Fra signalører og barberere til viktige kulturbærere

I anledning korpsets 200-årsjubileum har han tatt et dypdykk i korpsets historie og skrevet en egen bok, «Marinemusikken 200 år».

– Hvor store ensembler de embarkerte, varierte med oppdragets art og varighet. Fra kortere sommertokt i hjemlige farvann – til lange vintertokt i sydlige farvann, var marinemusikerne med som en viktig del av besetningen, sier Jan Ingar.

Rutinene om bord var klare. Om morgenen skulle de spille flaggets heising og strykning, før de tok oppstilling på aktre bro og gav en konsert med horninstrumenter. Etter dette kunne den daglige tjenesten starte med pussing av metall, barbering og øving på instrumenter. 

I tillegg hadde musikerne oppgave som signalør om bord. Med trommer og horn ledet de mannskapet om bord gjennom koordinerte arbeidsoppgaver, enten det gjaldt heising av seil eller skyting med kanon. Hvert signal hadde sin egen betydning.

Men å være marinemusiker var ikke for alle. På de lengste toktene til Middelhavet kunne man fort forvente å møte utenlandske fartøy, og da skulle det gis honnør i form av møtende orlogsskips nasjonalsang.

– Da gjaldt det å ha de fleste nasjonalsanger i arkivet. Ikke bare hvordan de spilles, men også i hvilket tempo. I travle havner var det ofte flere samtidig. 

Gode nok for kongen

Siden starten i 1820 og frem til godt ut på 1950-tallet, var det vanlig at marinemusikerne behersket både blåse- og strykeinstrumenter. Som eneste norske militærkorps med denne kvalifikasjonen – ble de ettertraktet både blant kongehus og den musikalske eliten i hovedstaden.

Spesielt kom deres doble kvalifikasjoner frem da kong Karl XV var på inspeksjon på en av Marinens fregatter. Her fikk han presentert Marinemusikkens strykeinstrumenter i fri utfoldelse. Etter middagen fortalte kongen at det gledet ham å få servert flott strykemusikk, da han var lei av all blåsemusikken han til stadighet ble presentert. 

Siden den gang har musikernes oppgaver om bord blitt erstattet av digitale hjelpemidler og teknologi. I dag har de spilt på store internasjonale scener sammen med store navn i inn- og utland. De har tatt på seg oppdrag under Nobelprisutdeling, vært i Afghanistan, mottatt Spellemannsprisen og vært første norske militærkorps i Russland. Kongelige norske marines musikkorps har ikke bare vært viktige kulturbærere innad, men også et viktig ansikt for Forsvaret utad i befolkningen.

Til Afghanistan – med musikk som våpen

Fra 2006 har Forsvarets musikk ved flere anledninger tilbrakt julen ute i internasjonale operasjoner sammen norske og allierte styrker. Med skuddsikre vester, ørkenuniform og hjelm er dette langt fra hva musikerne i det daglige var vant til.  

Men før de fikk dra til Afghanistan for å gjennomføre oppdragene sine denne julen, måtte marinemusikerne gjennom samme opptrening og utdanning som resten av kontingenten. Det gjaldt «grønn utdanning» samt fysiske og psykiske forberedelser for å dra inn i en av verdens mest konfliktfylte områder. Det krever sine soldater. 

Ikke alle musikerne som først var tiltenkt oppdraget, kom gjennom. 

I 2011 gikk turen til Meymaneh i Afghanistan. En av dem som var med, var korpsmester Jon Klavenæs. Tidligere samme år hadde kontingenten mistet sine kollegaer Trond Bolle, Christian Lian, Simen Tokle og Andreas Eldjarn i en veibombe. 

Klavenæs' oppdrag ble å hedre deres falne kamerater – i tillegg til å gi kontingenten julestemning. Dette innebar minneseremoni, hvor Jon spilte bønnesignal til ære for minnesteinen etter de fire avdøde soldatene.

Flere sterke minner

I sin karriere i Marinemusikken er det flere historier som har bitt seg fast. En av dagene han husker best, er en sommerdag i 2011. 

– Denne dagen spilte jeg signalet «bønn» under medaljeseremoni for en kontingent som akkurat hadde kommet tilbake fra Afghanistan. En av talerene var forsvarssjefen, som fortalte at de nå kunne senke skuldrene, siden de var hjemme i trygge Norge, forteller Klavenæs. 

Bare timer senere kommer meldingene inn på telefonen hans. 

«Er du trygg?», «Gikk det bra med dere?», «Er dere i sikkerhet?»

Norge var ikke like trygt lenger. Terrorangrepene mot Regjeringskvartalet og Utøya var et faktum. Bare timer etter at forsvarssjefen hadde talt om trygge Norge. Siden denne dagen har 22. juli vært med ham, og resten av det norske folk.

Ved en senere anledning stod han foran folkehavet på Rådhusplassen i Oslo. Blant et «hav av roser» var marinemusikernes oppgave å spille signalet «bønn» for dem som hadde mistet livet eller noen av sine kjære. 

– Det er ikke bare å få seg en jobb som musiker

Det er variasjonen, arbeidsmiljøet og forutsigbarheten som har gjort at Jon har valgt å være hele 13 år i Marinemusikken. 

– For det første er Marinemusikken en fantastisk arbeidsplass. På den andre siden er det ikke flust av faste jobber som musiker i Norge. Derfor blir man fort værende, om man er så heldig å vinne seg et prøvespill. 

Selv mener han det er flaks og litt tilfeldigheter som førte ham til Kongelige norske marines musikkorps. 

– Det var nok ikke helt klart for meg at jeg skulle bli militær musiker da jeg startet i skolemusikken. Da var det vel orkestermusiker som var drømmen. I dag derimot, angrer jeg ikke. 

Som viktige historie- og kulturbærere er Marinemusikken sitt ansvar bevisst. Det handler ikke bare om å trekke frem solskinnshistoriene. For Marinemusikken har det også vært viktig å fokusere på den delen av historien som ikke har vært så bra. 

– Krigsseilerne gjorde en betydelig innsats under verdenskrigene, men senere ble glemt og sviktet av det offisielle Norge. Det har derfor blitt til en sak som Kongelige norske marines musikkorps har engasjert seg i gjennom generasjoner, sier korpssjef og orlogskaptein Sten Kristian Brath. 

Engasjementet for krigsseilernes sak har flere ganger vært løftet, blant annet gjennom Marinemusikkens støtte til Konvoibyen i Risør, og oppføringen av Krigsseilerrekviem i Operaen i år – 75 år etter frigjøringen. Engasjementet er noe av det sjefen er mest stolt av. 

Trommis 

Som guttemusikant på Kongsberg hadde korpssjefen selv en musiker fra Marinemusikken som læremester.

– Han var en mye benyttet instruktør over hele Norge, slik som flere av våre musikere også er i dag. På den måten er det jo litt moro å få bekreftet Marinemusikkens plass i vår landsdel, og for korpsgenerasjonene. 

Til tross for stor kulturell og musikalsk interesse, vil han ikke utfordre sine egne spesialister musikalsk. 

– Jeg har hatt mange timer som læregutt i mitt eget korps. Jeg er amatørslagverker, men ikke noe mer enn det. Det musikalske håndverket overlater jeg til Klavenæs og de andre proffene, sier korpssjefen med glimt i øyet.

For Brath har det vært viktig å få frem korpsets rolle som brobygger mellom Forsvaret og sivilsamfunnet – i tillegg til å øke avdelingens støtte overfor Forsvaret og holde hevd ved den militære kulturen og tradisjoner.

– Gjennom generasjoner har vi presentert Sjøforsvaret i inn- og utland, og vi har vært det musikalske bindeleddet mellom det militære og sivile kulturlivet. Jeg tror også at vi har nådd ut til en litt annen og bredere målgruppe enn Forsvaret ellers, sier Brath. 

Etter 200 år som viktige kulturbærer i Forsvaret, ser han lyst på fremtiden. 

– Jeg vil benytte anledningen på vegne av meg selv, og alle mine forgjengere takke for tilliten gjennom 200 år. Vi gleder oss til de 200 neste sammen med Forsvaret, avslutter korpssjefen.