Hæren i dansketida: Et militært tidsskille

På starten av 1600-tallet hadde Europa – også Danmark–Norge – vært gjennom urolige tider, med flere kriger. Krigføring var dyrt, både for store og små stater. Europeiske konger og fyrster sto derfor ved et tidsskille i organisering av sin militærmakt, og av hærstyrker.

Militært tidsskille
Borgerkriger hadde vært hyppige, men vek nå plass for kriger mellom stater: Dette var ikke først og fremst eksistensielle kriger. Det var krigføring for å ta kontroll over en motparts territorium, og ofte med økonomiske motiv. Det dreide seg gjerne om å sikre egen handel eller å svekke fiendens inntektsgrunnlag – og dermed dennes økonomiske styrke og militære evne.

Økonomi var avgjørende for hvordan landstyrker ble satt opp – og satt inn: Felttog var krevende, og leiestyrker var dyre. Ennå på slutten av 1500-tallet og inn i det nye århundret var det vanlig å hyre inn profesjonelle avdelinger fra et marked med leiesoldater. Nå opprettet europeiske stater i stedet egne armeer, hovedsakelig med stående styrker. De ble grunnbemannet med egne borgere og sto under nasjonal kontroll. Dette var også utgangspunktet for den norske hæren. Den ble til som et instrument for den dansk-norske staten, eller også som et maktmiddel for monarken selv. Den norske hæren ble tidligere, og i større grad enn den danske og andre europeiske armeer, basert på utskrevne soldater gjennom en form for verneplikt. Hæren ble fra starten av sterkt forankret i folkedypet.

Landkrig med store styrker var ressurskrevende, uansett om soldatene var utskrevne eller vervede; nasjonale eller utenlandske. Operasjonene dro ofte ut i tid, forsyningene var krevende – og dyre. Soldatene skulle føs, hester måtte fôres. Derfor ble felttog helst ført på fiendens jord. Der kunne egne styrker så langt mulig livnæres med hva som fantes av avlinger, forråd og husdyr; av hva som kunne plyndres.

Selv felttog uten kamphandlinger kunne være brutale – og mest av alt for sivilbefolkningen, når hærstyrker for fram.

Politisk tidsskille
Tidlig i den norske hærens historie fant også et viktig politisk tidsskille sted i Europa: Trettiårskrigen (1618–1648) ble avsluttet med freden i Westfalen. Den la grunnlaget for et nytt statssystem, og til skiftende allianser. Statene ble styrket, og fikk monopol på maktutøvelse og krig. Også dét var avgjørende for det militære tidsskillet, for å bygge opp egne hærstyrker som et instrument under statens, eller fyrstens, kontroll.

Krigsårene tidlig på 1600-tallet viste betydningen av stående, statlige hærstyrker. Kong Christian 4. av Danmark–Norge var blant dem som tok konsekvensen av krigserfaringene. Han etablerte derfor faste hærstrukturer i de to rikene, i Danmark og i Norge. Kongen innførte først en hærreform i Danmark i 1614, med to permanente infanteriregiment. I 1628 beordret han en lignende reform for Norge, gjennom hærordinansen. Sønnen, Frederik 3., forsterket moderniseringen av staten – og av militærvesenet – da han kom til makten. I 1660 samlet han enda mer makt hos monarken: Eneveldet ble innførte.

Historisk endring
Norge hadde hatt hærstyrker – og hadde vært krigsskueplass – også før 1628; både før og under dansketida, som startet i 1380. Men det var først i 1628 at Norge fikk sin egen, og etter datidas målestokk, moderne hær.

Den dansk-norske kongen holdt seg lenge med vervede styrker. I Norge var dette stort sett en håndfull lønnede soldater knyttet til lensherrene, og med tilhold på festningene. Folkeoppbudet hadde sitt utspring i den gamle leidangen, og ble pålagt gjennom Landsloven i 1274. Dette var en uøvd, og for det meste dårlig utrustet, reserve, som kongen og lensherrene i noen grad kunne mobilisere. Det var derfor liten forsvarsevne i Norge da svenske styrker angrep flere ganger på 1500-tallet. Det ble mobilisert for motangrep, men svenskene var sterke, og den norske evnen – og viljen – var svak. Norge var et svakt ledd i den dansk-norske helstatens forsvar.

Fra krigene på 1500-tallet og inn på 1600-tallet ble det høstet flere erfaringer. Viktigst var erkjennelsen av at leiestyrker ikke var pålitelige. Lojaliteten var til salgs, og kunne bli dyr. Derfor gikk utviklingen i retning av nasjonale, statlige armeer – også i Danmark–Norge. Samtidig var det erfart – og erkjent – at Sverige var hovedfienden, og at Norge var sårbart uten et eget landforsvar. Dette var tida da Sverige ble til en europeisk militær stormakt, med ambisjoner i flere retninger. Svenskenes behov for å bevege seg ut av Østersjøen skulle få særlig betydning for Norge.

Uten en egentlig hær fra før kunne det norske landforsvaret derfor starte der – som en nasjonal, folkeforankret armé – med hærordinansen i 1628.