Hæren etter 1905: Karlstadforliket og bruddet
Det var krig som førte Norge inn i unionen med Sverige, i 1814. Det var frykt for krig da Norge brøt ut av unionen, i 1905. Norge hadde ikke noe å si da stormaktene la til rette for unionen i 1814. I 1905 sto en selvbevisst stat opp for selvstendigheten – med et forsvar, med en hær, i ryggen.
Formelt ble Norge en selvstendig stat i 1814. Det slo grunnloven fast. Reelt manglet noen biter. Ennå på slutten av 1800-tallet utøvde kongen sin betydelige, konstitusjonelle makt. Han var Norges konge, men han var samtidig Sveriges. Og kongen var svensk.
Norge innførte parlamentarismen i 1884, og Stortinget avfant seg ikke lenger med kongelige veto. Det ble satt hardt mot hardt. Kongen ble satt ut av spill, unionen opphørte å eksistere. Bruddet var politisk, uten bruk av militære midler: Det var en fredelig revolusjon som vakte internasjonal oppsikt. Allerede fra slutten av unionstida var Hæren og Forsvaret styrket. Nye endringer skulle komme etter bruddet.
Karlstadforliket og bruddet
I 1814 var det Kieltraktaten som bragte Norge inn i unionen. I 1905 gjorde Karstadforliket slutt på den. Kieltraktaten var en fredsavtale mellom Danmark og Sverige; Norge var ikke del av forhandlingene. Karlstadforliket ble inngått mellom de likeverdige statene Norge og Sverige. Også den var en form for fredsavtale. Forliket forhindret krig.
7. juni 1905 sa et enstemmig storting i praksis opp unionsavtalen, ved å slå fast at «kongen har opphørt å fungere som norsk konge». Kongen ble langt på vei avsatt – i et politisk kupp. Situasjonen ble ikke mindre spent da regjeringen gjennomførte en folkeavstemming. Resultatet var entydig: 368.208 stemte ja til unionsoppløsning; 184 mot. Dagene etter ble det rene norske flagget heist på festningene.
Regjeringen hadde derfor et sterkt mandat da den, ledet av statsminister Christian Michelsen, gikk i forhandlinger i Karlstad, 31. august. Forhandlingene skulle bli harde. Da situasjonen var på det mest kritiske valgte regjeringen å mobilisere deler av Hæren og gjøre Marinen kampklar; i alt 25.000 mann. Fire linjebataljoner og landstormtroppene på Østlandet ble sendt på grensevakt. Bataljonsøvelser ble forlenget, festninger bemannet. Våpnene ble pusset, sablene ble slipt. Svenske generalstabskart var allerede anskaffet.
Dette var å sette makt bak kravene, mer enn reelt å gjøre klar til strid. Begge parter spilte sine militære kort, men ingen ønsket krig. Norge etablerte imidlertid en terskel. Den besto også av sperrefortene som var bygd ved Glomma bare få år tidligere.
Grensefestningene skulle aldri bli tatt i bruk. Det ble funnet en politisk løsning i Karlstad; også på det mest krevende militære spørsmålet: Svenskene sto på sitt, og fikk til slutt gjennomslag. De nye grensefestningene måtte rives. Kravet var forståelig. Festningene var jo rettet østover, mot Sverige. Det samme var de gamle, Fredrikshald og Kongsvinger, men de fikk stå som de historiske byggverk de var. Heller ikke de fikk lenger ha noen militær funksjon. Våpnene ble fjernet.
Det ble også enighet om en nøytral sone uten militære anlegg på begge sider av grensa. Internasjonal inspeksjon ble påkalt for å bekrefte at beslutningen ble respektert.
Karlstadforliket ble først vedtatt av Stortinget, med solid flertall. Deretter sluttet Riksdagen seg til. Traktaten ble undertegnet i Stockholm, 26. oktober 1905. Unionen var over.
Selvstendigheten og strukturen
Unionsbruddet i 1905 innebar ikke noen umiddelbare endringer i styringen av Forsvaret og innrettingen av Hæren. Også i unionen hadde Stortinget ansvaret for forsvarspolitikken og utviklingen av Hæren.
Senest i 1887 var en omfattende hærreform blitt vedtatt, og Hæren var i 1905 strukturert ut fra den. Infanteriet var organisert i fem brigader som hver besto av fire korps. Kavaleriet besto av tre korps; Artilleribrigaden besto av Feltartilleriet og Festningsartilleriet.
I 1888 ble den norske garden i Stockholm overført til Kristiania, og organisert som en selvstendig bataljon.
Det var ingen prekære behov for endringer, men Generalstaben brukte deretter mye tid på utredninger av hærstrukturen, både tidlig på 1900-tallet, og i mellomkrigstida. Regjeringen brukte mye tid på å utarbeide nye forslag, Stortinget på å vurdere og diskutere dem.
Det var både fagmilitær og politisk uenighet. Den første større endring etter oppløsningen kom med hærordningen av 1909. Verneplikten sto støtt. Det samme gjorde prinsippet med to oppbud: Linjen og Landvernet. Regimentene ble gjeninnført, innenfor seks kombinerte divisjoner av ulik størrelse. Rekruttskolene varierte fra 48 dager for Infanteriet og Festningsartilleriet til 92 dager for Feltartilleriet og 102 for Kavaleriet. Hvorfor så mye lenger tid for kavaleristene? Hest. Ridning! Og hestene, de hadde sine egne rekruttskoler – remonteskoler!