Hæren i unionstida: Mangelfullt samvirke
Norge ønsket størst mulig uavhengighet fra Sverige. For Sverige var integrasjon, også mellom de norske og svenske forsvarsstyrkene, et mål. I Norge var målet det motsatte: å styrke det nasjonale forsvaret – etter hvert rettet mot Sverige.
Den norske hæren samarbeidet med den svenske armeen på enkelte områder, men noe tett samvirke ble det ikke – og langt fra en sammensmelting. Til det var de nasjonale målsettingene for forskjellige. Historien, med en rekke kriger, senest i 1814, spilte også inn. Det samme gjorde kulturen: Det var betydelige forskjeller mellom et Sverige med en sterk adel og et Norge der den var avskaffet. Ulike tradisjoner sto også i veien. Den norske hæren hadde for lengst rukket å bli en nasjonal styrke, med egen identitet.
Militær samordning
Motstanden mot integrering innebar ikke motstand mot ethvert militært samarbeid for å styrke felles sikkerhet. Også Norges regjering framholdt at den norske felthæren, i tillegg til å forsvare riket, skulle inngå i en unionsarmé. Den skulle være rettet mot felles ytre fiender: Russland.
Det var intensjoner om større samordning. På midten av 1800-tallet så en norsk-svensk forsvarskommisjon på mulighetene for å styrke og samordne unionsforsvaret. Den foreslo å lovfeste at hvert rike skulle bidra med styrker tilsvarende 2,5 prosent av befolkningen; for Norges del 37.500, for Sverige 90.000. Noen lov ble det ikke. Norge ville ikke binde seg.
Dette skulle i prinsippet være et unionsforsvar som kunne settes inn mot en felles fiende. Det var imidlertid ingen felles institusjoner eller andre mekanismer som bragte de to armeene sammen. Ingen felles utdanningsinstitusjon, ingen felles generalstab; ikke anledning for ett lands offiserer å søke tjeneste i det annet land.
Norske avdelinger kunne ikke tjenestegjøre i Sverige. Unntaket var en kongelig garde: Grunnloven fastslo at det i fredstid ikke skulle stasjoneres norske tropper i Sverige, med unntak av at «Kongen kan dog i Sverige holde Norske Garde af Frivillige». Allerede i 1816 ble en styrke på 38 mann fra Agerhusiske ridende Jægerkorps gevorbne Escadron forlagt i Stockholm som Hans Majestæt Kongens Norske Garde.
Arrogant holdning
Kongen styrte de første årene gjennom svenske stattholderne. Det ble i seg selv dårlig mottatt i Norge. Stattholderne mislykkes da også i å føre de to lands militære styrker sammen. Dels var motstanden i Norge for stor, dels var de svenske adelsmennenes holdning for arrogant. Den første stattholder, Hans von Essen, var av den oppfatning at nordmennene burde behandles som det erobrede folk han mente det var – og at Karl Johan behandlet det altfor mildt. Von Essen ba om avløsning allerede i 1816.
Stattholderen ledet, formelt sett, det norske forsvaret på vegne av kongen. Dette varte til 1829, da den siste svenske stattholder gikk av. Da ble kommandoen delt mellom en norsk høystbefalende offiser for henholdsvis armé og marine, direkte underlagt kongen. Det ble samtidig knesatt at det norske forsvaret måtte ledes av norske offiserer.
Nasjonal identitet
Integrering ble det ikke. Derimot utviklet det seg en forsterket, selvstendig norsk forsvarsidentitet. Den vokste fram mer eller mindre i takt med en ytterligere styrket profesjonsidentitet. Profesjonsutviklingen skjøt fart med etableringen av en nasjonal offisersutdanning i 1750. Den fikk ekstra kraft da krigsskole ble obligatorisk for ansettelse som offiser i Hæren i 1815. Dertil ble en militær høyskole etablert i 1817. Norge produserte sine egne, dyktige, offiserer. I en nasjonal hærtradisjon, i en norsk kultur.
Identiteten vokste, budsjettene sank. Ved de pålagte budsjettkutt i 1821 advarte hærledelsen om at det ville medføre «væsentlig Skade for Armeen». Varselskuddet skremte ikke stattholder og finansminister. De sto på sitt. Kuttene kom. Men ikke så galt at det ikke var godt for noe: Peter Motzfeld, som i 1816 etterfulgte Diderik Hegermann som Armédepartementets sjef, brukte kuttene til å forpurre et svensk ønske om integrasjon av de to lands hærstyrker. Det gjorde han bl.a. ved å motarbeide felles unionsfeltøvelser – begrunnet med redusert budsjett!
Felles øvelser
Én årsak til svenske ønsker om større integrasjon av de to armeer var frykten for angrep fra Russland. Dette var dimensjonerende for svensk forsvarsplanlegging, og det norske forsvaret inngikk i planene. Norske offiserer var med på utforming av felles planverk. Så sent som i 1904 forelå det planer for overføring av 5. Trondhjemske brigade til Norrland – som ledd i planlegging mot russisk angrep.
Enkelte felles øvelser med norske og svenske avdelinger ble gjennomført, både i Norge og Sverige. Den første store mønstringen av unionens militære styrke fant sted i Skåne i 1819. Om lag 20.000 soldater deltok; fra Norge tre avdelinger. Neste samling var i Norge, på Etterstad i 1821, med til sammen 6000 soldater. Her spilte det svenske militære nærværet også en politisk rolle, som pressmiddel til støtte for den svenske stattholder i en pågående maktkamp. I Norge ble disse seansene kalt lystleire. Det var militær eksersis, men også en happening, med markeder og festligheter – og stor publikumstilstrømning! Det var ikke uvanlig at kongen selv deltok, og utenlandske offiserer var til stede som observatører.
Svensk gevinst
Hva fikk Sverige igjen for unionen, militært sett? Det viktigste resultatet, fra et svensk militært ståsted, fastslår den anerkjente svenske militærhistoriker Lars Ericson Wolke, «var inte möjligheten til ett aktivt norsk stöd, utan fråvaron av ett militärt hot i väster». Norge hadde vært en fiende; nå var Norge en alliert. Sverige trengte ikke bekymre seg for grensa i vest, og fikk derfor konsentrere seg om trusselen i øst. I hvert fall til unionsstriden fikk en militant karakter, ved århundreskiftet.
Det var neppe noen reell trussel om et norsk angrep på Sverige, heller ikke da Norge rustet opp på slutten av 1800-tallet, men det var usikkerhet om svenske svar på norske selvstendighetskrav. Den norske styrkeoppbyggingen var et defensivt tiltak. Det samme var nye grensefestninger. Like fullt var tiltakene rettet mot øst. Mot Russland? Formelt kanskje, men reelt mot Sverige. På den andre siden av grensa hadde nok ikke Sverige til hensikt å angripe, heller; selv om det forelå planer: omfattende invasjonsplaner. Sverige var ikke tjent med krig, eller med et fiendtlig naboland i vest.
Det hører med til historien at det fram mot 1905 i noen grad var gnisninger mellom norske offiserer. De som sto i Linjen hadde avlagt personlig lojalitetsed over kongen, og sto derfor i en lojalitetsskvis. De som var beskikket i de nasjonale norske avdelingene skulle på sin side være lojale overfor nasjon og forfatning.
Etter flere fredelige tiår med avspenning i midtre del av 1800-tallet kom det igjen en tid med opprustning. Like lite som det var samordning av ledelse og utdanning, var det felles materiellanskaffelser til den norske og svenske hæren. Selv om det i 1856 ble opprettet en felles artillerikomité for å forberede standardisering av materiellet. Det ble med tanken – i ennå halvannet hundreår.