20211104HST_5060

Bryteren som aldri skrus av

Amund Skullerud (40) har alltid vært løsningsorientert, og idébryteren skrus aldri av. For soldatene på grenseoppdraget resulterte det i en effektiv app som reduserte arbeidstimene betraktelig.

Haslemoen leir i Våler kommune i Innlandet har mørket senket seg for soldatene som skal på vakt tidlig dagen etter. På kaserna er det mørkt i alle vinduer bortsett fra ett. Inne på rommet lyser det fra en datamaskin.

Amund sitter ved sengekanten og skriver ivrig inn koder og programmerer på sin lille laptop som synger på siste verset. Han greier ikke å legge idéen fra seg. Totenflak, cola og kaffe blir konsumert, mens totningen tømmer hjernen over på datamaskinen. Noe som senere skulle vise seg å bli til stor verdi for mange.

Smarte hjerner

En kjølig høstmorgen møter vi den 40 år gamle IT-gründeren i Mustad næringspark i Gjøvik, som tidligere var verdens største fiskekrokprodusent. I bygget som Amunds firma Flyt IT har kontor ble fiskekrokene lagt i syrebad og gjort blanke og fine.

Denne prosessen ble kalt «brighting» og foregikk i Bright-bygget eller Bright house som det heter nå.

20211104HST_4934.jpg
Mustad Næringspark forvalter og utvikler næringseiendommer i Gjøvik kommune, og hvor Amund har sitt firma Flyt IT.

– Jeg synes navnet på bygget passer så bra med historien og hva vi gjør nå. Vi er et innovasjonshus med smarte hjerner – bright minds, smiler en inspirert Amund, mens han prøver å få presentasjonen opp på storskjermen. 

Amund Skullerud hadde egentlig ikke sett for seg IT-bransjen i sine yngre dager. Han har holdt på med datamaskiner siden han var åtte år og så mer på det som en hobby enn et yrke.

Han hadde tenkt til å bli meteorolog, og uten noen særlige forventninger startet han på Universitetet i Oslo. Han tok flere og flere fag innenfor IT og data som senere ble en bachelor innen IT i 2008. Siden har han drevet med faget.

 

20211104HST_4755

Amund beskriver seg selv som litt utålmodig, litt rastløs og sta. Det å se bare hindringer og problemer, liker han ikke. Det å være løsningsorientert selv i hverdagen er noe som alltid har vært i Amund, og den bryteren kan han ikke skru av.

– Noen ganger så funker en idé, andre ganger går det ikke.

Alt må dokumenteres

Datoen er 6. april. Dagen etter påskeferien. I Haslemoen leir hadde heimevernssoldatene fra Oppland utrykningsområde i Opplandske heimevernsdistrikt 05 gjort seg klar til tjeneste.

Nå var det Amund Skullerud sin tur til å stå på grensen. 21 dager med vaktrulleringer og den triste Ola-pakken med størknet karbonade og sylteagurkmiks skulle bli den nye hverdagen. Amund visste sin rolle på grenseoppdraget. Han skulle jobbe på P-kontoret, kjøre lønn og reiseregninger.

Men han liker å erfare nye ting. Oppdraget var noe nytt, og det var sikkert noe han kunne lære av dette også. Uten noen særlige forventninger, ramlet Amund inn i kinosalen, for en «kort» briefing fra Heimevernet og politiet om grenseoppdraget og tips til hvordan man skulle fylle ut politirapport etter endt vakt.

Noen ganger så funker en idé, andre ganger går det ikke.

Amund Skullerud

Slik var oppdraget: Lag på tre soldater skulle ut på grensen på åtte timers vakt. Noen på vaktpost, andre skulle kjøre streifpatrulje. Alle måtte notere i hver sin stridsblokk hva som skjedde i løpet av vakta, og så måtte de kjøre tilbake til leir fra en av de mange grenseovergangene som var kontrollert.

Når man kom tilbake, skulle man skrive en rapport i en Word-mal, og tyde håndskriften til medsoldatene fra stridsblokken. Alt skulle dokumenteres og ned i rapporten. Antall passeringer, situasjonsbilde, antall bortvisninger, antall henvist til karantenehotell, detaljer og observasjoner hvis det var en bil som prøvde å passere ulovlig.

Alt var viktig å få med. Deretter sende denne rapporten videre til politiet for å få situasjonsforståelse av dagens vakt.

HV05_SA_0165_SA909783.jpg
Alt som skjedde på grensen skulle dokumenteres og ned i rapporten. En omfattende jobb for soldatene på vakt. Foto: Samuel Andersen/Forsvaret

I kinosalen sitter Amund med resten av soldatene. Han klør seg i hodet og blir helt matt over hvor tungvint arbeidsprosessen kommer til å bli. Mens det gjespes fra soldaten ved siden av og de alt for varme kaffekoppene blir slurpet av soldatene i den store kinosalen, bestemmer han seg. En liten faen blir vekket i han.

Rapporteringen må løses på en bedre måte. Selv om Amund ikke skulle stå fysisk på grensen selv, tenkte han at idéen hans hadde potensiale til å gjøre arbeidet til de som skulle stå der mye enklere. Dette kunne Amund løse for dem; for Heimevernet. Noe som gjorde det enda bedre.

DTG? Hva er det?

Den samme natten er Amund oppslukt med å kode. Han måtte lage noe konkret for å kunne vise det frem. Amund skriver ned det han kan aller best; kodespråket. Forsvarsspråket og alle forkortelsene som hører med kunne han derimot ikke så mye om.

Der fikk han hjelp og innspill fra sine medsoldater. Dagen etter hører en soldat om idéen og blir like ivrig som Amund.

– Du må huske å ha med DTG, øverst på appen! Amund stopper litt opp og blir usikker på om DTG var noe han husket fra førstegangstjenesten? Dette har han ikke vært borti før. Amund var terminalsoldat i førstegangstjenesten tilbake i 2001.

– DTG? Hva er det? Tenkte han. Til slutt må han spørre. DTG står for dato-tids-gruppe, og en rolig og uskyldig latter brer seg i rommet. Kodingen av appen var derfor bare en liten del av sluttproduktet. Det var detaljene og kunnskapen fra soldatene rundt og innsatsen til alle som gjorde det til et bra produkt til slutt.

Alle soldatene, befalet og offiserene på Haslemoen var tent på idéen til Amund og så potensialet i systemet. Loggføringen ble enklere, og rapportene ble mer detaljerte. Muligheten for at alle på oppdraget kunne overvåke alt som foregikk ved alle grensestasjonene til enhver tid, digitalt, ville kunne gi et mer operativt oppdrag og bedre situasjonsforståelse.

20211104HST_5068.jpg
Amund Skullerud jobber med IT i det sivile, en kompetanse han fikk god bruk for også i HV.

To dager etter programmeringen startet, tok områdesjefen kontakt med daværende distriktssjef, oberstløytnant Semming Rusten. Da Amund skulle presentere dette for øverste leder, kjente han på alvoret og den stille stemningen på møterommet. Sjefen satt der på enden av bordet med armene i kryss og sa ikke et eneste ord.

Det var ikke så mange på møterommet, men Amund satt litt anonymt bak og fulgte med. Da presentasjonen var ferdig, snudde Semming Rusten seg og peker på Amund, som rekker å tenke «Hva kommer nå?». Rommet blir helt stille. Rusten legger om pokeransiktet til et lite smil.

– Dette er et bra initiativ, og dette går vi for! Kort og klar beskjed fra en oberstløytnant. Amund pustet lettet ut.

Showtime!

Dagen er endelig her. Områdesoldatene er på vei ut på grensen. Nå skulle appen tas i bruk for første gang. Amund og medsoldatene sitter spent på kontoret. Klokken var slagen og med en nervøs stemme fra Amund hørte de andre:

Shit! Nå skjer det! Hva kan gå galt nå?

– Shit! Nå skjer det! Hva kan gå galt nå?

Den summende lyden av samband går på.

– HV OPS, dette er HV03 over. Da går vi av vakt. Alt er lagt inn i appen, så vi anser oss som ferdig, rapporterer lagføreren.

Et sterkt og klart «okei» kommer som svar tilbake. De laster ned rapporten som har blitt fylt ut via applikasjonen og sender den videre til politiet. Ti minutter senere ringer politiet tilbake, og lurer på om det er gjort en feil, siden laget gikk av vakt bare noen få minutter tidligere. Politiet blir stumme i den andre enden av røret, da de blir forklart at arbeidsprosessen har blitt forenklet via en app.

HV05_SA_0012_SA703447.jpg
Da appen skulle tas i bruk for første gang satt Amund og medsoldatene og ventet spent på kontoret. Foto: Samuel Andersen/Forsvaret

På møterommet i den gamle fiskekrokfabrikken tenker Amund tilbake på grenseoppdraget. Det var ikke bortkastet tid på Haslemoen. Han kjenner på oppdraget som meningsfullt.

Det var ikke bare å «leke» ute i skogen to til tre dager på øvelse. Nå ble de ordentlig kjent med hverandre etter tre uker sammen. Det har skapt samhold, i hvert fall når det sitter så mye kompetanse i hodet på folk.

Det er enormt verdifullt å kunne bruke soldatenes kompetanse i oppdragsløsningen. Det er det som gjør Heimevernet spesielt. Og kanskje man ikke er motivert til å være der i utgangspunktet, men så kan man bidra på så mange måter hvis man bare får muligheten.

Nå har Heimevernet vokst på totningen.

20211104HST_4999

– Jeg gleder meg til neste øvelse, overælt – støtt! Sier Amund, mens han slurper i seg siste rest av kaffen.