Norge som stat i dansketid og unionstid
Norge var formelt selvstendig da vi gikk inn i unionen med Sverige i 1814. Det var slått fast i vår egen grunnlov, av vår egen nasjonalforsamling. Før dette var Norge en del av en dansk-norsk stat. Full selvstendighet ble oppnådd først i 1905.
Norge ble betraktet som et eget rike også i dansketida, men hadde ingen selvstendighet under den danske kronen. Norge ble lenge styrt fra København, av en eneveldig konge. Etter hvert ble noen nasjonale institusjoner etablert også i Norge. Den første var Hæren, i 1628. Hæren ble snart en viktig brikke, en brekkstang, i utviklingen av den norske staten.
Et fritt og selvstendig rike
Riksforsamlingen på Eidsvoll vedtok grunnloven 17. mai 1814. Den slo fast at Norge er et selvstendig rike. Og dét ble det, men bare for en kort stund. Sverige gjorde krav på sitt krigsbytte, altså Norge. Svenskene satte makt bak kravet, gikk til krig – og tvang gjennom unionen. Grunnloven måtte endres med tillegget «forenet med Sverrige under een Konge.»
To riker, én konge. Slik var det også i dansketida, men unionsperioden med Sverige ble likevel helt forskjellig. Fra 1814 var Norge og Sverige i prinsippet likestilte i unionen. Det var ikke noe Sverige–Norge, slik det hadde vært Danmark–Norge. Det var Sverige og Norge. Hvert land hadde sitt parlament og sin regjeringer – og sin konge, men altså samme mannen. Han var konge av Norge, og konge av Sverige; ikke en unionskonge. Dette ble tydeliggjort, symbolisert, ved at han skiftet til norsk militær uniform når han krysset grensa inn til Norge. Da var han konge over Norge – i Norge. Og formelt øverstkommanderende for den norske hær og flåte.
Foreningen av Norge og Danmark var mer enn en union. Det var én stat, en helstat, under en felles monark, men med to riker (Danmark og Norge) samt et dobbelt hertugdømme (Slesvig og Holstein).
Et lyderike under dansk enevelde
Norge ble knyttet til, og styrt fra Danmark, allerede i 1380. Kongen var egenmektig, men ennå ikke eneveldig. Dét ble han først etter statsomveltningen i Danmark i 1660. Da ble eneveldet innført. Norge fikk status som eget rike, i prinsippet – på papiret – likestilt med Danmark. Reelt ble Norge i all hovedsak styrt fra Danmark. Det skjedde enten direkte fra København, eller gjennom stattholderen i Christiania. Norge hadde ingen egne, sentrale statsinstitusjoner. Det nærmeste var Hæren.
Først i 1807 fikk Norge en form for statlig styre, gjennom regjeringskommisjonen som fikk virke i tre år. Da samlet kongen igjen makten hos seg – før det raknet, inn mot 1814.
Stattholderen var kongens betrodde utsending til Norge, for å styre på hans vegne. Stattholderen hadde flere viktige oppgaver. Én av dem var militær: Utvikle forsvaret av Norge, og lede den norske hæren. Det siste skjedde ofte gjennom stedfortredere. Stattholderne fant ikke alltid grunn til å oppholde seg i Norge, annet enn i korte perioder.
Danmark ble ikke bare et enevelde i 1660. Det ble et arverike. Til da var kongen valgt, og personlige egenskaper kunne tillegges vekt. Nå blir han født til tronen, til makten. Dermed fikk den dansk-norske kongedømmet en serie med monarker som historikerne mildt sagt ikke regner som de mest begavede. På midten av 1700-tallet var Christian 6. og sønnen Frederik 5. blant disse, og enda mer den neste i rekken, Christian 7. «Få år etter sin tronbestigelse», skriver historikeren Magnus Jensen, er han «fullkomment imbesill».
Norge var et eget rike, men i praksis et lyderike, underkastet Danmark. Nordmenn hadde lite å si, med mindre stattholderen talte deres og landets sak, og fikk gjennomslag hos kongen i København.
Fra 1660 hadde enevoldskongene større makt. Kong Frederik 3. var opptatt av å binde Norge tettere til sentralmakten. Dette var en periode med stadige politiske og militære konflikter, og det behov for en sterk stat – og et sterkere militærvesen. Kongen var, som sin far ofte engasjert i krig. Det var en vedvarende fare for ny krig med Sverige, også for et utsatt Norge. Derfor ble det etablert en norsk hær i Norge, primært for bruk i Norge. Det var Christian 4. som opprettet den norske hæren i 1628; sønnen Frederik 3. utvikler den. Han har bruk for Hæren – og bruker den.
En sentral administrasjon blir til
I dansketida ble det bygd opp en egen sentralisert administrasjon i Norge. Dette ble påskyndet av militære behov, særlig i krigsperioden fram til 1720. Behovet for egne forvaltningsorgan i Norge var begrunnet i å kunne treffe avgjørelser for hele landet uten alltid å måtte gå veien om København. Deretter ble ordningen svekket, med mer direkte styre fra Danmark. Embetsmenn i Norge måtte vende seg til myndighetene i København når de ikke selv hadde fullmakt til å ta avgjørelser.
Hæren forble unntaket. Den besto som en selvstendig operativ enhet i Norge, med egen kommanderende general, selv om den funksjonen i en periode fram til 1772 sto ubesatt. Og kommanderende general var, ennå på 1600-tallet og langt inn på 1700-tallet, dansk.
Hæren var en pådriver for utviklingen av en sentral administrasjon, en tidlig statlig forvaltning, i Norge, fra midten av 1600-tallet: Utskriving av soldater forutsatte manntall, underhold av Hæren krevde skatteinntekter. For å utligne skatter måtte det være kunnskap om gård og grunn, folk og fe. Dermed måtte det utarbeides både matrikler og manntall. For å makte dette måtte administrasjonsapparatet bygges ut-
Bak dette lå både utgifter til et hoff i København som var dyrt i drift, og den kostbare krigføringen som tidvis krevde store ressurser, avkrevd hele samfunnet, i hvert fall i den sørlige landsdelen.
Folkeregistreringen på 1660-tallet skyldtes Hærens behov for folk – og kongens behov for penger til å finansiere Hæren. Manntallet var militær begrunnet. For utskriving av soldater ble prester og fogder i 1663 pålagt å registrere alle menn over 12 år; deretter også de under 12. Byene ble holdt utenfor. De var ikke ennå pålagt å stille soldater. Da ny krig truet ved århundreskiftet ble en ny folketelling beordret, i 1701.
Hæren var den første nasjonale institusjon i Norge, fra 1628. Øvrige statsinstitusjoner var samlet i København – til bruddet i 1814. Hæren var en viktig institusjon i utviklingen av det norske samfunnet, men mer enn det: Den var en forutsetning for at eidsvollsmennene kunne ta de dristige beslutninger de tok i 1814 – og de mange fordelaktige vilkår Norge gikk inn i unionen med.