor bra man egentlig har det, før man mister det. Så da får dette bli en liten pekefinger til dere som skulle vurdere å ikke fortsette, sier Wiklund etterfulgt av latter fra resten av laget.

Det begynner med sekken
Etter 14 år i Grebe er soldatferdighetene gode og det meste laget gjør går effektivt. Rutinene må sitte, og de må sitte bra, allerede fra den minste detaljen. Er ikke sekken pakket på riktig måte, blir det et forstyrrende element og kan til syvende og sist gå utover resten av laget. At samtlige har med seg det utstyret de skal ha til enhver tid skaper trygghet.
– Kall det religiøst, kall det fanatisk, men det føles i alle fall godt å være en del av dette laget.
– Det hadde ikke gått dersom ikke alle åtte hadde hatt ønsket om å være den beste utgaven av en soldat, slik som vi har. Vi er i innsatsstyrken frivillig og når vi først er her skal vi gjøre det beste vi kan, og med det som utgangspunktet, så blir det bra. Det er nettopp det jeg synes er veldig flott med laget, sier Wiklund.
- Når vi blir veldig gode på enkeltmannsferdigheter i tilknytning til våpen, blir vi i tillegg flinke med tanke på sikkerhet. Vi er trygge både på oss selv og på hverandre. Det er når du får det fundamentet at det begynner å bli morsomt, sier Wiklund.
Religiøst samhold
– På kurs samarbeider vi tett med andre enn laget vårt. Da tenker jeg at dersom jeg yter mitt beste så faller det noe positivt tilbake på laget også. Selvom de ikke er rundt meg, så gjør jeg det litt for dem likevel, sier Even Nordmo (36). Han deltok på et lagførerkurs hvor de fikk spørsmål om hvilket tema de brenner mest for.
– Noen nevnte skismøring, andre nevnte biler, men jeg presenterte laget mitt. Det kan godt hende at andre synes at det blir litt krampaktig, og nesten på grensen til komisk og religiøst, men da får det bare bli sånn, sier Nordmo og ler.
– Kall det religiøst, kall det fanatisk, men det føles i alle fall godt å være en del av dette laget, legger Wiklund til.
Som et puslespill
Edvard Mølmen føler seg utrolig heldig som har havnet i et lag med likesinnede soldater. Han har dokumentert lagets innsats gjennom årene i form av bilder, noe som resulterte i bildeboka «En vogn, åtte mann» for et par år tilbake.
- Vi lager gjerne konkurranser mot andre som ikke vet at vi konkurrerer mot dem.
Han sammenligner laget med et puslespill, bitene havnet på riktig plass. Han tenker ofte på hvilket forhold han hadde hatt til arbeidsoppgavene og menneskene dersom han hadde blitt plassert i et annet lag.
– Det er rart hvor bra alt har klaffet for min del. Da ønsker en å bevare det en har så godt som mulig. Jeg har en sterk tilknytning til disse soldatene selv om vi ikke treffes utenom Heimevernet så ofte, sier han.
De åtte soldatene har ikke veldig mange like personlighetstrekk, men de utfyller hverandre og det er kanskje derfor det klaffer så godt. Innad i laget har de også noen knep på lur som bidrar til samholdet.
– Det starter med små steg for å skape en god gruppekultur. Vi lager gjerne konkurranser mot andre som ikke vet at vi konkurrerer mot dem. Dersom vi skal være klart oppsatt i bilen innen et visst tidspunkt skal vi være klar minst 15 minutter før. Ingen andre er klare, vi slo dem, men de vet ikke at det er en konkurranse. Vi får likevel en seier innad i laget, og det gir oss utrolig god øving til den dagen alvoret er ute. Dersom noen slår oss prøver vi på nytt og gir oss ikke før vi vinner, sier Nordmo lattermildt.

Gleder seg over øvelsene
De er alle enige om at det gode samholdet har ført til at de alltid gleder seg til neste øvelse. Det er heller ingen tvil om at det har vært en stor påvirkningsfaktor for både effektiviteten og motivasjonen deres.
– Øvelsene er som en ferie, noe jeg syns er så rart. Vi er på jobb og jobber hardt. Likevel er det avslappende å komme på øvelse, man kobler av på en helt annen måte. Det er ingen tvil om hvorfor vi er her; det er for å yte sammen, avslutter Mølmen.