Felthistorien: Operasjoner i dansketida

Unionsinngåelse skjedde etter den politisk sett avgjørende krigen i 1814. Da hadde Norge skilt lag med Danmark, og ennå hadde ikke unionen trådt i kraft. Krigen med Sverige sommeren 1814 var det selvstendige Norges første krig – og den siste nordiske. Selvstendighetskrigen førte til militært nederlag, men politisk seier.

Det følgende er en svært kortfattet beskrivelse av de krigene Hæren kjempet i, mens Norge var en del av det dansk-norske dobbeltmonarkiet.

Hannibalfeiden (1643–1645) var den første krigen den nye norske hæren ble satt inn i, og den siste for kong Christian 4. Denne gang var det ikke han som kastet hansken; det var svenskene som gikk til angrep. Sverige var uroet av kongens tilnærming til Russland. Krigen ble for en stor del ført til sjøs, men legdhæren ble mobilisert, og satt inn i kamp i Jemtland, Herjedalen og Båhuslen – med et seierrikt slag ved Bysjön i desember 1644. Stattholder Hannibal Sehested ledet Hæren i denne krigen, som i Norge har fått navn etter ham. Militær framgang i Norge hjalp ikke; lenger sør kjørte krigen seg fast. Stormaktene Frankrike og Nederland presset på for fredsavtale, som ble inngått i Brömsebro i august 1645. Til tross for militær erobring tapte Norge Jemtland og Herjedalen.

Krabbekrigen (1657–1658) ble startet av den dansk-norske kongen, Frederik 3. Han så sin mulighet til å revansjere tapene fra forrige krig, mens Sverige lå i krig med Russland. Selv hadde han inngått en allianse med Nederland. I nord ble Jemtland og Herjedalen gjenerobret og Östersund inntatt; i sør rykket norske styrker inn i Sverige, mot Göteborg. Danske styrker kjempet lenger sør, og hadde framgang i Skåne, før svenskene slo tilbake, og truet København. Krigen har fått navn etter generalmajor Ivar Krabbe, som ledet styrkene i sør. Under fredsforhandlingene i Roskilde i februar 1658 måtte Danmark–Norge ikke bare oppgi Båhuslen, Jemtland og Herjedalen. Trondheims len, med Nordmøre og Romsdalen, måtte også avstås. Norge var dermed delt i to.

Bjelkefeiden (1658–1660) brøt ut bare en halvår etter at Roskilde-avtalen var inngått. Freden holdt ikke. Nå var det svenskekongen som gikk på offensiven mot en svekket nabostat. Krigserklæringen i august truet Norge, men den norske hæren var intakt. Generalløytnant Jørgen Bjelke fikk de nødvendige fullmakter som øverstkommanderende i Norge. På Østlandet ble det lagt opp til forsvarskrig; i Midt-Norge angrepskrig – for å ta tilbake det tapte territoriet. Bjelke ledet en beleiring av de svenske styrkene i Trondheim, som kapitulerte i desember 1658. Oberst Tønne Huitfeldt ledet forsvaret av Halden, der svenske styrker ble stanset både i 1658, 1659 og 1660. Etter initiativ fra stormaktene Frankrike, England og Nederland ble en ny fredsavtale inngått i København, i mai 1660.

Slaget på Bergen våg (1665) var, som navnet indikerer, mest av alt en sjøslag, inne på Bergens havneområde. England og Nederland lå i krig, og de to store sjøfartsnasjonene barket sammen i handelssenteret Bergen. Det handlet om kontrollen over nederlandske handelsskip med store verdier som søkte havn, og som ble angrepet av engelske skip, i Vågen. Dette var i seg selv ikke et norsk anliggende, men Bergenhus ble trukket inn, etter først å ha heist hvite flagg for å vise at de norske styrkene ville holde seg utenfor. Etter å ha blitt beskutt, åpnet festningen ild mot de engelske skipene. Ordren ble gitt av general Claus von Ahlefeldt, øverstkommanderende for Hæren, som oppholdt seg i byen.

Gyldenløvefeiden (1675–1679) var en ny revansjekrig etter tidligere nederlag, som også var koblet til europeiske storpolitiske konflikter. Vedvarende krigstrussel førte til opprustning, og Hæren var forberedt da en svensk styrke rykket inn i Smålenene i oktober 1675. Et norsk felttog startet i juni 1676. Da gikk den norske hæren inn i Båhuslen, og tok Uddevalla og Vänersborg. Svenske styrker angrep i Trøndelag. I 1677 tok dansk-norske styrker Marstrand, slo svenskene ved Uddevalla, og norske avdelinger gikk inn i Jemtland. Nye angrep, begge veier, fant sted både i Sørøst- og Midt-Norge i 1678–79. Hæren ble ledet av stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve. En fredsavtale ble inngått i september 1679.

Den store nordiske krig (1700–1720) var en europeisk maktkamp som inkluderte det som er kalt Ellevårskrigen i Norden (1709–1720). Sverige var en militær stormakt, men det var danske styrker som angrep i Skåne i 1709. Da var den svenske hæren sterkt svekket. Norske avdelinger deltok i et innfall i Båhuslen i 1711. Krigen kom til Norge med to felttog ledet av svenskekongen selv, Karl 12. Det første, med harde kamper på Østlandet i 1716, ble slått tilbake. Det neste, med angrep i Østfold og invasjon av Trøndelag, endte med at kongen ble drept under beleiringen av Fredriksten i 1718 – og karolinernes dødsmarsj over tydalsfjella. Norsk angrep i Båhuslen i 1719 ble fulgt av våpenhvile, og fredsavtale i 1720.

Sjuårskrigen (1756–1763) var en krig som involverte flere europeiske makter, også kjent som den prøyssiske sjuårskrigen. Sverige var en krigførende part, mens Danmark–Norge ikke var direkte delaktig, men ble berørt: Etter Den store nordiske krig måtte fyrstehuset Holstein-Gottorp avstå deler av hertugdømmet sitt – Slesvig – til danskekongen. Danmark–Norge var nøytral i krigen, men fryktet militær konflikt, og en dansk-norsk nøytralitetsvakt ble satt inn i i Slesvig i 1758. Om lag halvparten av den norske linjehæren ble satt inn i denne første norske deltakelse i en fredsoperasjon, i fem år. Styrken kom ikke i kamp.

Tyttebærkrigen (1788) er det populære navnet gitt et norsk felttog inn i det da svenske Båhuslen, etter at Sverige hadde angrepet Russland. Også denne krigen, som Norges del var svært begrenset, hadde en storpolitisk ramme: I frykt for svensk angrep, etter nederlagene i 1716 og 1718, inngikk Danmark–Norge en forsvarspakt med Russland. Da norske styrker ble satt inn i Sverige, sommeren 1788, var det ikke som norske soldater, men «russiske hjelpetropper». De ble engasjert i ett slag, ved Kvistrum i september; marsjerte videre mot Kungälv og Båhus, før våpenhvile ble inngått, og tilbakemarsjen i oktober.

Grensekrigen (1808–1809) var en avgrenset krig mellom Danmark–Norge og Sverige, som samtidig var del av de omfattende Napoleonskrigene (1802–1815) – og som i 1814 førte til unionen med Sverige. Norge ble trukket inn i en krig med Sverige etter at Russland i februar 1808 angrep den svenske provinsen Finland. Danmark–Norge var alliert med Russland, og forpliktet til å erklære Sverige krig. Sverige hadde allerede lagt planer for å angripe Norge. Svenskene angrep flere steder fra vinteren 1808. Det var en rekke harde kamper i grensetraktene, til en fredsavtale ble inngått i desember 1809.