Hæren i dansketida: En nasjonal hær

Det skjedde 18. januar 1628. Kongen undertegnet da hærordinansen; hærloven. Hæren var grunnlagt. Ordinansen er stiftelsesdokumentet, datoen er bursdagen.

En ordinans var betegnelsen på en større lov. Opprettelsen ble beordret av kongen selv, riktignok noe motvillig: Helst ville han hatt profesjonelle styrker, men det hadde han ikke lenger råd til. Loven ble utformet av kongens representant i Norge, stattholder Jens Juel.  Tidlig på 1600-tallet var Norge nærmest avmilitarisert, og den danske hæren var gjerne bundet opp i den sørlige delen av helstaten. Kongen delte sin stattholders oppfatning av at forsvaret av Norge måtte styrkes. Da måtte en norsk hær etableres.

Tung start
Jens Juel arbeidet for at en større del av statens inntekter fra Norge skulle brukes i Norge, bl.a. til territorielt forsvar. Dét fikk han gjennomslag for, og Hæren ble til – i hvert fall på papiret: Da som senere ble militærmakten prioritert ut fra sikkerhetspolitiske vurderinger, militære behov – og nasjonal økonomi. Med frykt for krig så kongen seg tjent med en hær i Norge. Når det i 1629 imidlertid ble fred, så han seg likevel ikke råd til det. Ikke ennå.

Hærordinansen ble derfor ikke satt ut i livet. Tvert imot ble offiserene avtakket – for denne gang. En fornyet ordinans kom i 1641, tuftet på den opprinnelige. Den ble iverksatt av den nye stattholderen, Hannibal Sehested. På mange måter er det han som er Hærens far. Den driftige utsendingen, som også var kongens svigersønn, fikk aksept for oppbyggingen av den norske hæren. Dermed kunne Norge stille landstyrker i neste krig: Hannibalfeiden – ledet av Sehested selv.

To styrker
Danmark-Norge fikk to hærstyrker under én øverstkommanderende, kongen: Den danske hæren i Danmark og hertugdømmene, og den norske hæren i Norge.

Helt fra starten fulgte disse forskjellige spor. Den norske hæren forble i hovedsak utskrevet, altså mobiliseringsbasert, med en beskjeden fredsstyrke. Den danske var dels vervet, dels utskrevet, med en betydelig fredsstyrke.

«De to hære», fastslår forfatterne av boka om den danske hærs 400-årshistorie, Jens O. Christensen og Rune H. Iversen, «var et pænt stykke ad vejen uafhængige af hinanden, dog blev der under krigene i en del tilfælde flyttet enheder mellem landene».

Mest deltok norske hærstyrker i felttog lenger sør, bl.a. på den tyske nordkysten under Den store nordiske krig (1700–1720), mens danske avdelinger, og stort sett til liten nytte, ble satt inn til støtte i Båhuslen, som da var norsk.

Det var to separate hærstyrker, men bare én marine: Det var en felles dansk-norsk flåte. Den lå under dansk kommando og med base i København, men hadde betydelige innslag av norske mannskaper – og flere framtredende norske offiserer.

Festningene var den tredje pilar i Hæren, sammen med infanteri og kavaleri. Festningene inngikk i en dansk-norsk fellesstruktur. Fra 1600-tallet og til 1814 besto festningssystemet av et kvart hundre anlegg. Åtte av dem lå i Norge, fra Kristiansand i sør til Vardø i nord. Anleggene i Fredriksten, Fredrikstad og Kongsvinger ble ansett som hovedfestninger ved østgrensen, altså mot Sverige; Akershus var hovedtøyhus i Norge.

Offiserer og mannskaper
Hæren ble det første halvannet hundreåret dominert av utenlandske befalingsmenn. Mange var danske, en del var nordmenn utdannet i Danmark; atskillige ble rekruttert fra Tyskland og Nederland. Flere hadde med seg erfaring fra armeer og kriger på kontinentet. Dét hadde også flere norske offiserer. Snart skulle de alle få krigserfaring også fra Norge.

Historikerne Geir Atle Ersland og Terje H. Holm framholder at Hæren på 1600-tallet bar preg av å være en «improvisert nødløsning». Det tok, naturlig nok, tid å bygge opp en hær med trente soldater i avdelinger, nærmest fra null. Like fullt var det etablert en struktur, med pålegg om tjeneste gjennom systematisk utskriving av soldater – og pålagt øving: Militær eksersis.

Det var grupper av gårder, legder, som ble pålagt å stille mannskapene, derav betegnelsen legdhæren. Derved kom territorielle regiment på plass: Dette var grunnstammen i Hæren til langt inn på 1900-tallet.

Også det tidlige kavaleri, rytteriet, var tuftet på plikt til å stille utrustede soldater: De måtte stille dragoner – og reserver for dem som falt fra. Dragoner var ennå mest for infanterister å regne. De var oppsatt på hest, men kjempet til fots. Ryttervesenet bygde på den gamle rosstjenesten som påla adel og embedsmenn, og etter hvert odelsbønder, å stille utrustede, væpnede ryttere. Mens infanterikompaniene ble mønstret ved øvelser i fredstid, ble rosstjenesten bare satt opp i krig.

I tillegg til dem som ble utskrevet til en avdeling, kunne alle våpenføre menn kalles inn som mannhusinger – etter ordren om å gå mann av huse! Men ikke lengst nord i Norge; ikke i noen større omfang før mot slutten av 1800-tallet. Hærens avdelinger lå i sør. Men Vardøhus var bemannet med vaktsoldater. Nordområdene var er omstridt område, da også.

Nasjonalisering og spesialisering
Så kan hærbegrepet selvsagt diskuteres, sett opp mot moderne hærstrukturer. På 1600-tallet ble den betegnet som en milits, eller som en bondemilits. Hærens volum besto av utskrevne bønder satt opp som lett bevæpnet infanteri. I 1662 utstedte kongen en ordre om å opprette et eget kavaleriregiment med tusen mann. Den norske hæren, langt mer enn den kavaleritunge svenske, forble likevel i all hovedsak en bondehær med fotsoldater. Men den ble etter hvert en hær med felterfaring, mer enn en milits.

Inn på 1700-tallet var ikke Hæren lenger improvisert. Den var for lengst institusjonalisert – og nasjonalisert. Mannskapene var nasjonale. Nå ble også offiserskorpset fornorsket. Ett av de viktigste grepene i så måte var opprettelsen av Den frie mathematiske høyskole, den senere Krigsskolen, i 1750. Initiativet kom fra den norskfødte offiseren Hans Jacob Arnold, som fra 1736 var kommanderende general i Norge og en reformator av rang. En annen milepæl var åpningen av den første underoffisersskolen, for Artilleriet, i 1786.

På slutten av 1600-tallet ble det opprettet grenaderavdelinger med frivillige. Grenaderer er også kjent fra vår tid, men med en annen funksjon. Den gang var grenaderer soldater som kastet granater!

En av de tidlige spesialiserte enheter i den norske hæren var skiløperavdelinger. De var trent for vinterkrig, og ble mest av alt brukt til oppklaring i grensetraktene. De patruljerte, innhentet etterretning, gjennomførte nålestikkangrep og kuttet fiendens linjer. De var en stadig trussel for de svenske styrkene.

Mot slutten av 1700-tallet skjedde en gradvis spesialisering. Den er fortsatt synlig i Hærens struktur. Nye fag og troppearter ble utviklet; nye reglement ble utarbeidet. Krigerhåndverket ble utviklet fra det rent praktiske til også å bli et teoretisk fagområde. «Langsomt var 1600-tallets krigeroffiser forvandlet til 1700-tallets embetsmannsoffiser», skriver Ersland og Holm. Dermed, og i kraft av et større antall, ble offiserskorpsets innflytelse i samfunnet også styrket.

Hæren var nasjonalisert, dens offiserer ble en nasjonsbyggende kraft.