Hæren i unionstida (1814–1905); en introduksjon
Hæren forble en nasjonal styrke da Norge gikk inn i unionen med Sverige i 1814. Den nasjonale kontrollen var viktig, og militærmakten ble styrket. Da unionen skrantet ble det mobilisert. I 1905 ble sablene slipt. Krig truet – men ble unngått.
Hæren ble opprettet som et militært instrument for dansk-norsk forsvar mot Sverige. Fra 1814 var Norge i union med Sverige. Det tilvente trusselbildet og tankesettet måtte endres. I den kritiske situasjonen sommeren 1814 tviholdt Norge på sin nye grunnlov, sine egne myndigheter – og sitt eget forsvar. For første gang ble en marine lagt under nasjonal kontroll. Kongen ble statsoverhode både i Sverige og Norge, men for to separate riker. Han ble også øverstkommanderende for to armeer, den svenske og den norske.
Norge var uavhengig av Danmark, men ikke fullt ut selvstendig fra Sverige. Ett av de kommende stridsspørsmål var den felles utenrikstjenesten. Men Norge hadde, til forskjell fra dansketida, nå en egen nasjonalforsamling og regjering som styrte forsvarspolitikken. Svenskene hadde sett for seg en større samordning mellom den norske hæren og den svenske armeen. Slik gikk det ikke. Til det var ulikhetene for store, politisk, kulturelt og militærtradisjonelt. Det var samrøre og fordragelighet under felles militærøvelser. Men under lurte gammelt agg; gjensidig mistenksomhet. Krigene var ikke glemt, og ny krig kunne ikke utelukkes, unionen til tross – eller kanskje på grunn av den.
Norge ble i praksis et svensk krigsbytte under oppgjøret etter Napoleonskrigene. Norge ble en erstatning for tapet av Finland, som Sverige måtte avstå til Russland i 1809. Etter unionsinngåelsen var ikke Sverige lenger fienden, men faren lurte fortsatt i øst: Nå var Russland trusselen. Dét var fiendebildet som preget den militære tenking i Sverige, og i noen grad i Norge. For Sverige ga unionen med Norge økt militærstrategisk dybde, men var den norske hæren – norske offiserer, og særlig underoffiserer – til å stole på?
Hæren var en viktig faktor i kampen for norsk selvstendighet i 1814 – og igjen i 1905. Da Danmark måtte oppgi Norge samlet Riksforsamlingen seg på Eidsvoll for å utforme en norsk grunnlov. Norges nye nasjonalforsamling valgte en dansk prins til norsk konge. I noen måneder hadde Norge dermed sin egen, valgte konge: Christian Frederik. Han var populær, men skulle vise seg som en dårlig hærfører.
Sverige holdt på sitt. Kieltraktaten skulle overholdes. Norge nektet. Selvstendigheten skulle forsvares. Ny krig med Sverige var ikke til å unngå. Forhandlingene ble harde. Christian Frederik sa seg villig til å abdisere mot at Norge fikk beholde grunnloven i en union med Sverige – og slik ble det.
Unionstida i norsk hærhistorie omfatter perioden fra Norge gikk i union med Sverige i 1814, til Norge fikk sin fulle selvstendighet etter oppløsningen av unionen, i 1905.
Hovedkilder til denne delen av hærhistorien:
Alnæs. Karsten (2003): Historien om Norge. En ny arbeidsdag. Gyldendal, Oslo
Anker, C.J. (1885): Biografiske data om generalspersoner, 1628–1883. Alb. Cammermeyer, Kristiania.
Arstad, Knut P.L. (red.) (2007): Militære perspektiver på unionen mellom Norge og Sverige 1814–1905. Forsvarsmuseet, Oslo.
Borchrevink, H.K. og Havig, C.M.N. (1894): Den norske Armé. Populær fremstilling. Aschehoug, Christiania.
Danielsen, Rolf m.fl. (1991): Grunntrekk i norsk historie fra vikingtid til våre dager. Universitetsforlaget, Oslo.
Fure, Eli og Mykland, Knut (red.) (2013): Eidsvoll 1814. Hvordan grunnloven ble til. Dreyer, Oslo.
Holtermann, Reidar (1938): Lærebok i Norges krigshistorie. Forsvarsdepartementet, Oslo.
Jensen, Magnus (1971): Norges historie. Unionstiden 1814–1905. Universitetsforlaget, Oslo.
Njåstad, Magne (2011): Norvegr. Norges historie – bind II. 1400–1840. Aschehoug, Oslo.
Flere forfattere: (2000–2004): Norsk forsvarshistorie, bind 1–5. Eide, Bergen.
Store norske leksikon: www.snl.no
Universitetet i Oslo: www.norgeshistorie.no