Hæren i dansketida: Den norske soldat
Hæren var nasjonal, men lenge kulturelt og språklig blandet: Offiserene ble hentet fra utlandet, menige soldater ble utskrevet fra bygdene. Tonen var tøff, disiplinen hard. Det måtte bli friksjon. Men de norske bondesoldatene dugde, viste det seg.
Høyere hæroffiserer var til langt inn på 1700-tallet, og med bare få unntak, utenlandske. Kun et fåtall var født i Norge. Også de hadde fått sin militære utdanning, og kanskje også krigserfaring, ute. Generalløytnant Jørgen Bjelke var en av disse. Han ble den første norsk-fødte sjef for den norske hæren – «høistbefalende over al militien i Norge» – i 1658. Bjelke hadde erfaring, og hadde vist sin dyktighet. Det hjalp ikke. Allerede i 1660 kom det på ny en dansk offiser som kommanderende general for den norske hæren.
Både Jørgen Bjelke og etterfølgeren Claus von Ahlefeldt var yrkesoffiserer. Normen var at stattholderen, kongens egen representant i Norge, sto øverst i kommandokjeden her. Oftest hadde de militær bakgrunn eller erfaring.
Utenlandske offiserer
Jørgen Bjelke ledet ikke bare Hæren; han skaffet nye offiserer. Sammen med sin bror Henrik dro han i 1643 til Nederland for å verve nederlandske offiserer. De løste oppdraget; nederlenderne kom. De fleste importerte offiserer var dansker og tyskere, nederlendere og noen franskmenn. På 1600-tallet var det danske hoffet preget av et stort tysk innslag, og også danske offiserer kom i stor grad fra en tysk militærkultur. Tysk ble dominerende språk blant offiserene, og menige soldater måtte lære seg å forstå – og helst adlyde! – tyske kommandoer. Ordningen med bruk av tysk som kommandospråk besto til 1772.
De utenlandske offiserene bekledde Hærens få lønnede offiserstillinger. Annet befal ble hentet fra de norske rekkene.
Utenlandske offiserer hadde sin pris, og ikke bare i daler og skilling: også i kampmoral og forsvarsvilje. Hærens anseelse ble svekket, mener Willem Coucheron-Aamot i sin patriotiske historieformidling fra 1901, av «den Raahed og Brutalitet, som flere av de hvervede Officerer udviste mod Soldaterne». Frie og egenrådige norske bønder fant seg ikke i hva som helst, i hvert fall ikke av fremmedkarer. «Det hændte flere Gange under Exercitien, at hele Kompanier slængte Geværerne fra sig og negted at exercere, indtil vedkommende Officer havde faaet en Irettesættelse eller Afsked».
Norske soldater
Soldatmassen besto av utskrevne menn. De hadde ikke noe valg, de måtte tjenestegjøre. En del valgte å verve seg; de ble gevorbne, og fikk lønn som yrkessoldater. De utskrevne ble innrullert i nasjonale avdelinger; de vervede i gevorbne avdelinger, men kunne også inngå i nasjonale. Norske soldater ble også avgitt til danske avdelinger.
Soldatene ble ikke kommandert kun til eksersis og krig. De ble også satt til anleggsarbeid, enten det var bygging av festninger eller veier, eller andre samfunnsoppgaver. De var billig arbeidskraft, og slike utkommanderinger ble av mange opplevd som slavearbeid. For disse bøndene var det helt andre oppgaver de heller ville ha brukt tid og krefter på. De fleste hadde gårdsbruk å skjøtte, avlinger å høste, familier å fø.
De som ble utskrevet til militær tjeneste ble stående oppført i offentlige registre med soldat som yrke, selv om tjenesten bare var noen uker i året.
Bondesoldatene bygde opp sin militære erfaring gjennom flere års tjenestetid. Lavere befal ble hentet blant de dugeligste av dem. For også norske bønder var befalingsemner:
Den tyskfødte generalmajor Georg Reichwein ga uttrykk for at «Landfolket eller almuen burde rulleføres og deles i visse kompanier, som kunde føres av de fornemste bønder.» Helst ville Reichwein ha med seg de beste menn «som haffuer wehret med i kriegen». En del norske bondesoldater hadde krigserfaring; flest fra norske avdelinger sendt i krig.
Stattholder og hærfører Hannibal Sehested var kritisk til de norske soldatenes stridsmoral, men innrømmet samtidig: De norske bondesoldatene duger – om de bare vil! Magnus Jensen var en ledende norsk historiker, og motstandsmann under krigen. Han slo fast at norske bønder var utmerket soldatmateriell – «så lenge de ble godt behandlet». De var hardføre og utholdende, viste seg uredde i kamp, og var vant til å håndtere våpen.
«Så lenge de ble godt behandlet.» Dét ble de slett ikke alltid. Historikeren (og senere utenriksminister) Halvdan Koht studerte bøndenes motstand mot statsmakt og hærstell. «Heile den militære tonen, med grove ord og med fæl refsing på kroppen, dugde just ikkje mykje til å gjere bøndene glad i hær-øvingane», fastslo han. Like fullt; grove ord og hard framferd førte fram. Motstanden avtok, og på det nye århundret – inn i Den store nordiske krig – hadde bøndene for lengst «lært lydnad, lært seg til å gjere skyldnaden sin som «kongens karar».»
Bøndene var blitt soldater. De var kongens karer – i krig.
Unge kadetter
Barnesoldater som begrep fantes ikke på 1600- og 1700-tallet. Men barnesoldater var det! Barn av embetsmenn, derunder offiserer, kunne bli innskrevet i en avdeling som kadett allerede i åtte-tiårsalderen, og smågutter kunne bli utskrevet som legdsoldater. Barn fra de høyere samfunnslag kunne så gar bli født til en grad og stilling!
De norske hærsoldatene kom mest fra innlandet og grensetraktene. Langs kysten forsynte den dansk-norsk staten seg grovt for å bemanne fellesflåten i København.