Hæren i unionstida: Forsvarsutvikling

Med opprettelsen av den norske staten, med en norsk nasjonalforsamling og regjering, måtte det norske forsvaret reorganiseres. Utviklingen av militærmakten var styrt fra et eget departement for Krigs-Administration (fra 1815 delt i armé- og marinedepartementer, samlet i ett forsvarsdepartement i 1885).

Dets første sjef var hæroffiser og eidsvollsmann, oberst Diderik Hegermann. Han hadde vært den toneangivende offiser på Eidsvoll; prinsipiell, omgjengelig – og overbevisende: Allmenn verneplikt ble skrevet inn i grunnloven; kongens disposisjonsrett over norske styrker ble begrenset.

Nedbemanning
Bemanningstradisjonen ble videreført i det nye norske forsvaret: Bondegutter (men også løsgjengere og omstreifende handelsmenn!) ble tatt inn som menige. Offiserstillinger ble bekledd av embetsverkets sønner, mens underoffiserer mest ble rekruttert blant bondestandens beste soldater. Verneplikten ble etter hvert utvidet, mens Hæren ble redusert.

I 1814 besto Hæren av 33.000 mann. Fra 1816 ble styrken nedbygd. Landvernet ble nedlagt; tilbake sto Linjen med 12.000 menige. Argumentasjonen for nedskaleringen var først og fremst unionsinngåelsen: Behovet for en like stor hær var bortfalt, i hvert fall så lenge det ble ført en nøytral balansepolitikk og stormaktene ikke ble utfordret.

Reduksjonene i 1816–1817 gikk hardest ut over Hærens hovedvåpen, Infanteriet. Det var da også der det var mest å hente ved kutt. Offiserskorpset ble også redusert. Med rundt 500 hjemler tilbake, var 290 blitt overtallige. Disse fikk likevel lønn – vartpenger – mot å kunne kalles inn ved behov. Nedbyggingen, med ytterligere innsparinger de kommende år, svekket Hæren for resten av hundreåret.

Det svenske tilnærmingen var at Norges fremste styrke, ut fra et felles forsvarsperspektiv – og med det rådende russiske trusselbildet – lå i det maritime domenet. Svenskene kunne ta hånd om det landmilitære, med norske grensefestninger i bakhånd. Noen samordning mellom de to militærstrukturene var det likevel ikke. Nasjonale prioriteringer, mer enn unionens felles interesser, ble lagt til grunn. Den norske regjeringen måtte styre etter harde økonomiske prioriteringer. Statsfinansene måtte bygges opp. Da måtte Hæren bygges ned.

Med reduksjonene ble forankringen i folket svekket, fra at tre prosent av befolkningen sto i de militære rullene i 1814, til bare én prosent. Nedskjæringene til tross, militærvesenet sto fortsatt for en vesentlig del av den norske stats utgifter; i 1816 hele 48,5 prosent! Dét kunne ikke fortsette.

Omorganisering
Med hærordningen av 1816 ble også et radikalt organisatorisk-kulturelt grep tatt: Hærens grunnenhet, regimentene, ble forlatt, og infanteriet delt inn i fem brigader: 1. Akershusiske, 2. Akershusiske, 3. Trondhjemske, 4. Bergenhusiske og 5. Kristiansandske. Innenfor hver brigade var det 4–6 korps, hvorav ett vervet. Fra 1866 ble korpsene kalt bataljoner.

Med inndelingen i brigader ble det tatt et skritt i retning av lik freds- og krigsoppsetting. De nye brigadene med sine korps skulle kunne settes rett inn i felt, uten ombygging. Tanken var god, resultatet dårlig: Infanterikorpsene viste seg for små til å produsere den ønskede styrke. Alle korpsets 400 soldater var ikke til enhver tid marsjklare.

Avvikling av regimenter og innføring av brigader ble kritisert; ikke bare militærfaglig, også forsvarspolitisk. Endringen ble oppfattet som et knefall for de som ønsket en tilnærming til svensk arméstruktur. Dette var med på å bygge ned norsk militær tradisjon, mente mange. Endringen ble da også gjort om igjen etter 1905 – for en stund.

Landvernet ble nedlagt i 1816, for å bli gjenopprettet i 1837. Stortinget så behov for en nasjonal styrke som var unntatt kongens kontroll, og som ikke kunne disponeres av ham, slik linjestyrkene kunne. Baktanken var at Norge trengte et forsvar også mot Sverige!

Landvernet skulle bestå av 8000 mann med egne bataljons- og divisjonssjefer, forutsatt at «fornødne midler» fantes. De ble ikke funnet. Landvernet ble en papirstruktur. Men signalet var tydelig: Norge trengte å styrke sitt forsvar. Stortingets prinsipielle holdning til å styrke forsvarsevnen hang ikke sammen med dets faktiske vilje til å bevilge budsjettmidler.

Med Stortingets vilje til å føre kontroll med militæret, sikret det en nasjonal hær i Norge. Det skulle vise seg avgjørende for unionsoppløsningen i 1905.

Verneplikten
På midten av århundret var det igjen en viktig prinsipiell diskusjon: Skulle Norge ha en nasjonal vernepliktshær eller en mindre og bedre øvd styrke tilpasset samvirke med den svenske armeen – for å møte russisk angrep?

Forslaget om en vervet linjehær, som generalløytnant Johan Georg Ræder la fram i 1850, ble avvist av Stortinget. Stortinget sto på beslutningen fra Eidsvoll i 1814, om alminnelig verneplikt. Dermed støttet det innrettingen til generalløytnant Jacob Gerhard Meydell. Stortinget ble imidlertid overkjørt av regjeringen. Ræder, som sto for en militærunionell tilnærming, vant dermed fram – uten at det fikk den store praktisk betydning.

Ræder og Meydell var blant de mest toneangivende stabsoffiserer i utviklingen av Hæren på midten av 1850-tallet. En tredje var generalløytnant Hans Glad Bloch, som var på linje med Ræder, bl.a. i spørsmålet om hærstyrkenes funksjon: Den kunne ikke, mente de to, avgrenses til et nasjonalt, territorielt forsvar: Den måtte kunne brukes som del av kongens unionsstyrker, også i Stockholm og Sverige – og hvor enn kongen måtte ha bruk for den. Dette var en politisk dragkamp i 1850-årene. Stortinget sto på sitt, kongen på sitt.

Verneplikten ble diskutert gjentatte ganger utover på 1800-tallet, med nye lover i 1844, 1854, 1876 og deretter i 1897. Mannskapene skulle fortsatt hentes fra bondebefolkningen, men i 1844 ble også byungdom pålagt verneplikt. Studenter ble fortsatt unntatt.

Noen allmenn verneplikt kom ikke før i 1854, og for Nord-Norge først i 1897. Derved ble både byene og den nordligste landsdelen omfattet av en nasjonal vernepliktsordning. Det var prinsippet. Praksis innebar at langt fra alle ble innkalt, og helt til 1876 var det mulig å stille stedfortreder: Det innebar en åpning til å kjøpe seg fri fra tjenesten ved å betale en annen for å møte i sitt sted. Og allmenn betød selvsagt ikke alle; bare alle menn!