Hærhistorien: En komprimert oversikt

Forankringen i folket, nærheten til bygd og by, er et bærende trekk ved historien om Hæren. Som en første nasjonale, statlige institusjon i Norge under dansk styre, og videre inn i unionen med Sverige, var Hæren en viktig brikke i å bygge nasjonalt fellesskap.

Hæren la grunnlaget for det framtidige norske forsvaret, og var det nasjonale forsvaret helt til 1814. Hæren og hæroffiserer spilte en vesentlig rolle i 1814, da Norge utarbeidet og vedtok sin grunnlov – og inn mot 1905, da Norge brøt ut av unionen og ble fullt ut selvstendig.

Verneplikt er en bærebjelke i hær- og forsvarshistorien – og en pilar i norgeshistorien. Det var tidlig en plikt for lokalsamfunn å stille soldater til militær tjeneste. Etter hvert ble det en plikt for den enkelte å tjenestegjøre i hær og flåte, og for samfunnet å finansiere forsvaret. Soldater ble utskrevet og skatter innkrevd.

Hæren var utviklet for å føre krig, og den ble satt inn i krig. Den fikk mye krigserfaring på 1600- og 1700-tallet. Den kom i kamp i 1814; var klar for krig i 1905 – og kom i krig i 1940.

Den norske hæren, slik den ble bygd opp etter 1628, skapte muligheten for å gjenreise Norges selvstendighet; selv om det tok flere århundrer. Det fastslo en av Hærens fremste historikere, oberst Johannes Schiøtz: «Ved hvert skritt mot uavhengigheten og selvstendigheten har hæren lagt sitt tunge lodd i vektskålen». Det var tilliten til Hærens evne og vilje, en tillit bygd opp gjennom ærerik krigsinnsats, framholdt Schiøtz, som ga eidsvollsmennene mot til å stå opp mot stormaktene og risikere krig med Sverige i 1814.

Norge brukte store ressurser på forsvar i ufredsår. I fredstid ble det spart. I alle perioder siden 1628, og helt inn i vår tid, har Hæren vært gjenstand for opp- og nedbygginger.

Innsparing – nedbygging – har hatt følger for stridsevnen, slik det også viste seg da Norge ble overfalt i 1940. Etter krigen ble det investert i forsvarsevne, og Hæren ble gjenoppbygd som tyngdepunktet i det moderne norske forsvaret. Under den kalde krigen fikk Norge en større mobiliserbar hærstyrke enn noen gang i historien. Deretter ble den nedbygd – for så å bli gjenoppbygd, igjen.

Med den pågående oppbyggingen og moderniseringen har Norge fått sin mest potente hærstruktur. Liten, men sterk. Høyteknologisk, men jordnær. Med allmenn verneplikt.

Denne oversiktsartikkelen er en svært forenklet framstilling av norsk hærhistorie, fra 1628 til i dag, inndelt i århundrer. Andre artikler i denne delen av nettstedet utdyper historien, sett fra forskjellige vinkler.

1600-tallet
Hæren ble opprettet da kong Christian 4. undertegnet hærordinansen, 18. januar 1628. Krigerkongen i København så verdien av norske styrker for å forsvare det nordlige riket, og for å forsterke forsvaret av helstaten Danmark–Norge. Gjennom denne ordinansen (loven) ga han pålegg om å opprette fem infanteriregiment som hovedstyrke. Allerede fantes det, i tillegg til hovedfestningene, en ryttertjeneste, en tidlig form for kavaleri.

Dels av finansielle årsaker, dels grunnet en fredsavtale i 1629, ble hærordinansen i praksis ikke satt ut i livet før etter 1641. Da truet krig igjen. Da måtte Hæren bygges opp.

1600-tallet var et tidsskille for hvordan landstyrker ble satt opp. Innleide avdelinger, altså leiesoldater, var ennå vanlig. Nå etablerte statene egne armeer, bemannet med landets borgere. Dette var utgangspunktet også for den norske hæren. Den bygde i større grad, og tidligere, enn den danske på egne krefter. Hæren ble tidlig forankret i folket, først og fremst i bygdene. Offiserene var ennå utenlandske. De fleste kom fra Danmark, Tyskland og Nederland – ofte med krigserfaring fra kontinentet. De utskrevne mannskapene var norske; de var bønder. Bondesoldatene fikk etter hvert erfaring fra felttog og krigføring.

Det var ikke allmenn verneplikt, men det var en plikt å stille: Ikke for den enkelte, men for grupper av gårder – såkalte legder. De ble pålagt å stille soldater til legdhæren. Den var ikke fast oppsatt, men organisert i avdelinger som kunne settes opp når krig kalte. Bare mindre enheter var i fast tjeneste, ved festningene. Rytterordningen var en parallell plikt: Dette var rosstjenesten som påla adelen, etter hvert også embetsstanden og til dels odelsbøndene, å stille utrustede ryttere i krig.

I 1663 ble det ved kongelig befaling påbudt å legge ut 1096 gårder til kavalerikvarter. Etter hvert ble det også skrevet ut fotsoldater ved de samme kvarterene (i tillegg til legdene!). Disse ble kalt landdragoner.

På 1600-tallet hørte Hæren til i den sørlige landsdelen. I Nord-Norge var det framfor alt én militær utpost, helt i nordøst – med vaktsoldater på Vardøhus.

Hærens styrker var mer eller mindre trent når de ble kalt inn for krig. Det skortet på øving og utrustning; på forsyninger og understøttelse. Motivasjonen var variabel: Soldatene var hentet fra bygdene, der de levde av å dyrke jorda. Det passet dårlig med felttog når avlingene skulle berges! Innkalling gikk ut over gårdsarbeidet, og resten av bygda. De som var igjen måtte klare seg med mindre arbeidskraft – og ekstra krigsskatt. Høy dødelighet, mest fra sykdom, bidro ikke til stridslysten. Og norske bønder så ikke alltid hvorfor de skulle slåss mot svenskene – for en konge i Danmark.

Så lenge tjenesteplikttida varte (gjerne fem til sju år, eller lenger) hadde de som var utskrevet status som soldat. I kirkebøker og manntall sto de oppført som soldater, ved siden av hovedbeskjeftigelsen.

Mellom krigene ble styrkene dimittert. Menige kunne da gå tilbake til sine sivile liv. De fleste offiserene ble avtakket, eventuelt med ventelønn – til neste krig. De stående elementene besto mest av festningssoldater. De prioriterte festningene var Akershus, Bergenhus og Båhus. Deretter kom Slotsholmen ved Kristiansand, Fredrikstad, Fredrikshald, Kongsvinger og Trondheim til.

Hæren besto i utgangspunktet av fotfolk – infanteri – og mindre rytteravdelinger. De siste inngikk fra 1663 i hva som ble kjent som kavaleri. Tilsvarende ble det organisert et artilleri i 1685. Det var først knyttet til festningene, som et festningsartilleri.

Soldatene var dels utskrevne, dels vervede. De som ble utskrevet (innkalt) hørte til såkalte nasjonale avdelinger. Dertil kom de vervede (gevorbne) avdelinger som besto av lønnede yrkessoldater. Det var også enkelte innslag av utenlandske, vervede rytteravdelinger, men i Norge mye mindre enn i Danmark.

Hærens størrelse varierte sterkt etter krigens behov og statens finanser. Den var på sitt største mot slutten av århundret, da drøyt 20.000 mann kunne mønstres.

Det var ikke stående avdelinger å snakke om, det var ikke større øvelser, og det var ikke faste fredstidsoppgaver. Hæren var til for krigføring. Den ble satt opp, helt eller delvis, når felttog ble planlagt. Den ble brukt defensivt når en fiende truet, og offensivt når kongen gikk til krig og kalte inn også sine norske avdelinger. Utskrevne soldater ble imidlertid også brukt som billig arbeidskraft, særlig for å bygge festninger og vedlikeholde veier.

Hæren ble brukt i krig flere ganger på 1600-tallet, og til dels med få års mellomrom: Fire ganger fra Hannibalfeiden i 1643 til Den store nordiske krig i 1700. Da ventet nye felttog.

1700-tallet
Den lange perioden med maktkamp i Norden, mellom et ekspansivt Sverige og et utsatt Danmark, fortsatte inn på 1700-tallet. Svenske angrep mot den dansk-norske helstaten, med invasjoner også av norsk territorium, bekreftet behovet for egne hærstyrker i Norge. Hæren ble i flere runder styrket, og også satt inn utenfor egne grenser. Tidlig på 1700-tallet, under Den store nordiske krig, var samlet utskriving til den norske hæren og den dansk-norske flåten større enn noen gang. Festningene ble ytterligere forsterket.

Opptreningen, eksersisen, skjedde svært lokalt: På kirkebakken, på søndager. Hviledagen ble strengt overholdt, men altså med unntak for militær eksersis! Soldatene kom fortsatt i all hovedsak fra gårder, og resten av uka måtte disse skjøttes. Øvelsene ble etter hvert flyttet bort fra kirkene. Det ble bedre struktur på opptrening av soldater og øving av avdelinger – og på lagring av materiell i tøyhus.

Avdelingene viste seg stridsdyktige. Svakheten lå særlig på forsyningssiden: Til felttogene var det mangel på mat til soldatene og fôr til hestene. På festningene sto det bedre til. På Fredriksten var det eksempelvis proviantlagre for inntil et halvårs beleiring. Da som nå var forsyninger avgjørende. Felthæren måtte også leve av hva den skaffet seg underveis – tatt fra fienden, plyndret fra befolkningen. Dette ga sjelden nok, og særlig ikke vinters tid.

Under Elleveårskrigen (1709–1720) sto Hæren overfor invasjonsstyrkene til svenskekongen og feltherren Karl 12. Svenskene ble slått tilbake både i 1716 og 1718. I Trøndelag måtte general Carl Gustav Armfelt i 1718 rekke sine styrker ut, med enorme tap. Da hadde kongen selv falt ved Fredriksten i Halden. Etter et dansk-norsk angrep i Båhuslen i 1719 kom en lengre periode uten krig, til 1788.

Krevende kriger ga verdifull felterfaring, men lite ro til omorganisering og utvikling. Ikke før ved midten av hundreåret. Da var kommanderende general, Hans Jacob Arnold, pådriver bl.a. for organiseringen av landvernet i 1742, og for hva han huskes best for: Etableringen av Krigsskolen i 1750. Nye fagområder førte til spesialisering, og det ble mer øvingstid.

Hæren ble organisert i to oppbud, altså årsklasser soldater: Linjen og landvernet. Linjen var først oppbud, og ble innkalt først. Landvernet ble andre oppbud, som en forsterkning, og kun til bruk i Norge.

En betydningsfull endring dette århundret var profesjonaliseringen og nasjonaliseringen av offiserskorpset. Her var etableringen av Krigsskolen i 1750 en viktig milepæl. En annen var underoffisersskolene. Den første av dem ble opprettet i 1786. Hæren ble fornorsket utover på 1700-tallet: Norske offiserer ble utdannet og norsk språk overtok. I 1772 ble det forbudt å bruke tyske kommandoord. Naturlig nok, når ni av ti befalingsmenn nå var født i Norge!

1800-tallet
Den danske og norske hæren skilte i praksis lag i 1628. I 1814 skjedde det også formelt. Danmark måtte avstå Norge, som ble tvunget inn i en union med Sverige. Norge ble ikke fullt ut selvstendig, men beholdt sin egen grunnlov og nasjonalforsamling – og et nasjonalt forsvar. Hæren besto som en nasjonal institusjon. Den norske marinen vokste ut av den dansk–norske fellesflåten. Dermed ble det moderne norske forsvaret til.

Den dansk-norske monarken hadde formelt vært øverstkommanderende for den norske hæren. Nå fikk den svensk/norske kongen samme rolle – som konge av Norge.

Grunnloven ble vedtatt på Eidsvoll, 17. mai 1814. Den endelige grunnloven ble fastsatt først i november, etter politisk og militært press. Da sto svenske styrker fortsatt i Norge, etter at en kort krig var utkjempet på sommeren. Flere beundringsverdige kamper til tross; krigen viste svakheter ved den norske hæren. Både på forsyningssiden og i den øverste ledelse fikk dette følger – og førte til det militære nederlaget. Politisk fikk Norge derimot gjennomslag på flere områder.

Riksforsamlingen på Eidsvoll knesatte verneplikt som prinsipp. Det skjedde etter påtrykk fra offiserene som var utsendinger. Ordningen med linjen og landvernet ble opprettholdt. Linjen fikk kongen disponere. Begrensningene for landvernet ble videreført: Det kunne ikke settes inn utenfor landets grenser. Og utenlandske styrker – i praksis svenske – kunne ikke stå i Norge i fredstid, uten etter samtykke fra Stortinget.

Det var ingen liten norsk hær kongen fikk den øverste kommando over: 23.800 mann sto i linjetroppene, 9300 i landvernet. Snart ble den redusert. Sverige var ikke lenger en fiende; trusselbildet var ikke like kritisk.

I Sverige ønsket man kontroll over det norske forsvaret. Det ble tatt til orde for en større integrasjon mellom den norske hæren og den svenske armeen. I Norge var målet det motsatte: å styrke det nasjonale forsvaret. I 1818 understreket Odelstinget dette ved å legge ned forbud mot svenske kommandoord i det norske forsvaret. Kongen, Karl Johan, fant seg i det. Så var han jo også opprinnelig fransk – og kunne verken svensk eller norsk!

Motsetninger til tross, det ble holdt felles militærøvelser, både i Norge og Sverige. Og en norsk avdeling ble utstasjonert i Stockholm: Kongens norske garde.

I 1808 ble det opprettet en felles generalstab for den danske og norske hær. I 1814 ble den erstattet av en norsk generalstab, og altså ikke en svensk-norsk. Hæren fikk derimot først i 1829 sin første norskfødte sjef, i generalstabssjef og kommanderende general, Fredrik Wilhelm Stabell: Eidsvollsmann og krigsveteran. I 1814 hadde han deltatt i kampene mot de svenske styrkene.

En fundamental omorganisering fant sted i 1817. Da ble infanteriet inndelt i fem brigader, som erstattet regimentene som Hærens grunnenhet. Utover på 1800-tallet fant det sted en faglig spesialisering på flere områder, og i 1888 fikk Hæren ingeniørtropper, samband og sanitet som egne troppearter.

Hæren ble halvert etter unionsinngåelsen, og forble liten de kommende tiår. Først med hærordningen i 1887, under unionsstridighetene, ble den styrket. Festningsverkene, med nye grensebefestninger, var en viktig del av den norske opprustingen. Festningene var rettet mot øst: I realiteten mot Sverige, selv om hovedfienden svenskene identifiserte lå enda lenger øst. Trusselbildet i unionstida var dominert av Russland.

Med Venstre-høvdingen Johan Sverdrup som statsminister ble det opprettet rifleringer som en folkemilits. Norge forberedte seg på krig – til forsvar mot unionspartneren Sverige. Også på geriljakrig – til forsvar av grunnloven.

1900-tallet
Da det spisset seg til i 1905 var det reell krigsfrykt, og det ble mobilisert på begge sider. Hærstyrker ble innkalt til grensevakt. Det var krav om selvstendighet og det ble hisset til kamp. Det ble imidlertid funnet en politisk løsning, og krig ble unngått. Freden kom dog med en pris: Grensefestningene måtte ofres.

Frykten for krig forsvant ikke helt. Det var fortsatt behov for et sterkt forsvar, men også store behov på andre samfunnsområder. Investeringene i forsvarsevne sank snart.

I 1909 ble Hæren organisert i fem kombinerte brigader og tre dragonregiment. I 1916 ble brigadene omgjort til divisjoner. Nye regiment fikk ansvar for utdanning av troppene og administrasjon av materiell, og oppsetting av avdelingene ved mobilisering.

Mellom verdenskrigene ble forsvaret bygd ned. Verst gikk det ut over Hæren. De fleste offiserstillinger ble fjernet, og ordningen med distriktsbefal bortfalt. Dette var grunnfjellet på befalssiden i avdelingene. Stortinget vedtok en rekke hær- og forsvarsordninger på 1920- og 30-tallet. Hovedmålet var innsparing. Resultatet var nedbygging, men noe ble også bygd opp: I 1912 opprettet Hæren, i likhet med Marinen, sitt eget flyvåpen! Seks år senere, i 1918, ble Automobilkorpset opprettet.

Hærordningen av 1933 innebar fortsatt nedbygging av Forsvaret og svekking av forsvarsevnen. Hæren var derfor dårlig skikket da den ble kastet ut i kamp, i 1940.

Senere kommanderende general og forsvarssjef Otto Ruge var en av arkitektene bak den nye, «lille, men gode» hæren. Selv var han mer enn betenkt. Allerede i 1937 slo Ruge fast at det ikke var grunn til å legge skjul på at «vår hær er den dårligst øvede og dårligst utrustede i Europa». Kommanderende general, Kristian Laake, hadde vært med på nedbyggingen, men også han advarte. Hæren, framholdt Laake, ville ikke være i stand til å møte en krigssituasjon. Den var en minimumsorganisasjon som kun kunne sette opp en nøytralitetsvakt. Det måtte større bevilgninger til, over flere år.

Det ble satt opp nøytralitetsvakt i 1939, men nøytraliteten ble brutt. Forsvarsbevilgningene ble økt, men for sent.

Det hjalp lite med økte bevilgninger de aller siste førkrigsårene når avdelingene knapt var øvd, og bestilt materiell ikke rakk fram. Noe ble likevel bedre: Noen feltøvelser ble holdt og noe nytt materiell, bl.a. moderne mitraljøser, ble mottatt.

Da Nazi-Tyskland overfalt Norge 9. april 1940 ble Hæren delvis mobilisert. Noen avdelinger ga tidlig opp kampen, mens mange andre kjempet tappert så lenge det lot seg gjøre, til ressursene var uttømt og overmakten ble for stor. Felttoget i Sør-Norge endte etter 23 dager. Lengst holdt hærstyrkene i Nord-Norge ut. Da Norge kapitulerte 10. juni 1940 ble også 6. divisjon demobilisert – uten å ha blitt påført militært nederlag. Kapitulasjonen til tross: Få land – få armeer – holdt ut lenger.

Under krigen ble norske hærstyrker bygd opp i Storbritannia og Sverige. I Skottland ble en delvis mekanisert brigade etablert; i Sverige ble lett infanteri, såkalte politistyrker, dannet. Begge skulle delta ved en alliert frigjøring av Norge. Under krigen kjempet demobiliserte og nyrekrutterte hærsoldater i britiske avdelinger på kontinentet. Andre sluttet seg til motstandskampen hjemme. Det ble opprettet krigsskoler i Storbritannia og Sverige.

Etter krigen ble Hæren gjenoppbygd i Norge, først med materiell etterlatt av amerikanske og britiske styrker, og krigsbytte fra tyskerne. Med medlemskapet i NATO og våpenhjelp fra USA ble Hæren tilført nytt, moderne materiell.

Hærens deltakelse i den allierte okkupasjonen av Tyskland, fra 1947 til 1953, bidro til oppbyggingen gjennom grunnleggende utdanning og med britiske våpen. I 1953 ble Tysklandsbrigaden omdannet til Brigaden i Nord-Norge (Brig N). Denne, og deretter Brigaden i Sør-Norge (Brig S), ble opprettet som stående avdelinger under Den kalde krigen.

Hovedstrukturen fra før krigen ble beholdt, med seks divisjoner, og en krigsstruktur med 13 brigader. Etterkrigshæren hadde et stort volum. Mobiliseringshæren besto på det meste av om lag 160.000 mann. Heimevernet bidro ytterligere til et sterkt landforsvar – til folkeforsvaret. Høye ambisjoner og store forsvarsbudsjett til tross; med få unntak var brigadenes operative evne begrenset.

Hærens overordnede organisering ble endret en rekke ganger, også før nedbyggingen etter Den kalde krigen. I fredsstrukturen inngikk bl.a. 14 infanteriregiment og seks distriktskommandoer; deretter 14 territorielle regiment.

Midt på 1990-tallet var Hærens krigsorganisasjon redusert til rundt 100.000. Heller ikke dét var et stort nok nedtrekk. Nye nedskjæringer måtte til – før styrken kom ned på ca. 7000, tidlig på 2000-tallet. Reduksjonen var politisk villet, og den var militært utfordrende.

2000-tallet
Etter Den kalde krigen ble hele Forsvaret bygd ned på 1990-tallet, for så å bli bygd om tidlig på 2000-tallet. De løpende fredstidsoppdragene hjemme, med kongevakt og grensevakt, besto. Det gjorde også beredskapsoppdragene til Forsvarets spesialkommando/ Hærens jegerkommando, og den løpende styrkeproduksjonen.

Samtidig ble, i tiltagende grad, Hæren innrettet mot internasjonale oppdrag. Norge hadde bidratt til FN-styrker under Den kalde krigen. Nå ble NATO-ledede operasjoner prioritert.

For å nå strukturmålene ble Operasjon Jupiter iverksatt i 2003. Hæren ble organisert med tre styringslinjer, Hærens styrker (HSTY), Hærens transformasjons- og doktrinekommando (TRADOK) og Hærens jegerkommando (HJK). Dette grepet satte Hæren i stand til å levere på nye hovedoppdrag: Å stille styrker til internasjonale operasjoner. Fortsatt på Balkan, og fra 2002 i Afghanistan, deretter også Irak. Hæren ble mer ekspedisjonsinnrettet.

Den gamle hærens siste tyngdepunkt, 6. divisjon, ble nedlagt i 2002. Brigade Nord ble opprettet, med i praksis restene av divisjonen, samt den reetablerte, vervede Telemark bataljon (TMBN). Fra en etterkrigsstruktur på 13 brigader, med forsvar av norsk territorium som hovedoppgave, var Hærens nye kjerne én brigade med hovedoppgave å kontinuerlig produsere avdelinger til intops. I tillegg til, og utenfor, Brig Nord sto de videreførte operative avdelingene; de etter hvert forsterkede vaktstyrkene i Finnmark (GSV) og Oslo (HMKG), samt HJK.

De forsvarspolitiske ambisjonene, og særlig for landforsvaret, slik de kom til uttrykk i langtidsplaner og budsjetter, var lenge lave. Det store politiske skiftet kom i 2024. Da vedtok et enstemmig storing en kraftig styrking av Forsvaret, med tre brigader i Hæren:

I tillegg til den allerede operative Brigade Nord, ble etableringen av Brigade Sør påbegynt. Finnmark landforsvar ble i august 2025 omdannet til Finnmarksbrigaden, øremerket for tilstedeværelse og innsats lengst nord.

De nye ambisjonene var en direkte konsekvens av Russlands angrepskrig i Ukraina. Den førte også til at Finland og Sverige gikk med i NATO. Dermed ble forutsetningene lagt for et enda tettere militært samarbeid i Norden og – ikke minst for Hæren – på Nordkalotten. Også støtte til Ukraina ble en førende faktor, og en drivkraft i utviklingen

Hovedkilder for denne oversikten:
Bogen, Olav og Håkenstad, Magnus (2015): Balansegang. Forsvarets omstilling etter den kalde krigen. Dreyer, Oslo.

Breidlid, Olav, Oppegaard, Tore H. og Torblå, Per (1990): Hæren etter andre verdenskrig 1945–1990. Fabritius, Oslo.

Holtermann, Reidar (1938): Lærebok i Norges krigshistorie. Forsvarsdepartementet, Oslo.

Gjeseth, Gullow (2008): Hæren i omveltning 1990–2005. Vigmostad & Bjørke, Bergen.

Njåstad, Magne (2011): Norvegr. Norges historie – bind II. 1400–1840. Aschehoug, Oslo.

Flere forfattere: (2000–2004): Norsk forsvarshistorie, bind 1–5. Eide, Bergen.

Illustrasjonen på toppen av denne siden:
Tegningen over Fredriksten festning (fra 1667) ble lagd av en av Hærens – og Norges! – første og fremste ingeniører, fransk-nederlenderen Willem Coucheron som i 1657 ble rekruttert til Hæren, og har satt synlige spor etter seg både ved festningsverk (inklusive Fredrikshald) og gjennom byplanlegging.