Hæren i dansketida: En nasjonal hærstruktur

Det begynte med så godt som blanke ark, i 1628. Skjønt kongen tok utgangspunkt i de fem festningene der lensherrene satt: Båhus, Akershus, Slottsholmen, Bergenhus og Trondhjem.

Hærordinansen foreskrev etablering av fem infanteriregiment og to kompanier. Regimentene var Trondhjemske, Bergenhusiske, Tunsbergske, Akershusiske og Båhusiske. Hvert av dem skulle bestå av tre kompanier, med unntak av Bergenhusiske, med fire. I tillegg ble det opprettet to kompanier under faner (fähnlein): Stavanger og Agdesiden. Et tredje kompani fantes allerede i Jemtland. Totalt besto Hæren dermed av 19 kompanier.

Samlet styrke skulle i henhold til ordinansen være på 6243 mann. Sånn ble det ikke; ikke ennå. Etter hvert skulle styrken derimot øke drastisk.

Lokal forankring
Regimentene var regionale og skulle rekrutterte mannskapene i sitt område. Dermed fikk de en lokal tilknytning, og soldatene fikk større tilhørighet til sitt regiment. Oppgaven til regimentene var å føre ruller over sitt personell, lagre våpen og bekledning i sine telthus, og stå for øvelser. Regimentene skulle ledes av den stedlige lensherre, som fikk oberstløytnants grad. Til å lede kompaniene ble det ansatt kapteiner.

19. september 1641 ble den nye ordinansen, basert på den første, underskrevet. Det var den samme kongen – Christian 4. – som satte sitt segl på det nye dokumentet. Seks infanteriregiment dannet nå kjernen, ved at de to frie fähnlein ble slått sammen til Stavanger og Agdesiden (senere Vesterlenske) regiment. Dermed var rammeverket på plass. Så måtte strukturen fylles.

Fra 1641 ble regimentene i stadig større grad ledet av offiserer, som var stedfortredende lensherrer. Samtidig som stillingen som kommanderende general nordenfjells ble opprettet i 1657, ble kommandoen over alle regimentene i sin helhet militær.

Utenlandsk ledelse
Offiserer ble rekruttert i utlandet, mannskaper utskrevet fra distriktene i Norge. Noe manglet likevel: Våpen. Det var ikke geværer til alle, og det var snaut med personlig utrustning. Dertil skortet det på norskkunnskap og kulturforståelse hos de utenlandske offiserene.

Lenge var det også underskudd på kampvilje hos de utskrevne styrkene. Norske bønder identifiserte seg ikke med den danske adelens krigslyst. Hva hadde de uoppgjort med svenske naboer; bønder som dem selv?

Uviljen mot å slåss for en utydelig sak ble ikke bedre av at den øverste militære ledelse, også i Norge, var utenlandsk. Den norskfødte generalmajor Jørgen Bjelke var et kortvarig unntak, da han var kommanderende general i 1658–1660. Illustrerende nok ble han da erstattet, forbigått, av danske Claus von Ahlefeldt. Hvorfor? Mest sannsynlig fordi han var norsk – og derfor tilbøyelig til å være mest lojal mot Norge.

Omskiftelige tider
Krigene var mange. De endte oftest med fredsavtale og landavståelser, etter at staten hadde satt seg i kraftig gjeld. Da måtte det spares, og Hæren reduseres. Hærstrukturen endret seg med sikkerhetssituasjonen og statsfinansene, men også med erfaringer fra forrige krig og nye behov inn mot den neste. For som oftest kom det en ny.

Sammenlignet med lange perioder i nyere tid, og sett i forhold til folketallet, var Hæren på 1600- og 1700-tallet stor. Strukturen nedfelt i 1628-ordinansen var på 6243 mann. Ved utgangen av århundret var den økt til om lag 21.000.

Økende volum
Da krig brøt ut i 1709 besto Hæren i hovedsak av seks nasjonale regiment og ett vervet, samt to vervede garnisonskompanier. Infanteriet besto av rundt 15.000 mann, hvorav vel 4000 i en reserve. Kavaleriet besto av to regimenter sønnenfjells og ett nordenfjells; i alt rundt 2400 mann, hvorav 350 reservedragoner (dragondrenger). Artilleriet besto av sju festningsartillerikompanier av ulik størrelse, med til sammen rundt 340 mann; fordelt på sju festninger. Feltartilleripersonell, utenom artilleristene på festningene, fantes ikke i fred.

Fredstilstanden etter avslutningen på Elleveårskrigen og Den store nordiske krig i 1720 medførte igjen en reduksjon av Hæren, men førte også til modernisering – og deretter til ny vekst. Etter 1786-planen skulle Hæren bestå av 33.280 mann. Med et folketall på rundt 790.000 var det en svært høy andel, også i europeiske sammenheng. Da ny krig brøt ut i 1788 besto Hærens nasjonale (utskrevne) infanteri av 13 regiment. Dertil kom to vervede, samt fire dragonregiment. Artilleriet besto av fem vervede kompanier med rundt 230 mann til sammen. Ingeniørkorpset talte noen få offiserer.

Etableringen av et landvern i 1742 bidro til volumet. Gjennom denne reformen ble Hæren organisert i to oppbud, altså grupper av årsklasser soldater: Linjen og Landvernet. Første oppbud var Linjen. Landvernet var en forsterkning.

Fortsatte mangler
Ennå på begynnelsen av 1700-tallet manglet Hæren offiserer. Befalsmangelen ble noe avhjulpet ved at kompanibefal så vel som underoffiserer ble sendt til Norge fra Danmark.

Det var så som så med opplæring og øvelser. I 1705 ble eksersis på kirkebakken pålagt. Pålegget ble fjernet i 1774, unntatt for rekruttene. Infanterikompaniene fikk i stedet 12 dagers, og dragonene 16–18 dagers, øvelser om året, fordelt på to-tre ganger. I Linjen ble tjenestetiden fastsatt til ni år, økt til «10 år og derover» i 1710, og 14 år i Landvernet.

Hæren besto i all hovedsak av fotfolk. Ved begynnelsen av 1700-tallet var de bevæpnet med flintlåsgevær med bajonett, og ammunisjonsutstyr for høyst 30 patroner per mann. Regimentsartilleriet hadde 3-punds kanoner og 1-punds amusetter i skiftende antall. Dragonene var bevæpnet med gevær og 20 patroner, pistoler og pallask.

Utskrivning til militærtjeneste, særlig i krig, førte i praksis til at nesten alle arbeidsføre menn i pliktig alder ble innkalt. Alle ble berørt, og det hadde store konsekvenser for alt øvrig liv i Norge. Landet, i hvert fall den sørlige delen, var militarisert.

Sterke festninger
Festningsverk var en prioritert del av datidas forsvar. Sterke festninger var viktige for å sinke fiendens framrykking og for å kraftsamle egne styrker. Krig handlet også om å beleire og innta festninger og festningsbyer – og omvendt: å forsvare dem!

Også i Norge ble festninger viktige. Gamle ble forsterket, nye oppført. Fortifikasjonskunst ble derfor en viktig del av den landmilitære kompetanse, og tidlig importert fra Nederland. Far og sønn Willem og Anthony Coucheron, begge ingeniøroffiserer, var blant de første i den norske hæren. Sporene etter dem finnes fortsatt, bl.a. på Fredriksten.