40 år etter Vassdalen: Lederskap når risikoen er reell
Under en militærøvelse 5. mars 1986 mistet 16 unge soldater livet i et snøskred i Vassdalen. Det er den alvorligste ulykken i fredstid i nyere norsk forsvarshistorie.
I dag er det på dagen 40 år siden ulykken. Fortsatt er Vassdalen et vondt minne – for de berørte, familiene, for lokalsamfunnene og for Forsvaret. Men det er også et ansvar. Et ansvar vi ikke blir ferdige med.
Soldatene ble tatt av et snøskred under NATO-øvelsen Anchor Express. Da ulykken skjedde, stod ikke Forsvaret alene. Frivillige fra Røde Kors hjelpekorps, Norske Redningshunder, lokale snøscooterførere og andre rykket ut umiddelbart. De gikk inn i krevende terreng og vanskelige forhold, drevet av viljen til å hjelpe. Både soldater og frivillige måtte tåle enorme belastninger og gjorde en imponerende innsats.
Det er viktig å si tydelig: Den innsatsen er ikke glemt. Den er en del av historien om Vassdalen, og en del av fundamentet for det totalforsvaret vi er avhengige av i dag.
Kompetansen på skred og vinteroperasjoner er betydelig styrket. Under større øvelser vurderes snøforhold og terreng kontinuerlig av fagmiljøer med særskilt kompetanse. Varsling og risikovurdering er i dag en integrert del av planlegging og gjennomføring.
Forsvaret er ikke en isolert institusjon i nord. Vi er en del av lokalsamfunnene. Vi lever side om side – og når noe går galt, rammer det ikke bare soldater i uniform, men familier, redningsmannskaper og hele lokalsamfunn. Minnene lever videre. Det gjør også ansvaret for å lære.
Som sjef for Brigade Nord mener jeg vi må være ærlige: Mye kunne vært gjort annerledes i 1986. Det gjelder både forberedelser, beslutninger og håndtering i ettertid. Det må vi erkjenne. Historien kan ikke endres, men den kan forplikte oss.
Vassdalen ble et vendepunkt for hvordan Forsvaret tenker om risiko og ledelse. I dag er prinsippet klart: De som står nærmest risikoen, skal ha både myndighet og plikt til å stanse eller endre aktivitet dersom sikkerheten ikke er god nok. Ledelse handler ikke bare om å gi ordre, men om å vise tillit og stole på vurderingene til de som skal løse krevende oppdrag. Ansvar kan aldri delegeres, men myndighet kan.
Sikkerhetsarbeidet i Forsvaret er i dag mer systematisk enn før. Risiko vurderes før aktivitet gjennomføres. Hendelser og nestenulykker rapporteres og brukes til læring. Samtidig må vi erkjenne noe grunnleggende: Militær trening vil alltid innebære risiko. Soldater må øve realistisk for å kunne løse oppdrag i krig. Vår oppgave er å gjøre treningen så realistisk som mulig og så trygg som nødvendig. Vi må forberede oss på krig.
Men én lærdom fra Vassdalen står fast: Forsvaret klarer seg ikke alene. Vi var avhengige av sivile beredskapsaktører i 1986, og vi er det i dag. Totalforsvaret bygger på samarbeid, klare ansvarsforhold og gjensidig respekt for kompetanse. Erfaringene fra Ukraina viser hvor avgjørende dette samvirket er når samfunn rammes av krig.
Ingen kan gi garantier mot ulykker. Det gjelder i Forsvaret, og det gjelder ellers i samfunnet. Men vi kan forplikte oss til å lære, forbedre og ta ansvar.
De 16 som mistet livet i Vassdalen, skal ikke bare minnes. De skal forplikte oss – til å lede bedre, trene klokere og ta vare på soldatene våre med det alvoret oppgaven krever.
Forsvarets største ulykke
- 16 ingeniørsoldater mistet livet da et snøskred traff en tropp fra Brigaden i Nord-Norge under vinterøvelsen Anchor Express 86 i Vassdalen 5. mars 1986.
- Ulykken skjedde da en tropp fra Ingeniørkompaniet skulle opparbeide en beltevogntrasé for brigadens 3. bataljon. Av 31 soldater som var involvert i ulykken, ble 15 ble reddet.
- Ulykken er den største i Forsvarets historie.
Kritikk fra granskingskommisjon
En regjeringsoppnevnt granskningskommisjon konkluderte med at hovedårsaken til ulykken var ekstreme værforhold; stort snøfall og sterk vind førte til høy skredfare.
Kommisjonen rettet også kritikk mot Forsvarets øvingsledelse, spesielt uklar ansvarsforståelse, dårlig kommunikasjon og manglende oppfølging av advarsler om skredfare. Skredfaren var påpekt av flere, inkludert øvelsens egen skredgruppe, men traseen ble likevel lagt i et svært utsatt område. Beslutningen om å avbryte oppdraget kom for sent til å forhindre ulykken.
Politiets etterforskning førte ikke til strafferettslig ansvar for noen i øvingsledelsen, noe som har blitt kritisert av etterlatte. Brigadesjefen, oberst Arne Pran, tok umiddelbart ansvar for ulykken og fulgte opp soldatene og deres pårørende.
Etterspill og konsekvenser
Ulykken førte til en rekke tiltak i Forsvaret:
- Forsterket fokus på sikkerhet og skredarbeid gjennom direktiver, utdanning og bedre utrustning.
- Innføring av grunnleggende opplæring i skredfarlig terreng for alle soldater.
- Tett samarbeid med sivile aktører og utvikling av skredkart for øvingsområder.
- Opprettelse av skredberedskap og utplassering av skredkontainere flere steder.
- Forsvarets vinterskole utdanner vinterinstruktører og tilbyr spesialistkurs i skredredning.
En minneseremoni for de 16 omkomne ble holdt på Bardufoss, og det er satt opp minnetavler både på rasstedet og i Holmen leir på Skjold. Troppens minnealbum finnes tilgjengelig på NRKs nettsider.
I 2026, 40 år etter ulykken markeres ulykken med en oppstilling og kransnedleggelse på Skjold, samt en samling av de overlevende på Forsvarets veteransenter.