Hæren etter 1905: Etterkrigstid og gjenoppbygging

Helt med blanke ark begynte Hæren likevel ikke. Det var offiserer som kom tilbake i tjeneste, det var ungdommer som kunne innkalles. Men både befal og materiell ble snart mangelvare; forlegninger likeså. I utgangspunktet ble en del eks-tysk materiell, og mange anlegg, tatt i bruk; og norske leire ble tatt tilbake.

Også de allierte etterlot seg en del materiell. På 1950-tallet bidro amerikansk våpenhjelp til den ambisiøse oppbyggingen, med stort volum i mobiliseringshæren.

Gjenoppbyggingen
Hæren ble demobilisert ved kapitulasjonen i juni 1940. Ved frigjøringen fem år senere måtte den reetableres; Hæren måtte gjenoppbygges. Erfaringene fra mellomkrigstida, og enda mer lærdommen fra det tyske overfallet, viste behovet for militær beredskap og forsvarsevne. Utviklingen av den kalde krigen og en tiltagende spent sikkerhetspolitisk situasjon i Europa på 1950-tallet understreket ytterligere behovet for et landforsvar med volum og en hær med kampkraft.

Gjenoppbyggingen ble planlagt av Hærens overkommando i London under krigen. I Storbritannia ble også en eksilstyrke opprettet: Skottlandsbrigaden ble etablert for å settes inn ved en alliert frigjøring av Norge. Krigsskolen utdannet offiser i England og Sverige. Infanteri ble utdannet i Sverige, kjent som Polititroppene. Dette var, i tillegg til den gamle strukturen, noe av grunnlaget for den hæren som ble reetablert i krigens kjølvann.

Da forsvarsminisier Jens Chr. Hauge la fram treårsplanen for «den første reising av Norges forsvar» i september 1946, bygde den for Hærens del ennå på hærordningen fra 1933. Snart skulle det komme store endringer. Dels ble anbefalinger fra Forsvarskommisjonen av 1946 lagt til grunn. Samtidig som den la fram sine rapporter, ble den dimensjonerende sikkerhetspolitiske beslutningen tatt: Norge gikk i 1949 inn i NATO.

Etableringen av et landsdekkende landmilitært forsvar ble tidlig satt som en styrende ambisjon for etterkrigsforsvaret. Hæren ble strukturert for territoriell tilstedeværelse og innsats i hele landet, og sterkest i nord. Dette varte ved gjennom hele Den kalde krigen.

Fra 1947 stilte Norge en brigade til den allierte okkupasjonen av Tyskland. Dette var en politisk forpliktelse, og samtidig et praktisk ledd i oppbyggingen av Hæren. Det innebar utdanning av avdelinger og øving med nytt – motorisert og mekanisert – britisk materiell. I 1953 dannet Tysklandsbrigaden grunnlaget for Brigaden i Nord-Norge, som ble tyngdepunktet i det norske invasjonsforsvaret under Den kalde krigen.

Mobiliseringsstrukturen
Den nye krigsorganisasjonen baserte seg på en storstilt mobilisering av personell i en distribuert, landsdekkende struktur. Hovedrammen var et større antall brigader, på det meste 13, fordelt over hele landet. Ved mobilisering skulle de settes opp som stridsklare avdelinger.

Med begrensede ressurser måtte Norge finne en balanse mellom en begrenset stående styrke og en stor mobiliserbar hær. Fra 1946 ble den støttet av et nytt heimevern som i vesentlig grad bidro til det nye folkeforsvaret. Forslag om en mindre, stående og profesjonell hær fikk ikke tilslutning.

Hovedstrukturen fra før krigen, med divisjoner og brigader som kjerne, ble videreført. Garnisoner ble tatt tilbake. Tapt materiell måtte erstattes og mer befal rekrutteres og utdannes. Fredsstrukturen var vesentlig mindre enn den mobiliserbare krigsstrukturen, men i begge var det stort behov også for befal – og avdelingsmateriell. Fra 1950-tallet bidro den amerikanske våpenhjelpen til oppbyggingen. En tidlig strukturendring var en delvis mekanisering, og innføring av stridsvogner i et nytt kavaleri. Like fullt forble Infanteriet hovedvåpenet under hele Den kalde krigen.

Som i mellomkrigstida ble det også nå forsøkt ulike måter å organisere Hæren, og ikke minst kommandostrukturen, på. Kjernen var distriktskommandoer og regimenter. DKene hadde overordnet ansvar for territorialforsvaret i respektivt område; regimentene for repetisjonsøvelser og oppsetting av mobiliseringsenhetene. Kombinerte regiment ble etablert som operative avdelinger i felthæren, og med ansvar for forvaltning og øvelser i fredstid. Tanken var størst mulig likhet mellom freds- og krigsorganisasjonen.

I 1953 vedtok Stortinget å etablere ni mobiliseringsbrigader (kombinerte regiment) og to stående brigader: Brigaden i Nord-Norge ble operativ i 1953; Brigaden i Sør-Norge i 1955. To divisjonskommandoer ble etablert: 1. divisjon på Østlandet og 6. divisjon i Nord-Norge.

På det meste kunne Hæren, i henhold til planverket, sette opp 13 brigader, med personell og materiell. Rundt 160.000 soldater kunne mobiliseres. Det store underskuddet på yrkesbefal i feltavdelingene var en akilleshæl, og utdanningen ble trappet opp. Målene for befalsutdanning var særlig knyttet til kompaniene, som var kjernen i felthæren. Bataljonene var grunnsteiner i stridsgruppene og brigadene skulle skape kombinerte effekter (derav begrepet kombinert regiment, som ble brukt en stund).

Utdanning av befal til en ny og stor struktur forutsatte større kapasitet. En rekke skole- og øvingsavdelinger ble etablert, inklusive befalsskoler og fagskoler. I tillegg til Krigsskolen i Oslo ble det opprettet en krigsskoleutdanning på Gimlemoen ved Kristiansand.

Brigadeforsterkning
En modernisering av felthæren fra 1980-tallet, med den såkalte Brigade 90-standarden som ramme, skulle bidra til å øke bataljonenes utholdenhet og taktiske anvendelighet. Programmet ble delvis iverksatt, men bare for deler av strukturen.

En Brig90 skulle være fullt motorisert. Tre av brigadene, den stående Brig N og én hver i Trøndelag og på Østlandet, ble såkalt panserforsterket ved at én av infanteribataljonene ble erstattet med en panserbataljon. Brigaden i Nord-Norge var den første som ble oppgradert til en panserforsterket brigade.

Da den kraftige nedbyggingen av Hæren tok til på 1990-tallet var ennå bare fire av brigadene fullt oppgradert til Brigade 90-standard.

Strukturombygging
Mobiliseringshæren ble bygd ned på 1990-tallet. Den ble redusert til om lag en tidel av hva den hadde vært. Den store strukturelle omleggingen av det som var igjen av Hæren kom tidlig på 2000-tallet.

Omleggingen av Forsvaret var dyptgripende, og mest omfattende i Hæren. I 1994 ble det vedtatt å legge ned 15 avdelinger, mens 23 fikk reduserte oppgaver. Forsvarsdistriktene i Sør-Norge og landforsvarene i Nord-Norge ble omdannet til 14 territorielle regimenter som stort sett ikke fikk andre oppgaver enn forsvarsplanlegging. Hæren forlot med det organisasjonsprinsippet som hadde vært grunnstammen fra 1628: Distriktsvise regiment med ansvar for å sette opp egne avdelinger innenfor sitt område.

Distriktskommandoene ble vedtatt nedlagt i 2001. Ordningen med en inspektør for hvert våpen forsvant. Hærens kamptropper ble samlet under en kampinspektør på Rena. Disse omfattet infanteri, kavaleri, artilleri og ingeniørvåpen. Forsyningstroppene ble samlet under en treninspektør på Sessvollmoen. Hærens sambands kompetansesenter på Jørstadmoen ble en fellesinstitusjon under forsvarssjefen.

Nedbyggingen fra 1990-tallet var økonomidrevet, men foranlediget av en endret sikkerhetspolitisk situasjon: Den kalde krigen var over og Warszawapakten oppløst. Den militære trusselen mot Norge ble vurdert som liten. Norges sikkerhet skulle i større grad sikres ute, med deltakelse i internasjonale operasjoner – og mer gjennom NATO enn FN.

Populært og forenklet framstilt ble Hæren omdannet fra en invasjonshær til en innsatsstyrke. NATO opprettet flere reaksjonsstyrker, og Norge – og Hæren – stilte bidrag. Innsats ute ble gradvis en hovedoppgave, og spesielt rundt årtusenskiftet. Da ble mye av innsatsen, etter store styrkebidrag i Libanon og på Balkan, rettet inn mot deltakelse i Afghanistan.

Med fredstidsoppgaver og beredskap hjemme bidro Hæren fortløpende til forsvaret av Norge. Et styrende prinsipp på 1990-tallet var invasjonsforsvar i én landsdel, i praksis Nord-Norge. Dermed ble 6. divisjon den største avdelingen, og tyngdepunktet, i Hæren.

Selv nedskjæringene på 1990-tallet var ikke nok for budsjettbalanse. Krigsorganisasjonen hadde gått fra 160.000 til 100.000, men det måtte mer til, tidlig på 2000-tallet. Den faglige diskusjonen om kvantitet vs. kvalitet ble langt på vei kortsluttet av økonomiske realiteter. Det var ikke råd med annet enn en liten hær. En liten, men etter hvert kvalitativt bedre hær.