Nærmere krig i fredstid blir det ikke

Yte mest mulig med minst skaderisiko

For i krig kan det være vanskelig å få nok mat og søvn. Du vet aldri når det smeller, eller når det er trygt å slippe garden ned. Tidligere forskning har vist at kombinasjon av lite mat og søvn og høy aktivitet kan gå ut over fysisk yteevne og helse underveis.

Kulde utgjør ofte en ekstra belastning på toppen. Derfor forskes det videre på hvordan det er mulig å få soldater til å yte mest mulig under krevende forhold vinterstid, og hvordan de samtidig kan løse arbeidsoppgaver med minst mulig belastning og skade.

Kulden tar aldri pause

Tilbake på vidda i Finnmark. Soldatene fra fjernoppklaringspatruljen er ute hele tiden. Hundre dager. Hundre netter.  Ingen hytter. Ingen kjøretøy. Ingen varme rom.

– Kulden er ikke sånn at den kommer og går. Den er der hele tiden, sier «Anders».
– Du får aldri varmet deg skikkelig. Du må lære deg å leve i den tilstanden.

Underveis har «Anders» og de andre soldatene med seg dagbøker der de skal registrere hva de spiser og hvor mye de sover. De skal registrere mengden fysisk aktivitet, hvordan de opplever stress og motivasjon, egenvurdering av helsesituasjonen, og hvordan de opplever kuldebelastningen.

Hundre dager uten sikkerhetsnett

Øvelsen er så lik en krigssituasjon som det er mulig å komme i fredstid. Soldatene lever seg inn i øvelsesscenarioet. De skal møte en britisk fjernoppklaringstropp som de skal løse oppdraget sammen med, ute bak fiendens linjer. De opptrer hele tiden som om fienden eksisterer på ordentlig. For å få mentalt utbytte av øvelsen må ting føles ekte:

– Hvis vi ikke lever oss inn i det, eller hvis vi tar snarveier, da gir ikke øvelsen oss det den skal, forklarer «Anders».

– Du må tørre å slippe litt

Når øvelsen varer så lenge må de også trene på noe annet viktig. Evnen til å være beredt – over tid. For de kan ikke være i kontinuerlig rød beredskap hundre dager i strekk.

– Du må tørre å slippe litt opp når situasjonen tillater det – og så skru til igjen når du går inn i mer utrygge områder.

Beredskap i felt er en aktiv vurdering hele tiden. 

– Vi må spørre oss selv: Hva er trusselen nå? Hvor høy er risikoen? Er det rom for å roe ned litt og restituere – eller må vi skru til igjen?, forteller «Anders».

Fortsatt stridsdyktige på dag 100

Skru til må de gjøre hele tiden. Når det ene oppdraget er utført dukker et annet opp. De er ute på patruljering, de må evakuere skadde i pulk, reparere utstyr og hele tiden sørge for å være usynlige for fienden. «Anders» og kollegaene hans står i kontinuerlig oppdragsløsning gjennom hele den hundre dager lange øvelsen. De har aldri det som på forsvarsspråket kalles stridspauser. 

De får heller aldri avbrekk med overnattinger innendørs eller turer til butikken for etterforsyninger. Men har med seg nok mat til å holde gjennom de første seksti dagene, pakket ned i pulker og på sleder etter snøscooterne. Først på dag 61 får de etterforsyninger for nye seksti dager. 

Må ikke bli oppdaget

Dagene går. Ting går på tverke, en må sy i fingeren, motorer vil ikke starte, scootere kjører seg fast. Plutselig kulde avløses av mildvær og kursen må justeres. Men ingen må oppdage dem. Underveis spiller naturen opp til storslått fest når nordlyset danser over hodene på dem, når sola slår til med fargespill i kveldingen, når skiene glir lett og latteren sitter løst. 

Øvelsen nærmer seg slutten. På dag 100 møter alle tretten opp til avtalt oppmøtested. De får servert varme pølser rett fra bålet, før de pakker inn sekker og snøscootere i Hercules-en, og flys tilbake til hjemmebasen. Selv om pølsene smaker himmelsk og mobilene går varme til kjærester og familier kjenner de på en nyvunnet innsikt: De er fortsatt stridsdyktige, og kjenner at de kunne ha holdt det gående enda lenger. 

Kriger har ikke sluttdato

Og det var også en del av målet med hele øvelsen. For kriger har ikke sluttdato mens de pågår. Da handler det om å finne en balanse i unntakstilstanden slik at du orker å stå i den lenge. Målet med FAM100 er å få mer kunnskap om stridsutholdenhet og stridsevne over tid.

– Det at vi dro ut selvforsynt i seksti dager, ble etterforsynt, og så kunne fortsatt i nye seksti – og fortsatt var i stand til å løse komplekse oppdrag helt på slutten – det gir enorm selvtillit, sier «Anders».

Øver mye og realistisk

Soldatene i fjernoppklaringseskadronen er ikke ukjente med øvelser av lang varighet. Eller med langvarig eksponering for vinterlige naturkrefter. Avdelingen til «Anders» øver mye og ganske lenge i forhold til andre avdelinger i Forsvaret. Blant annet gjennomfører de allerede  i grunnutdanningen et fem uker lange patruljekurs der de er ute hele tiden.

– Det at vi øver og trener på en så realistisk måte øker selvtilliten til soldatene og får oss til å tenke at dette er noe vi kan få til hvis det blir krevet av oss.

«Vi trodde vi var klare.»

Men det er en forskjell på fem og nesten 15 uker ute. De visste på forhånd at FAM100 kom til å pushe grenser. Før øvelsen var det flere i avdelingen til «Anders» som kjente på andre typer følelser enn vanlig.

– Vi har jo sagt lenge at vi er klare for hva enn som dukker opp.  Men da vi faktisk begynte å planlegge hundre dager ute, kjente jeg på både stress og usikkerhet, sier «Anders».

Tanker om å være den ene som ikke holder ut, begynte å melde seg.

– Vi var tretten som skulle dra ut. Du vil ikke være den ene som presterer dårligere enn forventet. Det gir stor fallhøyde, sier han.

Samtidig trigget det å teste ut utholdenheten, få kjenne på egne grenser, og kanskje flytte litt på noen. Og også lære litt om hvordan det faktiske operasjonsmønsteret blir påvirket når det skal holde over så lang tid. Både «Anders» og kollegaene hans er blant annet selektert inn på egenskapene pågangsmot og optimisme, og dette preget også forberedelsene.

– Det var liksom ikke et alternativ å ikke få det til. Vi hadde tro på at vi kunne løse oppdragene. Men vi hadde aldri prøvd å være så isolert så lenge, med så få folk, stående i kontinuerlig oppdragsløsning, forteller han.

Beredskap er først og fremst mentalt

I avdelingen til «Anders»  er beredskap også av en praktisk art: Sekkene er alltid pakket. Utstyret står klart. De skal kunne rykke raskt ut. 

Men for ham er det ikke nok.

– For meg er det mentale helt essensielt. Nemlig det å ha tro på at du faktisk kan løse oppdragene du kan møte i krig.

Og denne troen kommer med erfaring. Fra realistisk trening. Fra å ha vært der før. Kjent det på kroppen. Som med FAM100.

En boost av bekreftelse

I etterkant av øvelsen har avdelingen opplevd det «Anders» kaller «en boost av bekreftelse» på at det de gjør produserer et veldig bra resultat. 

For etter 100 dager ute, med blodslit og konstant kulde, og med variabel mengde søvn og mat, skulle det undersøkes hva strabasene hadde “kostet”. Tilbake i leir måtte de tretten soldatene gjennom både helsesjekker og fysiske tester.  Og konklusjonen var at øvelsen hadde vært hard, men ikke brutt dem ned. De hadde funnet en balanse gjennom de 100 dagene, og en måte å operere på som ga dem lang utholdenhet.

– Jeg har høyere mental beredskap nå, etter FAM 100. Når du har gjort noe én gang, er stressnivået lavere neste gang. Det bygger robusthet. Og mentalt overskudd, sier «Anders».

Når alarmen går

Han trekker fram begrepet «combat fatigue» – stridstretthet.

– I strid over tid så er det mange som ryker mentalt, ikke fysisk. Det er ikke noe man skal kimse av, sier han.

Poenget med hundre dager ute er ikke å herdes for herdingens skyld. Neste gang alarmen går, når noe faktisk skjer, så vil det mentale overskuddet redusere stressbelastningen. Nå vet «Anders» hva han – og avdelingen – tåler.

– Vi fikk bekreftet at det vi gjør, faktisk fungerer. At konseptet holder. At vi får det til.

Kulden er den samme.  Graden av isolasjon også. Forskjellen nå er vissheten.

– Vi har vært der. Hundre dager. Og vi sto i det.