Stender og samfunnsklasser, offiserer og soldater

Norge hadde ingen adel å snakke om, i motsetning til Danmark. Der ga adelen opphav til høyere offiserer. Norge hadde heller ikke egne offiserer. Disse måtte – som høyere embetsmenn, de fremste administratorene – hentes fra utlandet. Norge hadde heller ingen akademisk utdanning; ikke før Krigsskolen ble opprettet i 1750.

Embetsmannsstaten som elite
Norge var underlagt Danmark helt til 1814. Gradvis ble mer av styringen lagt til Norge, og nordmenn fikk høyere utdanning. Den styrende samfunnsgruppe, embetsstanden, vokste. Embetsmenn ble utnevnt av kongen. Her hørte også hæroffiserene til.

Danmark–Norge ble i 1660 et enevelde. Adelens makt ble svekket, og embetsmennene fikk større innflytelse, også i Norge. Med varierende makt og myndighet styrte kongens egen mann i Norge, stattholderen, landet. Det måtte han gjøre ved hjelp av sine embetsmenn, sentralt og lokalt. De skulle blant annet skrive ut skatter – og soldater.

Embetsstanden besto av tre hovedkategorier: Geistlige, sivile administratorer og militære ledere, med prester og offiserer som de største gruppene. De to fremste sosiale gruppene, embetsstanden og borgerskapet, inngikk i den nye herskerklassen i Norge. De var en elite, i motsetning til allmuen. Den var dominert av bønder, slik Hæren også ble det. For det var bondegutter som ble utskrevet som soldater. Norges hær var en bondehær, lenge ledet av utenlandske offiserer.

Da Norge gikk inn i unionen med Sverige i 1814, endret situasjonen seg på mange måter. Unionen rokket derimot ikke ved embetsstanden som elite. Snarere tvert imot. Norge hadde egen grunnlov, eget parlament og en regjering. Ansvaret for hele forsvarsmakten, som nå besto av både Hæren og Marinen, lå hos norske myndigheter fra 1814.

Det var få organisasjoner. Grunnloven var liberal, men demokratiet lite utviklet. Det var ennå ikke politiske partier slik vi kjenner dem, ei heller fagforeninger. Med flere oppgaver på nasjonale hender fikk embetsmennenes enda større betydning. De fikk økt innflytelse, større uformell makt, som i liten grad ble utfordret av andre grupper.

Den kjente historikeren Jens Arup Seip har kalt styresettet i Norge etter 1814 en embetsmannsstat. Embetsmenn satt i ledende posisjoner. De preget Riksforsamlingen på Eidsvoll, som utformet grunnloven. De dominerte lenge Stortinget, og styrte landet også som statsråder. Først da parlamentarismen ble innført i 1884 ble makten redusert.

Offisersstanden som gruppe
Det var den nye hærordningen fra 1641 som la grunnlaget for den nye norske standen: offisersstanden. Det var da Hæren ble bygd opp etter en dødperioden fra 1629. Dermed ble det behov for langt flere offiserer. Ennå i over et hundreår måtte de rekrutteres utenfra.

Offiserene var embetsmenn, og høyere offiserer tilhørte samfunnseliten. De var med på å prege samfunnet på flere måter. Dels gjorde de det gjennom sine posisjoner, dels ved sin bakgrunn fra andre kulturer, inklusive sin militære erfaring; krigserfaring. Offisersstanden var langt på vei selvrekrutterende. Ennå inn på 1800-tallet var de fleste offiserer sønner av offiserer. Det samme gjaldt i stor grad andre embetsmenn. Eliten beholdt sine posisjoner.

Utenlandske offiserer, så vel som handelsborgere, ble tidlig naturaliserte nordmenn. De slo seg ned i Norge og stiftet familie. Utgangspunktet for flere kjente offiserslekter ble lagt.

Norske offiserer ble først utdannet i København. Først i 1750 fikk Norge sin egen offisersutdanning på Den frie mathematisk høiskole (Krigsskolen); senere også Den militære høiskole. Offisersstanden vokste med Hæren. Offiserene – og Hæren – bidro til å forme Norge.

Samfunnsklasser i Norge
By og bygd. Skillet var der, også i eldre tider, selv om byene var små. Det store flertall av befolkningen bodde i bygdene; de var bønder. Embetsmenn og byborgerskap var en overklasse, og avstanden til bondebefolkningen var stor, kulturelt, sosialt og økonomisk. Som samfunnsgrupper sto embetsstanden og bøndene ofte mot hverandre i to viktige saker: skattespørsmål og verneplikt.

Mens offiserene alltid var en del av eliten, ble de menige soldatene med få unntak utskrevet fra bygdene. Høyere offiserene ble rikelig belønnet. Mange skaffet seg verdifulle eiendommer og betydelige formuer. De fleste i mindre sentrale stillinger satt også godt i det, særlig sammenlignet med den øvrige befolkning; allmuen. Bøndene, fotsoldatene, slet som andre bygdefolk. De hadde ingen fast gasje fra staten. Det måtte slite for å klare seg. De var avhengige av været – og om de ble innkalt til militærtjeneste, i verste fall krig.

Klassedeling i Hæren
Den norske hæren var, som andre steder, hierarkisk oppbygd. Dels gjennom de militære grader; dels gjennom en inndeling i offiserer og underoffiserer. Utover på 1800-tallet ble dette en kime til konflikt innad i Hæren. Inn på 1900-tallet påvirket de voksende sosiale og politiske spenninger i samfunnet også Hærens indre liv.

Norge hadde en form for politi (fogd, eller fut) fra slutten av 1600-tallet, med det vi ville kalle politimestre i byene. Noen ordensmakt i moderne forstand var det ikke. Hæren ble derfor påkalt for å holde ro og orden, bl.a. ved arbeidskonflikter. Det skjedde allerede fra 1600-tallet, og helt inn på 1900-tallet. Den mest kjente, det såkalte Menstadslaget i 1931, var slett ikke den eneste episoden. Denne bruken av militære avdelinger bidro til avstand mellom forsvarsmakten og en stor del av samfunnet.

Det samme var tilfellet i den spenningsfylte mellomkrigstida. Arbeiderklassen organiserte seg og truet de eksisterende maktforhold, inklusive den eliten som høyere offiser tilhørte. Arbeiderbevegelsen så på militærmakten som en fiende – og omvendt. Begge deler hadde sin grunn. Militærmakten var til for å forsvare staten, og dermed det bestående. Det var denne bestående samfunnsorden en radikal arbeiderbevegelse ville bekjempe. Da måtte den også bekjempe militarismen; militæret – som var styrt av borgerskapet.

Klassedelingen ble samtidig tilspisset innad i Hæren, mellom underoffiserer og offiserer. Underoffiserene hadde i beste fall utdanning fra underoffisersskolene. Offiserene hadde eksamen fra Krigsskolen. Underoffiserene kom fra de lavere samfunnslag; offiserene fra de høyere – fra embetsstanden og borgerskapet.

Underoffiserene organiserte seg for bedre tjenestevilkår, med krav overfor staten – og med brodd mot offiserene. Det ble sådd tvil om lojaliteten til underoffiserene. Var de til å stole på? Var de ikke radikale, revolusjonære? De var ikke det. Det var lojale. De ble opplevd som radikale fordi de krevde endringer, forbedringer. Revolusjonære var de langt fra. De soknet helst til partiet Venstre, og offiserene til Høyre.

Forsvaret ble ikke opplevd som demokratisk, verken av arbeidsbevegelsen eller mange av underoffiserene. Det opprettholdt et profesjonsskille som ble opplevde som et klasseskille.

Et politisk grep for å dempe dette ble tatt med enhetsbefalsordningen i 1930. Felles befalsskole ble innført; underoffisersskolene bortfalt. Alle ble befal, og måtte begynne på befalsskole, før eventuell krigsskole. Endringen var demokratisk i navnet, men endret lite i gavnet. En virkelig demokratisering av Forsvaret skjedde først etter andre verdenskrig. Da ble det, etter hvert, også større rettigheter for menige soldater.