Felthistorien 1940–1945: Felttoget hjemme

Den tyske invasjonen, Operasjon Weserübung, er regnet som den moderne krigshistories kanskje dristigste angrep. Angrepet ble planlagt på kort tid, innsettingen måtte skje over store avstander – og med begrensede styrker i selve innsettingsfasen. Likevel lykkes den. De største byene ble tatt, i hovedsak uten kamp.

Inntrykket av krigen
Det norske forsvaret hadde begrenset evne til å stå imot angrepet, særlig mot en helt overlegen tysk luftmakt, og en moderne krigsflåte. Invasjonsstyrken ble først satt inn med skip, og med unntak av Oscarsborg ble det ikke ytt nevneverdig motstand. Hæren og Marinen hadde hvert sitt flyvåpen, og Hærens jagerving på Fornebu bidro, i likhet med Oscarsborgs senking av Blücher, til å forsinke erobringen av hovedstaden.

En gjengs oppfatning er at Norge var uforberedt og at Hæren ikke klarte å mobilisere og kjempe. Dette er bare delvis riktig: Norge mobiliserte for nøytralitetsvakt allerede da krigen brøt ut i september 1939, men det ble ikke iverksatt øyeblikkelig full mobilisering da krigen var et faktum, 9. april. Både politiske myndigheter og militær ledelse ble overrumplet, men samlet seg raskt for å ta opp den militære motstanden. Den måtte skje i form av landstrid. Norske luft- og sjøstridskrefter ble i hovedsak nøytralisert i krigens første døgn.

De norske avdelingene i Sør-Norge, etter hvert støttet av britiske styrker, måtte gi tapt etter tre uker. I Nord-Norge måtte 6. divisjon – og dermed Norge – kapitulere, 10. juni. Sammen med britiske, franske og polske avdelinger hadde den norske hæren da påført tyske Wehrmacht dens første nederlag under krigen, ved å gjenerobre Narvik.

Det norske forsvaret hadde ingen forutsetning for å stå imot verdens fremste militærmakt, Nazi-Tyskland. Alene igjen i nord kunne heller ikke Hæren holde ut. Like fullt: Norge holdt lenger enn andre land som ble overfalt, våren 1940; 62 døgn. Det er lenger enn selv det langt sterkere franske forsvaret. Frankrike kapitulerte etter 46 dager; Polen etter 35 og Nederland etter én uke. Danmark overga seg på overfallets dag én.

Felttoget i Sør-Norge
De tyske invasjonsstyrkene inntok Kristiansand, Stavanger, Egersund, Bergen, Trondheim og Narvik praktisk talt uten motstand. Oslo ble forsvart av Oscarsborg festning, og av Hærens jagerving på Fornebu som tok opp luftkampen. Det forsinket innmarsjen i hovedstaden, og førte til konge, regjering og gullbeholdning kunne evakueres.

Hærens overkommando (HOK) evakuerte også Oslo, etter fastlagt plan; første dag til Eidsvoll. På Trandum var en bataljon satt opp, og ble satt inn mot Gardermoen, uten å komme i kontakt med fienden der, hvorpå tyske styrker kunne marsjere inn i Oslo på ettermiddagen. På Romerike var det nærkontakt, men de tyske styrkene fikk passere, uhindret. En første forpostfektning – liten, men svært viktig – fant sted ved Midtskogen i Østerdalen, natt til 10. april. Her ble tyske fallskjermjegere på jakt etter kongen, stanset.

Hærens divisjoner hadde hovedkvarter i større byer. Ved angrepet 9. april trakk ledelsen ut for å kunne sette opp avdelinger, og derfra sette dem inn i kampen. Forutsetningene var forskjellig, og innsatsen varierte. I Østfold måtte 1. divisjon tidlig oppgi kampen, og trekke tilbake, til Sverige. I Trøndelag ble kampen tatt opp, under en til dels vaklende ledelse. Her ble den viktige flybasen Værnes tidlig tatt av tyskerne, som derfra kunne støtte sine styrker i nord.

Det var harde kamper flere steder, både øst og vest for Mjøsa, og nordover i dalførene mot Dovre. Lengst varte kampene om Hegra festning i Trøndelag og i indre deler av Telemark.

Veieaksene og jernbanetraseene – forbindelseslinjene – var viktig for invasjonsstyrkene. Særlig prioriterte invasjonsstyrken forbindelsen mellom Trondheim og Oslo. Derfor skulle også Hærens største baseområde, Gardermoen–Trandum, tas tidlig.

Jakten på konge og regjering styrte deler av krigens gang: De, og gulltransporten, ble forfulgt på sin vei til Nordvestlandet, hvorfra de ble evakuert til Nord-Norge. Flere byer ble angrepet av tyske luftstyrker: Først ble Elverum og Rena bombet, deretter Kristiansund, Molde og Åndalsnes, og Namsos. I Nybergsund rettet Luftwaffe et direkte angrep på konge, kronprins og regjeringsmedlemmer.

Oberst Otto Ruge ble utnevnt til kommanderende general 10. april (i mai til forsvarssjef), og ledet felttoget i sør. Etter spredt motstand de første døgnene ble den norske innsatsen i Sør-Norge organisert som en koordinert operasjon fra 12. april. Ruges plan var, med de midler han hadde, å holde ut til britisk unnsetning kunne ankomme. Den kom, satt inn over Åndalsnes fra 17. april, deretter i Namsos. Mangelfullt utrustede britiske avdelinger var ikke tilstrekkelig for å stå imot de tyske styrkene, som fortløpende ble forsterket. En vesentlig hemsko var mangel på egne kommunikasjonsmidler.

I Sør-Norge var det kamper til 10. mai. I Nord-Norge fortsatte krigen, til 10. juni:

Felttoget i Nord-Norge
Narvik var et hovedmål for den tyske invasjonen. Byen var viktig av én avgjørende årsak: Som utskipingshavn for svensk jernmalm, som var av stor betydning for krigsindustrien. Det var derfor Narvik som ble besatt, og ikke Harstad, der hovedkvarteret for det norske forsvaret i nord, inklusive 6. divisjon, lå. Narvik ble i første omgang et lett mål. Byen ble overgitt uten kamp av oberst Konrad Sundlo, sjef for Hålogaland infanteriregiment nr. 15, med standkvarter i byen. Sundlo var tyskvennlig, og – som atskillige høyere offiserer i Hæren – medlem av det norske nasjonalsosialistiske partiet Nasjonal Samling (NS).

Kamp om Narvik ble det likevel, med en alliert fellesoperasjon: Kombinerte sjø-, luft- og landstridskrefter fra fire land lykkes i å påføre Hitler-Tyskland krigens første landmilitære nederlag. Norske, britiske, franske og polske styrker gjenerobret Narvik 28. mai 1940. Det ble lagt merke til som et lyspunkt i det kaotiske, krigsramte Europa, der Nazi-Tyskland virket ustoppelig. Slaget om Narvik studeres fortsatt ved militære krigs- og stabsskoler.

Hærens innsats, ved 6. divisjon og dens underlagte avdelinger, og ledet av generalmajor Carl Gustav Fleischer, var formidabel. Han fikk, i motsetning til for felttoget i Sør-Norge, tid til å sette opp større forband, inklusive avdelinger med fersk felterfaring fra grensevakt i Øst-Finnmark, og – viktigst av alt: Den allierte unnsetningen under felttoget i nord var av et helt annet omfang enn den britiske støtten i sør. Mens 6. divisjon rykket fram, under kamp, over fjellene, og angrep nordfra, ble allierte styrker satt inn i Ofoten. Sammen med norske styrker inntok de Narvik gjennom en innsetting over Rombaken. Som i Sør-Norge var det betydelige tap, både av militære og sivile. Hardest gikk det ut over Narvik og Bjerkvik.

Den allierte seieren til tross, Narvik ble også et nederlag for Norge, da de allierte besluttet å trekke seg ut, for å konsentrere krigsinnsatsen lenger sør på kontinentet. Også i Nord-Norge måtte Hæren, med 6. divisjon som ikke hadde litt noe nederlag, da oppgi striden. De norske styrkene startet demobiliseringen 8. juni.

Norge kapitulerte 10. juni. Felttoget var over. Krigen var ikke slutt.

Begynnelsen på slutten av krigen i Norge – på okkupasjonen og motstandskampen – tok for alvor til i november 1944. Da fulgte sovjetiske styrker en slagen tyske armé på retrett fra Litzafronten ved Murmansk, og inn i Norge. Kirkenes ble frigjort av Den røde armé, 25. oktober 1944. Norske hærstyrker, fra Skottlandsbrigaden, ble satt inn fra 10. november; deretter fulgte norske enheter fra Polititroppene i Sverige.

Følger av krigen
Erfaringene fra krigen, først og fremst stridsevnen til det norske forsvaret etter mange års nedbygging, men også den allierte dimensjonen, førte til en helt annen satsing på et mye sterkere forsvar i etterkrigstida. Dette gjaldt ikke minst Hæren, som ble modernisert, og mest av alt: Norge fikk, allerede under krigen, ett luftforsvar. Sjøforsvaret ble bygd opp med en ny flåte. Erfaringen med moderne våpenplattformer førte til at også Norge anskaffet og innfaset nytt materiell, bl.a. stridsvogner i Hæren.

Erfaringen fra felttoget og motstandskampen bidro sterkt til utvidet bruk av verneplikt. Norge fikk nå den største, mobiliserbare styrke Hæren og landet noen gang har hatt, og til at Heimevernet ble opprettet, i 1946. Norge valgte å fortsette det allierte samarbeidet i vest, og sluttet seg til NATO i 1949. Gjennom alliert og amerikanske våpenhjelp kunne Hæren bygges raskere opp enn nasjonale ressurser alene muliggjorde.