Hæren var i praksis en selvstendig del av en dansk-norsk hær, ledet av en egen kommanderende general. Den ble en rekke ganger satt på feltfot, hovedsakelig i Norge, men avdelinger ble også sendt til Danmark, og satt inn i felttog lenger sør. Hæren deltok på 1600- og 1700-tallet, og en siste gang i 1814, i til sammen åtte kriger mot Sverige.

Den norske hæren, mer enn den danske, var helt fra starten forankret i folket. Norge var et bondesamfunn, og Hæren var en bondehær, en bondemilits. Om det ikke var verneplikt i moderne forstand, ble soldater like fullt utskrevet. De var innkalt – til tvungen tjeneste. Det var bygdene, gårdene, som ble pålagt å stille soldater for å verne landet mot ytre fiender. Det ble riktignok stilt kompanier i byene også. Disse sto under sivil ledelse, og var ikke en del av den nasjonale hæren.

Hærens størrelse og aktivitet varierte sterkt med den omskiftelige politiske og militære situasjon. Det var oppbygging mot krig, og nedbygging etter fred.

Når Hæren først var opprettet ble Norge tidlig militarisert. Militærvesenet – og krigene – satte sitt sterke preg på samfunnet. Sett i forhold til folketallet, og den smale rekrutteringsbasen, hadde Norge en stor hær. Når den ble satt på krigsfot ble bygdene tappet for arbeidskraft – i noen tilfeller helt. Tapene var store: Det var ikke mange som falt i strid, men desto flere av sykdom. Ofte bragte de smittsomme sykdommer med seg hjem.

Den norske hæren besto gjennom dansketida i all hovedsak av utskrevne norske soldater, men var lenge, til godt inn på 1700-tallet, ledet av utenlandske offiserer; de fleste danske, tyske og nederlandske. Kommandospråket var tysk fram til 1772. Norske bondesoldater kunne ikke tysk, men måtte lære seg å forstå – og lystre – kommandoer. Utenlandske offiserer forsto lite av norsk språk – og lynne, men visste å gjøre seg forstått. Den militære disiplinen var hard.

Ennå på 1600-tallet var få nordmenn utdannet til offiserer. Gradvis, og særlig fra midten av 1700-tallet, ble Hæren nasjonalisert, med nordmenn som fikk offisersutdanning også hjemme. Offiserene ble en viktig del av det embetsverket som moderniserte Norge, og de tilførte samfunnet verdifull kunnskap. Hæren ble tidlig en nasjonsbyggende kraft. Gjennom hele dansketida var Hæren det samme som det norske forsvaret: Først da denne epoken endte i 1814 fikk Norge sin egen marine.

Dansketida i norsk hærhistorie omfatter perioden fra Hærens etablering i 1628 til Danmark måtte avgi Norge til Sverige i 1814. Norge var da en del av den dansk-norske helstaten.

Hovedkilder til denne delen av hærhistorien: 
Alnæs, Karsten (1997–1998): Historien om Norge (bind 2–4). Gyldendal, Oslo.

Anker, C.J. (1885): Biografiske data om generalspersoner, 1628–1883. Alb. Cammermeyer, Kristiania.

Bjørgo, Narve, Rian, Øystein og Kaartvedt, Alf (1995): Norsk utenrikspolitikk historie Bind 1: Selvstendighet og union. Fra middelalderen til 1905. Universitetsforlaget, Oslo.

Christensen, Jens O. og Iversen, Rune H. (2014): Hæren. 400 års danmarkshistorie. Gads forlag og Tøjhusmuseet, København.

Coucheron-Aamot, Willem (1901): Det norske folk paa land og sjø. Norges politiske og militære historie fra Harald Haarfagre til 1814. Det norske aktieforlag, Christiania.

Danielsen, Rolf m.fl. (1991): Grunntrekk i norsk historie fra vikingtid til våre dager. Universitetsforlaget, Oslo.

Holtermann, Reidar (1938): Lærebok i Norges krigshistorie. Forsvarsdepartementet, Oslo.

Flere forfattere: (2000–2004): Norsk forsvarshistorie, bind 1–5. Eide, Bergen.

Gjeruldsen, Ole H. (2000): Hæren og eneveldet i Norge 1600–1675. Forsvarsmuseet, Oslo.

Høiback, Harald (2017): Krigskunstens historie fra 1500 til i dag. Cappelen Damm akademisk, Oslo.

Jensen, Magnus (1963): Norges historie. Under eneveldet 1660–1814. Universitetsforlaget, Oslo.

Koht, Halvdan (1975): Norsk bondereising. Pax, Oslo.

Lindgjerdet, Frode (2015): Norge og den store nordiske krigen 1700–1721. Ares forlag, Skallestad.

Mykland, Knut (red.) (1977–1978): Norges historie (bind 7–11). J.W. Cappelen, Oslo.

Njåstad, Magne (2011): Norvegr. Norges historie – bind II. 1400–1840. Aschehoug, Oslo.

Store norske leksikon: www.snl.no

Universitetet i Oslo: www.norgeshistorie.no