Arbeidslivet har ikke råd til å overse sånne som Bjarne
Som pasifist med cerebral parese trodde Bjarne aldri at han skulle ende opp med jobb i Forsvaret. Men da en sjef i Forsvaret turte å se forbi Bjarnes fysiske begrensninger, ble drømmen om jobb virkelig. Og en svoren pasifist ble plutselig til en drivende dyktig og topp motivert forsvarsansatt.
Det er vinter i byen. Snøen ligger som et ekstra lag med hard virkelighet overalt som allerede er litt utilgjengelig. Trapper, fortauskanter, bratte bakker. På jobben til Bjarne Bjørnevik er det langt å gå mellom byggene. Bjarne går med stokk, litt forsiktig, litt bestemt. Han har lært seg en rytme. Hva som går, og hva som ikke går.
Noen ganger, ja faktisk ganske ofte, skjer det at en bil brummer forbi og et vindu glir ned:
– «Hopp inn Bjarne, jeg kan kjøre deg.»
Det er ikke stort. Bare en liten gest. Men for Bjarne betyr det alt.
– Forsvarsfolk er veldig behjelpelige, sier han.
– Det er mange som ikke er redde for å ta initiativ. Hvis de ser at du trenger hjelp, så gjør de det.
Ingen naturlig fallskjermjeger
Bjarne Bjørnevik jobber i Forsvaret. Han er 33 år gammel. Arkivar. Med bachelor i bibliotekfag. Og med en funksjonsvariasjon. Cerebral parese. Ofte forkortet CP.
– Så det har alltid vært klart at jeg ikke kommer til å hoppe ut av noe fly i fallskjerm akkurat, sier han.
En kropp som alltid blir sett først
Det fulle navnet på Bjarnes funksjonsvariasjon er cerebral parese med spastisk diplegi.
– Det betyr at jeg har dårlig balanse. Jeg kan ikke springe fort, jeg kan ikke løfte tungt. Jeg trenger litt hjelp i hverdagen, forklarer han.
I kantina, for eksempel. Der trenger han hjelp til å bære brettet. Over fortauskanter trenger han en støttende arm. Stokken hjelper ham å holde balansen.
– Ortopeden min ville nok anbefalt krykker. Men jeg har til gode å finne kule krykker. Så da blir det stokk.
Silkemyk dobbeltspent strategi
Bjarne har valgt seg en stokk med et flott, glattlakkert trehåndtak. Stokken gir støtte, men er også et signal til verden: «Her kommer jeg, litt annerledes, litt synlig.»
Derfor kler Bjarne seg også som han gjør. Dressjakke, silketørkle i brystlommen. Dobbeltspent ullfrakk. Det er en strategi. For å vise at han er en voksen person som ønsker å bli tatt seriøst:
– For det er lett å bli infantilisert som funksjonshemmet. At folk tenker at du ikke er helt med, forklarer han.
Frihet i et lite månedskort
Bjarne Bjørnevik er vestlending, og kommer fra Skodje, en liten bygd på Sunnmøre. Han søkte seg til hovedstaden på grunn av bibliotekfagstudier etter videregående. Men han ble på grunn av kollektivtilbudet.
Fra alltid å være avhengig av å bli kjørt til steder, opplevde han i Oslo å komme seg overalt for egen maskin. En følelse av frihet, servert via et månedskort. Men uansett hvor godt utbygget kollektivnettet er, hjalp det bare Bjarne fram til en dør. Ikke gjennom den.
Bjarne i NRK-serien Tabu
- Bjarne Bjørnevik er en av deltakerne i NRK-serien Tabu. En norsk underholdningsserie på NRK med Lars Berrum som programleder, der Berrum møter folk som ofte opplever fordommer og tabu i hverdagen, knyttet til kropp, sinn og helse.
- Serien kombinerer åpne samtaler og humor og målet er å redusere berøringsangst med det som ofte oppleves tabubelagt.
- Episoden Bjørnevik er med i heter «Bevegelseshemmet» og handler om mennesker med bevegelseshemminger – deltakerne deler personlige erfaringer og hverdagens utfordringer relatert til sin funksjonsvariasjon.
Hundre søknader og en følelse av listefyll
Etter utdanningen på storbyuniversitetet OsloMet, har det vært mange år uten fulltidsjobb. Bare noen korte engasjementer og sommerjobber. Bjarne har sendt et sted mellom 100 og 200 søknader på jobber. Han har kommet ut av tellingen.
Mange forsøk. Noen intervjuer. Knapt et eneste tilbud. Det er en egen erfaring dette, å gå inn i rom etter rom og kjenne at kroppen blir synlig, før kompetansen.
– Du blir vant til å se på deg selv som listefyll, sier han.
Så da stillingen som arkivar i Forsvaret dukket opp, bestemte han seg for å søke uten å nevne diagnosen i søknadsteksten. Han søkte også uten å nevne sin ideologiske overbevisning:
– Som privatperson definerer jeg meg egentlig som pasifist. Så det var aldri noen plan om å få jobb i Forsvaret akkurat, humrer han.
«Shit, det kan gå»
Søknaden resulterte i et intervju. Først da han dukket opp i døra, ble det synlig for intervjueren at Bjarne var litt annerledes enn den gjengse søker. Samtidig hadde Bjarne det de var ute etter. Et skarpt hode og en solid fagkompetanse.
Første intervju gikk så bra at han ble kalt inn til andregangsintervju. Her måtte han løse en oppgave på lik linje med de andre søkerne. Men Bjarne svarte så bra på den at han ble trukket til side etter intervjuet og berømmet for svaret sitt.
Da han gikk hjem etter dette intervjuet meldte en uvant tanke seg:
– «Shit. Jeg tror faktisk jeg kan få jobben. Oi, herlighet, liksom. Skal jeg jobbe i Forsvaret?»
Liker ikke engang kinaputter
Og det skulle han. Han fikk tilbudet. I januar i fjor var det oppstart i Forsvaret. For pasifisten som ikke engang liker kinaputter. Men det tok ikke lang tid før Bjarne begynte å identifisere seg med jobben.
Han snakker om samfunnsoppdraget. Og peker på at sikkerhetssituasjonen gir arbeidet et alvor og en annen viktighet. Og dermed også en mening for en som før trodde på andre løsninger. Men fremfor alt trekker han fram kollegaene sine.
– Det er så mange folk her som er flinke, og som har helt andre erfaringer enn mine. Folk som ikke nødvendigvis ligner på meg sjøl, og som det derfor er veldig spennende å jobbe med. Og bli kjent med, sier han.
Det handler også om å kjenne at du er en del av et fellesskap. Og kanskje aller mest handler det om de sosiale møtene. Samtalene ved kaffemaskinen. I heisen. På lunsjrommet.
Jobb gir mer tilbake, enn penger på konto
Bjarne har vært uten dette i mange år, og har savnet det like lenge. For folk rundt ham har hatt hverdag. Fredagspils. Trøtte mandagsmorgener. Mens han har levd på utsiden.
– Jobb handler ikke bare om penger. Det handler om å være i verden. Ha ansvar. Bruke evnene sine. Hvis noen tror det er en glede å gå hjemme og gå på Nav, så kan jeg si at sånn er det virkelig ikke.
Jobb handler ikke bare om penger. Det handler om å være i verden. Ha ansvar. Bruke evnene sine.
Bjarne Bjørnevik om betydning av å være i jobb.
Endelig sliten på en fredag
Selv med få faste punkter i livet har Bjarne søkt å ha struktur, og han har benyttet tiden godt disse årene. Han har gått på forfatterskolen til Samlaget, mottatt flere litterære stipend, skrevet dikt og frilanset litt som journalist.
– Det ble jo på en måte et liv det også, å være hjemme med bøkene og skrivingen. Men alt med måte, slår han fast.
For periodearbeid klarer mer enn noe annet å understreke fraværet av fast rytme. Og følelsen av utenforskap. Nå – med fulltidsjobb i Forsvaret – kan Bjarne endelig komme hjem fredag ettermiddag og være sliten etter en lang arbeidsuke.
– Og jeg merker jo også hvor utrolig utviklende det har vært for meg å være i jobb. Både for liv og for personlighet. Også skrivingen min har blitt bedre av at jeg er ute blant folk og faktisk gjør noe i samfunnet.
Et lite tannhjul i et stort maskineri
Bjarne er sivilt ansatt i Forsvaret. Det vil si at han utfører sivile oppgaver, og er kledd i vanlig tøy, ikke uniform. Hans jobb er å arkivere, systematisere og sørge for at dokumenter kan finnes igjen.
Han ser på seg selv som en del av noe større. Han er et lite tannhjul i et stort og veldig viktig maskineri. Og det er kanskje nettopp dette som overrasker ham mest. At han, som aldri trodde Forsvaret angikk ham, nå føler seg hjemme her. Han føler at han gjør noe viktig. Og at andre tenker det samme, og setter pris på innsatsen hans.
Ledere som tør å ansette utradisjonelt, må bli sett
Men en solskinnshistorie, det håper han ikke han ender opp som. Han vil heller være en påminnelse. Om at mangfold ikke handler om festtaler, fagre ord og merkedager.
Det handler om gjennomføring. Og mot. For det krever noe ekstra av en leder å ansette en person med funksjonsvariasjon:
– Det er en risiko. Du vet ikke hvor høy grad av tilrettelegging som trengs for å få en person til å fungere. Og du må kanskje jobbe litt ekstra i en periode for å få ting til å fungere.
Inkludering kan ikke være et privat prosjekt for den modige mellomlederen alene.
Bjarne Bjørnevik, om tilrettelegging i arbeidslivet.
Og det er her han mener at systemet i en bedrift må våkne. De lederne som tør å ansette, må også få støtte ovenfra. Fra sine sjefer. Inkludering kan ikke være et privat prosjekt for den modige mellomlederen alene. Det må være en integrert del av hele organisasjonen.
– Blir sjefen min sett for det hun har gjort? Blir det lagt merke til at hun har fått dette til å fungere? Lærer organisasjonen av dette, sånn at de kan gjøre det andre steder. Jeg håper det, sier han.
Forsvaret vant konkurransen om ham
For ansettelse av folk med funksjonsvariasjon handler ikke om veldedighet. Det skal være selvsagt. Og i en tid der arbeidsstyrken blir mindre, og behovet for kompetanse større, har vi ikke råd til at mennesker med bachelor- og mastergrader, som Bjarne, blir sittende hjemme. Fordi de trenger stokk, forstørrelsesglass, eller spesiell programvare på pc-en sin.
– Det er ikke så lenge siden det ikke var vanlig med kvinnelige ansatte i arbeidslivet. Det har vi jo snudd på. Det er ingen i dag som stiller spørsmål ved om kvinner skal ha en naturlig plass, sier Bjarne.
– Jeg tenker at det er den jobben vi må gjøre også når det gjelder andre grupper i samfunnet.
Briller er også tilrettelegging
Bjarne er en liten brikke i et stort system. 17 000 ansatte jobber i Forsvaret. En forsvinnende liten andel av dem har funksjonsvariasjoner, slik vi definerer det, når vi vanligvis bruker ordet. Men ganske mange trenger like fullt tilrettelegging. Mange trenger briller, ergonomisk utformede stoler for vonde rygger, mulighet for hjemmekontor for å få travle liv til å gå i hop. Noen trenger tid til å amme, eller tid til å ta seg av gamle foreldre.
Dette er tilrettelegging i praksis. Tilrettelegging gjør at alle kan stå i jobb og bruke hodet sitt, og ressursene sine, til å gjøre Forsvaret operativt. Alle yter vi etter evne. Og etter de kroppene vi har.
Ikke alle 18 000 skal hoppe i fallskjerm eller samle inn informasjon bak fiendens linjer.
Forsvarssjef for en dag?
Slik Bjarne ser det, er han rett mann på rett sted. Han egner seg ikke i en skyttergrav. Men holder styr på tusenvis av dokumenter, og kan dermed i ytterste konsekvens bidra til at andre kanskje heller ikke trenger å ende opp i skyttergravene.
– Forsvaret vant konkurransen om meg. De så potensialet andre overså, slår han fast.
Og hvis Bjarne hadde vært forsvarssjef for en dag, er det akkurat dette han ville ha formidlet videre ned i rekkene:
– Vi har ingen andre muligheter enn å finne de skarpe hodene der de er. Og på de kroppene de sitter på, sier han, og fortsetter:
– Jeg ville også sagt at funksjonshemming og tilrettelegging – det er sånne bittesmå utfordringer vi bare skal håndtere.
Trengte bare at noen turte å ansette ham
Det tok Bjarne litt tid å få jobb. Det krevde at han møtte en arbeidsgiver som turte å se kompetansen hans før kroppen.
– Jeg trenger ikke at folk syntes synd på meg. Jeg trenger bare at noen tør å ansette meg.
Sjefen hans turte. Så hver mandag til fredag hele året gjennom, tar Bjarne stokken i hånden, henger adgangskortet rundt halsen, og spaserer inn portene til arbeidsplassen.
Ikke som et unntak. Men som en del av et velfungerende og raust fellesskap.