Felthistorien 1940–1945: Deltakelse ute

Norske enheter i eksil, også fra Hæren, deltok i kamp både ute og hjemme; mange fra den nye Skottlandsbrigaden. Atskillige nordmenn gikk i britisk tjeneste, og deltok i avdelinger under britisk kommando. Det skjedde først og fremst gjennom det norske kompaniet i spesialstyrken Special Operations Executive (SOE), samt i Secret Intelligence Service (SIS):

Kommandosoldater i alliert tjeneste

Norwegian Independent Company 1, best kjent som Kompani Linge, utdannet norske kommandosoldater i Storbritannia. Fra 1941 gjennomførte det en rekke sabotasjeaksjer i Norge. Kompaniet sendte også instruktører til den norske motstandsbevegelsen, Milorg. I alt 530 nordmenn tjenestegjorde i Kompani Linge, som aldri opererte som én avdeling.

Secret Intelligence Service, også kjent som MI6, var en britisk etterretningsorganisasjon som sendte norske radioagenter til Norge. De skulle observere og rapportere om tyske troppebevegelser, først og fremst militær skipstrafikk i norske farvann. Over hundre nordmenn ble trent som SIS-agenter i Storbritannia; like mange fikk instruksjon i Norge.

I Finnmark opererte norske agenter for Sovjetunionen, som var blitt en alliert i kampen mot Nazi-Tyskland. Disse partisanene drev også etterretning, og opererte radiostasjoner sammen med sovjetiske offiserer. Alle disse avdelingene tok tap.

I Storbritannia avga Hæren høsten 1942 soldater fra Skottlandsbrigaden til No. 10 Inter-Allied Commando. De norske kommandosoldatene, No. 5 Troop, ble først satt inn i raid på norskekysten. Avdelingen deltok i den svært krevende, og strategisk viktige, frigjøringen av nederlandske Walcheren i november 1944. Både her, og i kampene på Veer ved årsskiftet, mistet troppen fire mann.

No. 5 Troop var den eneste norske hæravdelingen som fikk oppleve kamp på kontinentet.

Skottlandsbrigaden i Storbritannia

Hæren kunne ikke, som Marinen, ta med seg noe materiell ut av landet våren 1940. Hæren kjempet til den ble demobilisert og avvæpnet; til Norge måtte kapitulere – og en norsk hær i Norge sluttet å eksistere. Hæren måtte bygges opp fra bunnen, med norske offiserer som kom seg over til Storbritannia, og dels ble utdannet der. Nordmenn i eksil ble innkalt til tjeneste. For første gang ble det også verneplikt for kvinner, som inngikk i et eget kvinnekorps.

Bakgrunnen for oppbyggingen av en hær i eksil var valget regjeringen tok allerede 9. april, at Norge skulle ta opp kampen. Deretter fulgte beslutningen om å evakuere kongehus og regjering til Storbritannia 7. juni – for å fortsette kampen derfra. Generalmajor Carl Gustav Fleischer, som også fulgte med i eksil, argumenterte sterkt for en rask oppbygging av krigsdyktige avdelinger der. Fleischer fikk etter hvert gjennomslag for en oppbygging, basert på verneplikt, men ikke for at norske hæravdelinger skulle settes inn i raid mot norskekysten. Dét gjorde derimot kommandosoldater fra Kompani Linge.

Oppbyggingen av Den norske brigade i Skottland begynte for alvor i mars 1941, da Hærens overkommando (HOK) beordret organisering av en brigade, med oberst Oscar Strugstad som sjef. Da den ble demobilisert i oktober1945 besto den av om lag 2900 mann. Brigaden ble trent i Skottland, etter avtale med britiske myndigheter, og inngikk i det lokale invasjonsforsvaret ved Aberdeen. Brigaden var tenkt satt inn, sammen med allierte styrker, i en frigjøring av Norge. Den ble derfor ikke brukt i kampene på kontinentet, men mindre enheter ble deployert til støtte for alliert, og primært britisk, innsats flere steder:

Island: Et norsk skiløperkompani (Det norske kompani, Island), i hovedsak bemannet fra Skottlandsbrigaden, drev i 1941–1943 opplæring av amerikanske og britiske styrker ved Akureiri. Islandskompaniet var også mannskapsdepot for avdelingen på Jan Mayen.

Jan Mayen: Den norske garnisonen på Jan Mayen ble etablert vinteren 1941, for å opprette en meteorologisk stasjon og radiostasjon som fikk stor betydning for den allierte skipstrafikken i Nord-Atlanteren. Garnisonen ble flere ganger utsatt for tyske luftangrep,

Svalbard: En tropp deltok under evakueringen av Svalbard høsten 1941, og mange av de evakuerte ble innrullert i brigaden. I 1943 angrep tyske styrker Svalbard, og den norske garnisonen tok opp kampen, med falne og fanger som følge.

Sør-Georgia: En vaktstyrke overtok etter en britisk på Sør-Georgia i Sør-Atlanteren, der det var frykt for tysk etablering av en flåtebase. Flere av soldatene var hvalfangere som kjente området, med en norsk hvalfangerstasjon og bosetting, fra tidligere.

Nord-Norge: Ved den sovjetiske frigjøringen av Finnmark høsten 1944 ble 208 mann fra brigadens 2. bergkompani satt inn over Murmansk. Kompaniet opererte over et stort område, og deltok i kamp med tyske styrker som trakk seg tilbake.

I mars 1945 ble 12 mann fra fallskjermjegerkompaniet sluppet over Nord-Trøndelag, for å utføre sabotasje mot Nordlandsbanen. De første enheter fra brigaden som ble satt inn ved frigjøringen kom til Norge 10. mai.

Polititroppene i Sverige

Norske flyktninger i Sverige vervet seg til det som ble kjent som polititroppene; formelt opprettet som Reservepolitiet i desember 1943. Mot slutten av krigen ble den militære organiseringen tydeligere, og de svenske myndighetene tillot at det som reelt sett var norske hæravdelinger ble utstyrt med noe tyngre våpen.

Formålet var å utdanne folk til rene politioppgaver og militære vaktfunksjoner som måtte ivaretas etter at Norge var frigjort, men også til rene kampoppdrag – hvis nødvendig. Ordensoppdraget ble aktuelt, men troppene ble ikke satt inn i kamphandlinger. De første avdelingene ble sendt til Finnmark i januar 1945; deretter satt inn i resten av landet i mai.

Ved frigjøringen i mai 1945 besto Hæren av 3548 mann i Skottland, mens polititroppene i Sverige talte drøyt 12.000 mann.