Staten, hæren og og samfunnet; en introduksjon
Norge gjennomgikk en rivende utvikling som del av den dansk-norske helstaten til 1814, og i unionen med Sverge til 1905. Oppbyggingen av en norsk hær spilte en viktig rolle i denne moderniseringen av Norge – på flere samfunnsområder.
Norge hadde ingen nasjonal institusjon før 1628, da Hæren ble etablert. Norge hadde ingen høyere utdanningsinstitusjon før i 1750, da Krigsskolen ble opprettet. Norge hadde ikke mye til sentraladministrasjon. Kongen styrte Norge gjennom en stattholder. Når stattholderen samtidig var kommanderende general for den norske hæren, fikk Hæren en sentral rolle i en framvoksende statsforvaltning i Norge. Utviklingen av Hæren forutsatte utviklingen av en sentralisert administrasjon. Den ble drevet fram av militære behov: Utskriving av soldater og innkreving av skatter.
Norge var et eget rike innenfor den dansk-norske helstaten, men ingen egen stat. Norge erklærte sin selvstendighet med grunnloven i 1814, og ble et eget kongedømme i unionen med Sverige. Den norske hæren la mye av grunnlaget for utviklingen av nasjonal identitet. Den gjorde det mulig for eidsvollsmennene å ta det dristige skrittet å trosse Kielfreden, og risikere krig med Sverige. Under Riksforsamlingen på Eidsvoll spilte hæroffiserer en viktig rolle for å forme vesentlige deler av grunnloven. Forsvar og verneplikt var blant de tøffeste stridsspørsmålene. Offiserene vant fram. Norge skulle ha en verneplikthær, en folkehær.
Norge var underlagt Danmark. Kongen styrte gjennom en stattholder. Mange av dem var mer i Danmark, eller Tyskland, enn i Norge. Det måtte bygges opp en egen administrasjon i Norge. Utviklingen av samfunnet, med flere forordninger å følge, soldater å håndtere og skatter å innkreve, la grunnlaget for en ny stand: Embetsmennene, utnevnt av kongen. Offiserene var embetsmenn. Lenge var de utenlandske, før offisersstanden ble norsk. Offiserene bidro, med sin kulturelle og profesjonelle bakgrunn, til å forme utviklingen av det moderne Norge. Et Norge som var en periferi i Europa, men en viktig handelspartner.
De tidligste stattholderne var kommanderende generaler, og var avgjørende for utviklingen av den norske hæren. Fotsoldatene ble utskrevet fra folkedypet, blant bøndene. Det var folkehæren, bondehæren, som forsvarte grunnloven i 1814. Den la grunnlaget for det norske demokratiet, men var ikke selv demokratisk: Soldatene som var satt til å forsvare den hadde ikke selv stemmerett før mot slutten av 1800-tallet. Kvinner fikk stemmerett enda senere. Hæren var heller ikke demokratisk. Det var spenninger mellom offiserer og underoffiserer. Politiske motsetninger viste seg i unionsspørsmålet og mellomkrigstida.
Denne delen av historien om Hæren og Norge – Staten og samfunnet – omhandler framveksten av det norske samfunnet i retning av en stat, og om den vesentlige rollen Hæren og hæroffiserer spilte i denne utviklingen, helt fra etableringen i 1628.
Hovedkilder til denne delen av hær- og norgeshistorien:
Alnæs, Karsten (1997–1998): Historien om Norge (bind 2–4). Gyldendal, Oslo.
Danielsen, Rolf m.fl. (1991): Grunntrekk i norsk historie fra vikingtid til våre dager. Universitetsforlaget, Oslo.
Jensen, Magnus (1963): Norges historie. Under eneveldet 1660–1814. Universitetsforlaget, Oslo.
Jensen, Magnus (1963): Norges historie. Unionstiden 1814–1905. Universitetsforlaget, Oslo.
Leraand, Dag (2022): 125 år ved fronten. Norges offisers- og spesialistforbund 1896–2021. NOF, Oslo.
Mykland, Knut (red.) (1977–1978): Norges historie (bind 7–11). J.W. Cappelen, Oslo.
Store norske leksikon
Universitetet i Oslo: www.norgeshistorie.no