Hæren i unionstida: Frihetskamp

Norge var ikke med under fredsforhandlingene i Kiel i januar 1814 – selv om temaet var Norges framtid. Den danske og svenske kongen inngikk avtalen som påtvang Norge unionen med Sverige; en uønsket forening. Norge krevde full selvstendighet, og fikk den nesten – etter politisk, militær og diplomatisk kamp. Hæren – og hæroffiserer – spilte en viktig rolle i denne kampen.

Kampen på Eidsvoll
Den norske grunnloven, vedtatt på Eidsvoll 17. mai 1814, var et mottrekk mot Kielfreden. Den nye Stortinget utfordret fredsavtalen, og Norge forsvarte grunnloven – også militært. Verken Riksforsamlingen, Stortinget eller regjeringen aksepterte en påtvunget union. Uten tilstrekkelig militær makt å sette bak beslutningen – opp mot en overlegen svensk armé – var Norges selvstendighetserklæring et dristig politisk trekk. Norge sto alene, uten støtte fra stormakter. Hæren var svekket etter krigen i 1808–1809. Så gikk det da også dårlig i den nye krigen med Sverige, sommeren 1814. Norge led militært nederlag, men fikk politisk gjennomslag.

Før dette militære forsvaret av grunnloven sto det politisk kamp om selve grunnloven – på Eidsvoll. Riksforsamlingen skulle meisle ut en ny konstitusjon. Det klarte den, etter atskillig uenighet. Ikke minst var det kamp om hva slags forsvar, hvilken type hær Norge skulle ha: Vernepliktbasert – eller vervet?

Flere offiserer spilte en framtredende rolle på Eidsvoll. 32 delegerte var offiserer eller underoffiserer. Fire av dem ble valgt inn i konstitusjonskomiteen som skulle lage utkast til grunnloven: Oberstene Diderik Hegermann og Johan Daniel Petersen, oberstløytnant Frederik Wilhelm Stabell og kaptein Peter Motzfeldt. De engasjerte seg ikke minst i det mye omdiskuterte spørsmålet om verneplikt.

Allerede før diskusjonen tok til, fryktet en av de mest framtredende eidsvollsmennene, presten Nicolai Wergeland, at spørsmålet «kan vække hæftig Strid». Han skulle få rett.

Kampen om verneplikten
Riksforsamlingen var dypt splittet; konstitusjonskomiteen også. Komitéflertallet stilte seg bak prinsippet om allmenn verneplikt – og fikk et flertall i salen med seg. Dette var mest av alt fortjenesten til prinsippfaste hæroffiserer, anført av oberst Diderik Hegermann.

Tungvektere sto bak motstanden, men de vant ikke fram. Verkseier, senere statsminister, Severin Løvenskiold, mente verneplikten burde avgrenses til bondestanden. Bøndene var jo født og oppdratt – av naturen bestemt – til å være soldater! Oberst Hegermann tok til motmæle. Militærtjeneste, fastslo han med autoritet, er «den første og høieste af alle borgerlige pligter. Fra denne hæder og adgang till nationens agtelse vil ingen norsk borger være udelukket». Forslag om en yrkeshær falt.

Verneplikt var ikke nytt, og ikke spesielt for Norge. Hærstyrker med nasjonal forankring ble modellen allerede på 1600-tallet. Den ble lagt til grunn også for opprettelsen av den norske hæren i 1628. Men Norge var ett av landene som tidligst fikk lovfestet verneplikt – og som langt senere tok den lengst, ved at den omfattet også kvinner. Dét var ikke noens tanke på Eidsvoll i 1814. Det skulle gå enda et hundreår før kvinner fikk stemmerett – og et par hundreår før Norge fikk kjønnsnøytral verneplikt. Grunnloven var liberal, men ikke demokratisk.

Kampen for selvstendigheten
Sverige aksepterte ikke norsk selvstendighet, og gikk til krig, sommeren 1814. Norge mobiliserte nærmere 35.000 soldater, men måtte gi tapt. Kampene var begrenset, men harde der de sto, som ved Matrand og Skotterud. Konflikten ble til slutt løst politisk. Diplomatiet, forhandlingene, førte fram, men bak politiske prosesser lå militære realiteter – og makt: Da Stortinget vedtok å gå inn i unionen sto ennå om lag 15.000 svenske soldater i Norge. De sivile norske forhandlerne følte det svenske militære presset.

Norge hadde en dreven motstander i den svenske kronprinsen og hærføreren Karl Johan. Han ledet de svenske styrkene – og forhandlingene – i 1814, og var klok nok til å komme nordmennene i møte på flere områder. Han ønsket ikke å så mer splid og høste større motvilje i folket enn høyst nødvendig. Norge fikk beholde kontrollen over eget forsvar – og over statsfinansene. De siste var dårlige, og dét gikk også ut over hærens utvikling. Den ble redusert de første tiårene med selvstendighet.

Kampen om styringsretten
Forsvar var et hovedpunkt på Eidsvoll. Kommandoforholdene var en av hovedsakene. Riksforsamlingen, og deretter Stortinget, var opptatt av at de saker som direkte og indirekte innebar kommando over den nasjonale hæren skulle være forankret i den norske nasjonalforsamling.

Unionen med Sverige var en personunion. De to rikene hadde egne nasjonale institusjoner. Det som forente dem var kongen. Ikke som svensk-norsk konge, og heller ikke som unionskonge, men som kongen av Sverige og kongen av Norge. I én og samme person, men med ulike roller – og forskjellige uniformer:

Kongen var militær øverstkommanderende for både det svenske og det norske forsvaret, hver for seg. Dobbeltrollen ble synliggjort når han krysset grensa – og byttet uniform! Når kongen deltok på feltmanøvre og mønstringer av norske hærstyrker i Norge bar han norsk generalsuniform. Og svensk, i Sverige.

Likevel, kongen var svensk, satt i Stockholm – og var også det svenske forsvarets sjef. Hvilken rett skulle han, som konge av Norge og øverstkommanderende for det norske forsvaret, ha? Skulle kongen ha rett til å starte krig – og slutte fred – på egen hånd? Den retten fikk kongen i grunnloven av 17. mai, men da var forutsetningen at Norge skulle ha full selvstendighet – med sin egen konge, og ikke noen union. Sånn gikk det ikke. Den reviderte grunnloven ble vedtatt 4. november. Med den var Norge en del av unionen.

I den endelig grunnloven var monarkens makt innskrenket. Kongen ble pålagt først å innhente råd fra det norske så vel som svenske statsrådet. Linjestyrkene kunne kongen disponere – også utenfor Norges grenser. Men ingen fremmede styrker kunne utplasseres på norsk jord i fredstid, uten ved Stortingets samtykke.

Hæren forble norsk, men med den svenske stattholder som kommanderende general de første årene – underlagt monarken.

Kronprins Karl Johan ledet felttoget i Norge i 1814, og var ansvarlig for de påfølgende forhandlingene. Monarken hadde makt, og Karl Johan skulle selv bli en egenmektig konge da han overtok tronen i 1818. Han hadde med seg generalens forventning om å bli hørt – og fulgt. Vant han ikke gehør med pisk, brukte han gulrot: Penger, bestikkelser. Offiserer var blant dem som ble vunnet over på det viset. Når det ikke lykkes å lokke, vek han ikke tilbake for å true, og presse. Han samlet tropper utenfor hovedstaden, han oppøste Stortinget. Han brukte makt.