Fra Heimevernet til Litauen
I starten av februar kom Max-Hendrik Wathne Gelink hjem fra seks måneders tjeneste i Litauen. Helt siden han var liten har han drømt om å tjenestegjøre i utlandet, men veien dit ble ikke som han hadde tenkt.
De landet i går, han kommer rett fra frokost på hotellet ved Gardermoen, rett fra Nato-tjeneste i Litauen. Nå har han ti dager fri, før det er tilbake i jobben på sykehuset, og innsatsstyrken i Heimevernet.
Med natomerke på den ene armen, og Bjørn West merke fra Bergenhus heimevernsdistrikt 09 på den andre, forteller han historien, fra han satt på fanget til bestefar som liten gutt og hørte om andre verdenskrig til han selv skulle reise utenlands med det norske flagget på skulderen.
Etter endt førstegangstjeneste blir ca. halvparten av soldatene kalt inn til videre tjeneste i Heimevernet. For de som er ekstra interessert er det også mulig å søke seg inn i innsatsstyrken i distriktet du tilhører. Innsatsstyrken trener minimum to til tre uker hvert år. I tillegg kan de bli beordret på skarpe oppdrag over hele landet. Styrken kan hurtig mobiliseres og er en nasjonal ressurs.
Max-Hendrik er 32 år gammel, fra Bergen, utdannet sykepleier med spesialisering innen akuttmedisin. Den sivile jobben som sykepleier kombineres med rollen som sanitetssoldat i innsatsstyrken til Heimevernet i HV-09. Han har vokst opp med historier om krig og forsvar, om morfaren som rømte fra Norge til Sverige og bestefaren fra Nederland som kjempet mot tyskerne. Planen var alltid Forsvaret og utenlandstjeneste. Kursen var satt allerede fra han var liten, han skulle bli soldat. Så hvordan klarte en soldat i innsatsstyrken til Heimevernet og karre seg til en billett til Litauen?
Norge i Litauen
Helt siden 2017 har Norge bidratt med styrker til Natos nærvær i Litauen. Tiltaket er et defensivt og beroligende tiltak som går under forkortelsen EFP, Enhanced Forward Presence. Norge bidrar med et mekanisert kompani med ca. 140 personer, i hovedsak fra Brigade Nord i Hæren men også fra andre deler av forsvaret. Forrige kontingent kom fra Telemark bataljonen, men det nåværende bidraget kommer fra 2.bataljonen. De siste kontingentene har også Heimevernet bidratt med personell.
Fra HV-ungdom til Nato-tjeneste
For de fleste andre i Forsvaret så starter den militære karrieren med førstegangstjenesten, men ikke for Max-Hendrik, han startet før.
- Jeg startet da jeg var 17, jeg startet i sjøheimevernets ungdomsgruppe på Haakonsvern. Jeg var med der til jeg skulle inn i førstegangstjenesten, sier Gelink.
Også der hadde du en klar plan?
- Jeg ønsket meg inn i Hæren, men ble selektert til Luftforsvaret. Jeg søkte om å få bytte to ganger, men fikk avslag begge gangene. Første gang sa de jeg søkte alt for tidlig og andre gang sa de jeg søkte alt for sent, så da ble det Luftforsvaret på Madla. Det var ingenting galt med det, men drømmen var sanitet i Hæren, fortsetter han.
Til tross for sanitet på førstevalg fikk han ikke den stillingen.
- Jeg fikk en Stabsstilling på NATOs Operative hovedkvarter i Brussel, Allied Joint Force Command i Brunssum og på NATOs air base i Tyskland. Jeg ble tatt videre til intervju. Jeg kunne litt tysk og litt nederlandsk i tillegg til å være god i engelsk, jeg var også politisk engasjert og viste en del om Nato fra før. Så da fikk jeg den stillingen og hadde det veldig kjekt i nato-tjeneste resten av verneplikten, forteller Max-Hendrik.
Etter endt førstegangstjeneste var det innsatsstyrken i Heimevernet som var neste mål. Dimmen ble tilrettelagt for å passe opptaket, og Italia-turen med familien ofret han for skikkelig aprilvær på Vestlandet med vind, kulde og regn.
- Jeg har vært med i HV siden 2011. Det var ikke så mye snakk om at man kunne reise utenlands, man måtte kjenne de riktige personene. Det er ingen parallell mellom å være i innsatsstyrken og få dra ut, men jeg hadde hørt om folk som hadde fått det til. Man måtte ha de riktige kontaktene, sier Gelink.
Jeg søkte og kom inn, men takket nei. Det har jeg angret på i ettertid
Max-Hendrik Wathne Gelink
Allerede året etter, i 2012 sendte Heimevernet en kontingent til Afghanistan.
- Det var jo en unik mulighet. Jeg søkte og kom inn, men takket nei. Det har jeg angret på i ettertid, men drømmen var jo befalsskolen. Hadde jeg dratt til Afghanistan måtte jeg ha utsatt det i 1,5 år. Så jeg søkte på befalsskolen, men kom altså ikke inn på grunn av karakterene mine fra videregående. Så jeg tok opp fag, men samtidig steg snittet for å komme inn. Etter å ha prøvd to år på rad uten å komme inn, følte jeg at det var urettferdig at de kun så på karakterene ved opptaket. Jeg hadde gjort alt riktig, vært HV-ungdom, dratt rett inn i innsatsstyrken etter førstegangstjenesten. Da jeg søkte for andre gang hadde jeg allerede vært i innsatsstyrken i to år, drevet med oppklaring og skarpskyting, jeg hadde vært speider i mange år og hadde masse friluftserfaring. Men ingenting av det hadde noe å si, jeg følte jeg hadde gjort alt riktig, men det holdt ikke. Så da tok jeg sykepleierutdanning i istedenfor, sier Max-Hendrik
“Siden dette har opptaksprosessen til befalsskolen blitt endret”
Men dette er ikke historien om Max-Hendrik som ikke kom inn på befalsskolen, men historien om en som ikke ga seg, og som til slutt fikk reise ned til Litauen som en del av det norske Forsvaret. Så hvordan fikk han det til?
- Jeg søkte på stillingen ved å sende inn et villighetsskjema til personelloffiseren i distriktstaben, stillingene til intops blir lagt ut på intranettsidene til Forsvaret to ganger årlig, så det å snakke med personellbefal/offiser er nøkkelen, forteller han.
I august 2021 satt han seg på flyet, klar til å reise til Litauen.
- Jeg reiste ned som sykepleier i Nasjonalt Støtte Element (NSE), vi var en liten gruppe med fagspesialister i sykepleie, ammunisjon, IT, Logistikk og sikkerhet. Vi satt på siden av kompanistrukturen og skulle støtte Telemark bataljon. Så vi sørget for å holde tannhjulene i gang, spille de gode. Jeg hadde også en klinisk rolle der jeg driftet en sykestue som er plassert på kasernen for soldatene. Der hadde jeg drop-in timer, så de kunne komme innom hvis det skulle være noe, sier han.
Max-Hendrik er tydelig på en ting, at jobben hans var helt avhengig av samarbeid. Uten hjelp fra de rundt hadde det vært for mye jobb, han var nødt til å spille på de ressursene han hadde rundt seg som medicer, lege og andre nasjoners helsepersonell. Men hvordan er det å jobbe tett på mennesker som har ulikt pass, ulike kulturer og forskjellige måter å gjøre ting på?
- Å jobbe med ulike nasjoner og kulturer kan være mer krevende sammenlignet med å gjøre samme jobben hjemme i Norge, men det gir deg samtidig mye mer, kulturerfaring, bedre språkkunnskaper, du lærer å gjøre ting på andre måter eller du får kanskje bekreftet at våre måter fungerer best. Det er mange nyanser som er vanskelig å sette fingeren på, men jeg mener at en slik multinasjonal erfaring utvikler både deg personlig og organisasjonen du tilhører, sier Gelink
Styrken til Heimevernet
Når han blir spurt om han skal tilbake til innsatsstyrken Bjørn West i HV-09 nå som han er ferdig i Litauen, kommer svaret rask og presist.
- Jeg skal tilbake. Nå har jeg vært i en stabsstilling, en administrativ men også klinisk stilling. Det jeg skal tilbake til er en medic stilling i en infanteritropp. Så det er mange ting som er annerledes. Men det er jo mye jeg har sett og lært av hvordan Telemark bataljon virker og opererer som jeg kan ta med meg tilbake til Bjørn West. Det er kunnskap og kjennskap om andre avdelinger og andre styrker som vi potensielt skal ha samarbeid og samvirke med i HV, forteller Max-Hendrik.
Hverdagen i HV er samvirke
Max-Hendrik Wathne Gelink
- Jeg mener at samvirke er styrken til HV, at du har folk med ulik alder, erfaring, kompetanse både fra det sivile og det militære, du har folk som har vært grenaderer og befal med mye militær erfaring, folk fra Luftforsvaret, Sjøforsvaret og Hæren. Du har de som kun har gjennomgått førstegangstjeneste men som har relevant bakgrunn som tømrer, elektriker, snekker, jurist eller sykepleier. Hverdagen i HV er samvirke, fortsetter han.
- Ønsket mitt har alltid vært å utgjøre en forskjell i samfunnet og forhåpentligvis gjøre verden til et bedre sted for fremtidige generasjoner. Jeg har reist utenlands med frivillige hjelpeorganisasjoner tidligere og vært i Irak og Haiti, seilt med Christian Radich og vært på utveksling i Zambia. Så jeg var glad for endelig å få muligheten til å reise utenlands med flagget på skulderen og vise at HV er overalt alltid, også i Litauen, sier Max-Hendrik stolt.
