Hæren etter 1905: Krigstid og felttog

Hæren stilte igjen nøytralitetsvakt vinteren 1939/40, som den hadde gjort under den første verdenskrigen. Da holdt nøytraliteten; denne gangen ikke. Regjeringen ble overrumplet og mobiliseringen ble uryddig.

Den norske motstanden var høyst variabel – også fra Hæren, selv om flere avdelinger – og soldater – gjorde en meget hederlig innsats, forutsetningene tatt i betraktning. Norge var dårlig forberedt; Nazi-Tyskland iverksatte en dristig operasjon – og hadde hellet med seg, selv om planen ble forpurret med senkingen av Blücher.

Hærordningen av 1933 brøt med hovedprinsippet om at krigsorganisasjonen skulle sammenfalle med fredsorganisasjonen. Også dét vanskeliggjorde mobiliseringen i 1940, i tillegg til en uklar politisk og militær ledelse.

Felttog og kapitulasjon
Alarmen gikk flere steder i landet, natten til 9. april. Det blodige alvoret ble understreket av kampene i Drøbaksundet. Der ble det kjempet. Andre steder langs kysten ble det knapt ytt motstand. Ikke fra Marinen, ei heller fra alle deler av Hæren.

I hovedstadsområdet ble avdelinger sendt mot Drøbak for å ta overlevende fra Blücher til fange. Andre ble sendt mot Fornebu for å stanse tyske styrker som var landsatt der, og som skulle innta Oslo. Blücher-fangene ble løslatt. En liten tysk styrke inntok hovedstaden uten motstand; rett nok etter en luftkamp der den sterkt underlegne jagervingen til Hærens flyvåpen påførte Luftwaffe tap.

Hærens overkommando evakuerte Oslo, for å lede felttoget i Sør-Norge fra provisoriske hovedkvarter. Det var harde kamper på Hadeland, i Valdres og Gudbrandsdalen, og tidlige trefninger i Østfold og Østerdalen. Bergen og Trondheim ble inntatt uten kamp. Narvik ble overgitt av en tysk-vennlig norsk oberst.

I Nord-Norge var 6. divisjon bedre stilt enn divisjonene lenger sør: Den hadde avdelinger med fersk felterfaring fra nøytralitetsvakten, og tid til oppsetting forut for felttoget i Narvik-fjella. Narvik ble gjenerobret 28. mai, etter en fellesoperasjon der britiske, franske og polske styrker kjempet sammen med norske – før de utenlandske troppene ble evakuert, og byen måtte oppgis.

Da Norge kapitulerte 10. juni 1940, ble også 6. divisjon demobilisert. Norske soldater ble holdt som krigsfanger noen dager og uker, før de ble satt fri. For å unngå internering og fangenskap avla de fleste offiserer æresord på at de ikke skulle ta opp våpen mot den tyske okkupasjonsmakten. Det skjedde etter oppfordring fra forsvarssjef Otto Ruge. Selv valgte Ruge krigsfangenskap, også for å markere at krigen ikke var over.

I august 1943 ble et tusentalls norske offiserer, de aller fleste fra Hæren, arrestert og sendt i tysk krigsfangenskap i det okkuperte Polen. Andre var allerede sendt til konsentrasjonsleire. Ikke alle kom tilbake.

Fredstid og nedbygging
Nedbyggingen av Hæren i perioden mellom de to verdenskrigen hadde svekket krigsevnen. Med hærordningen av 1909 kunne 160.000 mann mobiliseres. Disse var i hovedsak øvd i avdelinger godt besatt med befal. Etter hærordningen av 1933 kunne Hæren etter første mobilisering stille vel 40.000 stridende. Avdelingene hadde langt lavere oppsettingsgrad og samøving – og en tynnere befalsdekning – enn før første verdenskrig.

På grunn av redusert øvingsaktivitet hadde en stor del av styrken, inklusive de mange lavere befal, de tidligere underoffiserer, ikke vært inne til tjeneste på mange år. Likevel skulle det vise seg at de fleste dugde i striden, under de forutsetninger som forelå: Etter en kaotisk mobilisering, med ufullstendige avdelinger og mangelfull utrustning.

Krigsår og frigjøring
Hæren opphørte å eksistere på norsk jord som følge av kapitulasjonen. En norsk brigade ble under krigen etablert i Skottland. Den var ikke ment for direkte krigsinnsats, før som støtte ved en alliert frigjøring av Norge. Enheter fra Skottlandsbrigaden ble i perioder stasjonert på Island, Jan Mayen, Svalbard og Sør-Georgia. 

En større styrke ble bygd opp i Sverige: De såkalte Polititroppene var lett infanteri som også skulle settes inn ved frigjøringen. Norske soldater fra disse to eksilstyrkene deltok i frigjøringen av Finnmark, senhøstes 1944, sammen med sovjetiske avdelinger.

Ganske tidlig under okkupasjonen sluttet mange hæroffiserer – og menige – seg til motstandskampen hjemme, og til styrkene ute. Flere ble ledere i den militære motstandsorganisasjonen, Milorg; enda flere deltok som instruktører og operatører. I eksil lot flere seg verve til britiske spesialstyrker, som kommandosoldater i Kompani Linge og radioagenter i Special Intelligence Service.

Andre forholdt seg passive; enkelte gikk over til den andre siden, også som frontkjempere for den tyske krigsmakt.

Ved den tyske kapitulasjonen i mai 1945 inntok hjemmestyrkene sentrale posisjoner rundt om i landet. Polititropper ble overført fra Sverige, og allierte og norske styrker ble satt inn for å ta kontroll. 8. mai 1945 kunne frigjøringen feires, etter fem okkupasjonsår.

7. juni kunne kong Haakon 7. vende hjem – etter nøyaktig fem år i eksil. Dermed tok norske myndigheter over kontrollen over Norge – fra de allierte styrker som inntatt landet.