Om trusselen inntreffer

NAOC er ansvarlig for å planlegge, koordinere og lede alle operasjoner i luften – alt fra kampfly, transportfly, helikoptre og allierte fly. De har fortløpende dialog med de ulike avdelingene og skvadronene som utfører oppdragene. Det er en rekke aktiviteter og øvingsmomenter under Arctic Cooperation. Øvelsen kan oppsummeres med at det er luftledet koordinert samvirke mellom de ulike forsvarsgrenene, og det ledes fra operasjonsrommet på NAOC. På dagens treningsprogram skal det øves på Composite Air Operations (COMAO).  

– COMAO er sammensatte og komplekse luftoperasjoner. Der hver kapasitet med sine egenskaper, utfyller hverandre for sammen å løse et felles oppdrag, sier oberst Gjert Lage Dyndal, sjef operasjoner NAOC.

For i en potensiell krise eller krig må Luftforsvaret i ytterste konsekvens ta ut fiendtlige mål for å beskytte landet.

Reitan skjuler et viktig rom der erfarne kvinner og menn sammen skal beskytte befolkningen mot en potensiell trussel. Det fiendtlige målet er på vei inn i norsk luftrom. Planen for videre føringer blir sendt til de ulike avdelingene.

Bak skjulte skjermer

Skøelvdalen i Sørreisa, som bærer på sikkerheten til Norge, ligger stille, rolig og tar imot det sterke været i nord. Mens været byr på utfordringer ute, er det inne i fjellet det koker mest. Hos kontrollørene har akkurat tannhjulene startet å gå, etter planen fra Reitan ankom.

Hvem skal være med? Hvilke kapasiteter har vi? Hva er målet? Ved å benytte seg av arkivmateriale og de suverene sensorene og radarene rundt om i Norge klarer de å lage et bilde av luftrommet og hva som mest tenkelig skal skje. I dagens øvingsscenario flyr en DA-20 (Elektronisk krigføringsplattform) som High Value Air Asset (HVAA). DA-20 skal fly som om det var et transportfly med dyrebar og viktig last ombord. Det betyr at det er viktig at det beskyttes for nærmest enhver pris og derfor er det ansett som HVAA.

– Under slike treningsforhold er det alltid full gass fra første stund, sier kaptein Christian, mission support ved 332 skvadronen.

Alle er samlet rundt et stort bord med et kart over Norge, hjemmet vårt. De norske flyverne er klare, og sammen med gjengen som står lent over bordet skal de legge en plan for de neste timene. Innerst inne vet de at dette bare er trening, men det gjelder å være påskrudd fra første sekund. Skjelettene som er en del av selve ryggraden i 332 skvadronen er mission support teamet.

Menneskene på etterretning har ansvar for at handlemåten opp mot det fiendtlige målet er tydelig. Flyverne får vite hva som er målet og hvilke andre fly og fartøy som skal være med. Spesialistene tar planen til flyverne og gjør den digital, slik at viktig informasjon dukker opp på skjermen i cockpit. Teknologien fungerer så bra som menneskene bak gjør den. Idet flyene smyger seg ut på rullebanen, er flyverne skjerpet helt ut i fingerspissene.

Etter hjelp fra arkivmateriale og radarene, får kontrollørene et klart bilde av hva som venter de norske flyene. Flyet som dukker opp på skjermen er merket rødt. Fienden er nær. Bombeflyet er utstyrt med bekymringsverdig last. Det er ikke alene. Tre røde prikker til. To kampfly og en fregatt er også med.

I skvadronsbygget til 717 skvadronen har orienteringsmøtet allerede startet, og gjengen på DA-20 skal spille et transportfly. Hele teamet er med på planleggingen og kommunikasjonen med de andre flyene er opprettet. Crewet gjør seg klare, og nok en gang skal flyet gjøre en viktig jobb for andre kapasiteter.

– I det store bildet er bidraget til DA-20 svært viktig for de andre kapasitetene, EK-treningen spesielt, sier oberstløytnant Gaute Størdal, skvadronssjef på 717 skvadronen.

Kontrollørene må kunne snakke med flyverne samtidig. Frekvensen i hvert øre er ulik, da gjelder det å være konsentrert. Det er det de gjør, trener som om det er virkelig.  

En oversikt over været er alltid på de store skjermene som rammer inn rommet. Fargene fra skjermen gjør at stemmingen ikke er så trykket. Været er avgjørende når det er store krefter som F-35, som skal i sving. Men, kanskje noe av det viktigste som må fungere er sensorene og radarene som er plassert rundt om i Norge.

– Det er vi som lager et bilde av det som skjer i lufta. Dette bildet blir sendt videre til NATO og andre enheter i Norge, sier løytnant Nikolai Bjørnsund, skiftsjef ved Luftforsvarets kontroll- og varslingssenter i Sørreisa.

Operasjonsrommet er det viktigste rommet inne i fjellet, og all informasjonen som svermer mellom steinveggen er viktig og noe er hemmelig. Alle har sitt eget headset, men hvor de sitter har ikke så mye å si. Skjermene er skattekister av viktig informasjon. Et kart over Norge, med prikker og streker i flere farger former et spindelvev som skinner tilbake på kontrolløren.

– Uten informasjon om det som skjer i lufta er det veldig mye som stopper opp, og vi i sensorskvadronen sørger for at systemet fungerer til enhver tid, sier sersjant Henning Myrvold, systemingeniør på sensorskvadronen ved 131 luftving. 

For at flyveren som glir flere tusen meter oppe i lufta skal kunne snakke med kontrolløren som sitter under lag med stein, må systemet som kobler sensorene og radarene sammen, bli behandlet som skjøre blomster. De er helt uvurderlige.

Når du ser et F-35 eller en DA-20 som flyr over hodet på deg er de mest sannsynlig ute på et treningsoppdrag. Da er det mange ledd som har vært i bevegelse for at de har kommet seg opp i lufta. Det er dette som skjer under en COMAO, og denne kjedereaksjonen er nødvendig for at Norge skal kunne forsvare seg ved en krise eller krig. Mot alle de eventuelle truslene som kan komme.

På utsiden er det vakker norsk natur som preger kontroll- og varslingssenteret, men inne i fjellet jobbes det intenst for å overvåke og produsere et bilde av luftrommet, i og rundt Norge. Dette gjør de 24 timer i døgnet, 365 dager i året.

– Hensikten er å sørge for at NATOs og Norges ledere har den best mulige situasjonsforståelsen. Slik at de på best mulig grunnlag kan ta riktige beslutninger og håndheve norsk suverenitet ved å vise tilstedeværelse i norske interesseområder, sier kaptein Isabell, som jobber ved Luftforsvarets kontroll- og varslingssenter.

Når amerikanske bombefly og norske kampfly kan smelte sammen med utsikt til norsk natur, det er da samarbeidet får klart fotfeste.

Ryggraden

Kreftene som er i sving idet en F-35 tar av fra Ørland, er helt enorme. Det er et helt nettverk av mennesker, systemer og teknologi som skal spille sammen, med marginer på nærmest null.

I slike øvelser er alle avhengig av hverandre for at alt skal gå knirkefritt. Det er først når man tar et skritt tilbake, man faktisk tenker over hvor mange bankende hjerter som er i bakteppet av en slik øvelse. Det er styrke i mangfold, og det har de på 332 skvadronen.

– Etter en flytur går vi igjennom materialet vi har samlet inn. Vi deler det med for eksempel en korvett, et litt mindre skip, som var med på treningen. De er kanskje interesserte i den informasjonen vi har plukket opp, sier kaptein Christian, mission support ved 332 skvadronen.

Kontrollørene kjemper mot fienden, uten fysisk makt. De bruker det de kan best. Skjermene og hjernen. Etter en tøff kamp, lander transportflyet. Lasten er sikret. De to fiendtlige kampflyene forsvinner ut av norsk luftrom. Kontrollørene senker skuldrene, men ikke helt. Dette kan skje igjen.

Viktigheten av det støtteapparatet som står og holder F-35 over bakken er med på å styrke Forsvaret som en helhet. Det er viktig å kunne trene sammen, både på tvers av grenene, men også med allierte styrker. Sammen med amerikanske bombefly og allierte styrker har treningen vært nyttig. I flere år har samtrening vært essensielt for å kunne utvikle forsvaret av Norge, men også styrke forholdet med allierte NATO-land.

Han står med hvitt overtrekk over uniformen – vinterkamo. Han speider mot himmelen og får øye på det norske jagerflyet.

Han er Joint Terminal Attack Controller (JTAC) i Artilleribataljonen i Hæren. De har også vært en del av samspillet med Luftforsvaret og allierte kapasiteter. Sammen med norske F-16 og amerikanske B-1B Lancer har de trent på å levere presis ild fra luften. Skjermen er liten og han kan holde den i hånden, samtidig som han ser de andre soldatene bevege seg i sidesynet.  Nå er de i et skytefelt, men om den tenkte trusselen hadde vært ekte ville Benjamin ha oversikt over soldatene på bakken også.

– Vi kan samarbeide med både norske og allierte fly, sier løytnant Benjamin fra Artilleribataljonen.

Målet er i sikte for de sjøsterke beina. Jagerflyet leker seg i vinden. Det ser lyst ut for artilleristene som har gjort det de skal. Går alarmen, er de klare til kamp. Jagerflyet svinner hen i skyene, videre til neste kapittel.

– J i JTAC står for Joint. Det betyr at vi samarbeid på tvers av forsvarsgrenene. Vi jobber med Luftforsvaret, Sjøforsvaret og våre egne styrker i Hæren. Samtidig øver vi sammen med NATO-land når det er mulig, sier løytnant Benjamin fra Artilleribataljonen.

Det flyter av koder og korte ord i radioen. Benjamin ser opp mot atmosfæren, så ned igjen på radarskjermen som ligger godt plassert i håndflaten. Samtidig som flyveren snakker med Benjamin, snakker han også med menneskene inne i fjellet på Sørreisa. Flyveren melder tilbake det han faktisk ser. F-16 glir over skytefeltet, sekunder etter kan man se jordbiter og sand spre seg ut i luften, samtidig som trykket presser opp gjennom beina fra bakken.