Hæren i unionstida: Opprustning og brudd
Unionen sprakk i 1905. Bruddet var framprovosert. Norge rustet opp, både retorisk og militært. Det ble mobilisert på begge sider. Det var krigsplaner og krigshissing; det var kampvilje – men det ble en fredelig løsning.
De norske mobiliseringsplanene for grenseområdene på Østlandet omfattet i 1905 om lag 35.000 mann. Disse skulle stå mot en antatt svensk angrepsstyrke på 75–80.000. Den svenske feltarmeen talte i alt ca. 170.000 mann; den norske 76.000. Overmakten var stor, men strategien var klar: Føre strid for å vinne tid, og for å påføre de svenske styrkene så store tap at nye forhandlinger ville tvinge seg fram. Så langt gikk det ikke. En politisk løsning ble oppnådd. Hæren var imidlertid klar. Motivasjonen var høy.
Opprustning og maktkamp
Nedbyggingen av Hæren tidlig i unionstida skyldtes mest av alt dårlige statsfinanser. Samtidig var det ingen åpenbar trussel mot Norge, med unntak av en russisk – fryktet eller reell – ekspansjonisme i Finnmark. Den politiske kampen for unionsoppløsning på slutten av århundret endret det militære behovet. Nå måtte Norge i verste fall kunne sette militær makt bak en løsrivelse. Den politiske situasjonen var forverret, den økonomiske forbedret. Det var rom for å styrke det nasjonale forsvaret. Det var grunn til væpning.
Med den nye hærordningen fra 1887 startet Stortinget en kraftfull opprustning av det norske forsvaret, fram til 1903: Under unionsstriden og inn mot løsrivelsen i 1905. Dette var samtidig den første store omorganisering siden 1817, og innledet en ny tid for Hæren. Den startet med oppbygging av Infanteriet og en styrking av Artilleriet, samtidig med en modernisering av krigsflåten.
Den politiske drivkraften bak hærordningen var statsminister (og forsvarsminister) Johan Sverdrup. Den militære arkitekten var oberstløytnant Anton David Svendsen Hjort. Dermed fikk den betegnelsen den hjort-sverdrupske hærordning. Et første forslag ble vedtatt i 1881. Hovedhensikten med dette var å styrke det nasjonale landvernet på bekostning av førsteoppbudet, Linjen. Linjen var den del av Hæren som kongen hadde råderett over. Linjen måtte derfor svekkes, for å svekke kongens militærmakt. Han nektet å sanksjonere. Utviklingen av Hæren ble en del av unionskampen, maktkampen mellom monarken og den norsk nasjonalforsamling og regjering – på vei mot løsrivelse og full selvstendighet.
Organisering og spesialisering
Militært sett fikk ordningen vidtrekkende følger: Hæren ble inndelt i våpen og troppearter, og organisert i tre oppbud; linjen, landvernet og den nye landstormen. De utskrevne soldatene skulle tjenestegjøre i disse tre etter tur: Starte i Linjen, fortsette i Landvernet og overføres til Landstormen, som en reserve. Som før kunne bare linjen brukes utenfor landets grenser, i unionsforsvaret. De to bakre oppbudene utgjorde territorialforsvaret.
Gjennom denne hærordningen ble det en fast oppsetting av nye spesialvåpen – ingeniør-, samband- og sanitetstropper – i 1888. Viktigst var likevel reetableringen av Landvernet som stammen i territorialforvaret, med alle våpenarter.
Hærordningen delte styrkene inn i fem brigader: 1. Akershusiske, 2. Akershusiske, Kristiansandske, Bergenske og Trondhjemske. Hver brigade var delt i fire korps, der hvert korps var delt i en linjebataljon, en landvernbataljon og en landstormbataljon. De vervede avdelinger ble avskaffet, med unntak av to gardekompanier i Det norske jegerkorps – som ble hjemkalt fra Stockholm. Kavaleriet ble fordelt på de tre oppbudene. Artilleriet ble organisert i tre feltartilleribataljoner, samt et festnings- og bergartillerikorps. Tren og intendantur ble felles for hele Hæren. Med visse endringer ble denne inndelingen beholdt det neste hundreåret; supplert bl.a. av Hærens samband.
Festningsverk og sperrefort
I dansketida var det bygd befestninger i Norge som mest var vendt mot øst, for å møte angrep fra Sverige. Med unionen var denne trusselen i prinsippet bortfalt. Behovet for permanente festninger var bortfalt, med ett unntak: «Nøglen til Christiania» fra sjøsiden måtte beholdes. Altså måtte Drøbaksundet låses; Oscarsborg måtte opprettholdes. Hovedfortet i Kristianiafjorden sto ferdig i 1853. Kongen bestemte da at den skulle være en landmilitær garnison, i tillegg til sin primære funksjon som sperrefort. Oscarsborg ble prioritert. Det ble investert, og Oscarsborg ble Europas sterkest festning. Like moderne var den på langt nær i 1940 – men Borgen viste seg sterk nok, da det gjaldt som mest!
Både i Sverige og Norge ble festninger nedlagt. Akershus ble spart, men dels nedbygd. Fredriksten overlevde. Det samme gjorde Vardøhus: Festningen lengst nord ble ikke bare beholdt, den ble restaurert – og forble bemannet. Den strategiske betydningen var erkjent, ikke til forsvar mot Sverige, men mot en annen trussel østfra; fra Russland.
På 1890-tallet ble det landbaserte artilleriet rustet opp. Befestningene langs Glomma ble styrket. Grenseforsvaret var forankret i unionens vurdering av Russland som den mest sannsynlige trussel, og var ikke rettet mot Sverige. Det ble investert i nye grensefestninger, som en forsvarslinje fra Iddefjorden og langs Haldenvassdraget og opp til Kongsvinger. Hovedformålet var å sikre hovedstaden mot angrep østfra. Russiske eller, og som ble stadig tydeligere: Svenske.
Oberst Georg Stang var den fremste talsmann for bygging av grensefestninger. Han tok med seg erfaringer fra den spansk-amerikanske krig, som krigsstipendiat på Cuba! Hans argumentasjon vant fram. Det ble anskaffet hurtigskytende feltkanoner og moderne posisjonsartilleri, og det ble bygd små, framskutte sperrefort øst for Glomma. Disse var ment å sinke en svensk framrykking, slik at norske styrker fikk tid til å gjennomføre sin mobilisering. Nå var det ikke lenger tvil om at Norge rustet opp for en mulig militær konflikt med Sverige.
Grensefestningene var på plass i 1903. De hadde en militær funksjon, men også politisk betydning. De var et signal om styrket nasjonal besluttsomhet, og ble en brikke i spillet rundt unionsoppløsningen.
De nye befestningene sto ikke lenge. Karlstadforhandlingene førte til en fredelig oppløsning av unionen – og til grensefestningenes sorti. Svenskene krevde dem revet. Nordmennene fant å måtte gå med på kravet. De historiske festningene Fredrikshald og Kongsvinger ble beholdt – som historiske monumenter, ikke som militære anlegg. En nøytral, demobilisert sone ble etablert, inspisert av utenlandske offiserer.
Krigsplaner og unionsbrudd
Det var ikke stor krigslyst; heller ikke i Sverige. Den norske forsvarsattaché, oberstløytnant Thomas Heftye, avla sin avskjedsvisitt hos Oscar 2. i mai. Monarken, som ennå var konge også i Norge, uttalte at det ikke ville bli krig så lenge han levde, og hvis han kunne forhindre det. Også militære ledere ga tilsvarende forsikringer. Det ville ikke bli sendt en eneste soldat mot Norge – med mindre Norge angrep først. Norge avsto fra å angripe. Det var da heller ikke planen. Norge mobiliserte defensivt, og politisk.
Krigsplaner var like fullt lagt, på begge sider. Samtidig som de norske og svenske generalstabene øvde sammen, forelå oppdaterte svenske angrepsplaner – for forsvar av unionen, og det ble utarbeidet norske forsvarsplaner – mot et svensk angrep på Norge. Planene ble oppdatert så sent som inn i 1905. Hærledelsen argumenterte sterkt for mobilisering. Statsministeren holdt igjen. Christian Michelsen ville vente og se.
Troskap og lojalitet
Norske offiserer hadde sverget troskap til sin konge, Norges konge, Oscar 2. Snart ville han bare være konge av Sverige, Hvor ville lojaliteten ligge etter bruddet; var offiserene villige til å bryte en personlig troskapsed? Ville de velge Norge?
Christian Michelsens regjering måtte være trygg på at norske offiserer sto på Stortingets og regjeringens side. Derfor krevde forsvarsministeren, generalmajor Wilhelm Olssøn, at våpensjefene erklærte sin uttalte lojalitet til ham, og ingen andre. De få som vegret seg fikk klar beskjed om alternativet – å gå av. Det var ingen betenkningstid. De svarte ja.