De europeiske stormaktene og Norge
Norge, Norden og Nordområdene var i stormaktenes søkelys allerede fra før Hæren ble opprettet i 1628. Maktkamper var en hovedårsak til at danskekongen ville ha en egen norsk hær – til forsvar mot Sverige.
Sverige var en europeisk stormakt på 1600-tallet og inn på 1700-tallet. Landet var en rival til Danmark-Norge, og de to statene utkjempet flere kriger, også om norsk territorium. Det var andre stormakter, med egne interesser i Skandinavia. Gjennom skiftende allianser fikk de presset gjennom fredsavtaler som endte krigene mellom Danmark–Norge og Sverige.
Det svenske tapet
Den svenske krigsmakten var sterkt redusert etter nederlaget for russiske styrker ved Poltava, i dagens Ukraina, i 1709. Svenskekongen, Karl 12., var slått, men ikke slått ut. Krigslysten var intakt. Ambisjonene måtte imidlertid senkes. Han rettet blikket vestover, mot Norge.
Karl 12. klarte ikke å ta Norge, verken i 1716 eller 1718. Da kongen falt ved Fredriksten i 1718, var Sveriges stormaktstid i realiteten over. Heller ikke kronprins Karl Johan klarte å ta Norge med ren militærmakt, i 1814. Det måtte diplomati til, før konflikten var løst. Norge måtte akseptere unionen med Sverige, men beholdt grunnloven – og Forsvaret.
Bakgrunnen for unionen lå utenfor Skandinavia. Den var et resultat av stormaktspolitikk, som følge av Napoleonskrigene (1799–1815). Dette oppgjøret mellom Europas stormakter var en serie kriger med navn etter general Napoleon Bonaparte. I 1799 grep han makten i Frankrike, og kastet Europa – fra Portugal i sørvest til Russland i nordøst – ut i krig. Først under slaget ved Waterloo i 1815 led den franske krigsmakt et endelig nederlag.
Stormaktene etablerte, som i tidligere kriger, allianser. Småstatene måtte velge side. Sverige gikk sammen med bl.a. Storbritannia og Russland – og endte dermed på den seirende side. Danmark–Norge allierte seg med Frankrike, som ble den tapende part. Allerede før krigen var over måtte Danmark – i 1814 – avstå Norge som krigsbytte til Sverige. Russland hadde lovt bort Norge til Sverige. Andre stormakter stilte seg bak. Stormaktene dikterte.
Norge ble ikke spurt, men stakk kjepper i hjulene: Nordmennene hadde sin egen vilje. En grunnlov ble vedtatt og en konge valgt – før Karl Johan var ferdig med krigen lenger sør. Men så kom han. Med Sveriges militære overlegenhet og stormaktenes politiske støtte.
Den svenske stormakten
Sverige vokste fram som en militær stormakt fra tidlig på 1600-tallet. Perioden fra 1611 til 1718 omtales gjerne som den svenske stormaktstid. Landets militærmakt var formidabel, og ambisjonene høye: Sverige la allerede i andre halvdel av 1500-tallet under seg store områder rundt Østersjøen: I Baltikum, deretter i det nordlige Tyskland, med Pommern som kjerneområde, og hansabyen Stralsund som den første svenske befestning.
Med kontroll i sør hadde Sverige to hovedfiender: Russland i øst og Danmark-Norge i vest. Sverige hadde en begrenset ressursgrunnlag for en stor militærmakt. Landet gikk derfor i allianser med enda større stater. Under trettiårskrigen (1618–1648), som i hovedsak ble utkjempet i det senere Tyskland, fikk Sverige støtte fra Frankrike. Franskmennene ønsket å svekke de tyske habsburgerne, men så seg heller ikke tjent med et for sterkt Sverige. De to store sjøfarts- og handelsnasjonene England og Nederland så seg økonomisk tjent med et militært svekket Danmark-Norge – og ga derfor Sverige sin støtte.
Trettiårskrigen førte indirekte til etableringen av den norske hæren. Christian 4. var konge av Danmark-Norge, men også hertug av Holstein. Det var som sådan han i 1625 kastet Danmark ut i krigen. Det førte til at kongedømmet Danmark-Norge ble trukket inn, i 1627. Krigen hadde enorme kostnader, politisk og økonomisk. Det kostet kongen også hans tyske allierte.
Én erkjennelse, i flere land, var nå at leiestyrker var for dyre. Samtidig, under trussel om svenske angrep på Norge, så Christian 4. seg tjent med en egen, nasjonal hær i Norge. Den rakk han bare så vidt å etablere før freden i 1629. Oppbyggingen ble da lagt på is
Sverige var involvert i en rekke kriger til inn på 1700-tallet. Under Den store nordiske krig (1700–1721) ble Russland hovedfienden. Sverige slo de russiske styrkene i slaget ved Narva i dagens Estland i 1700, men i 1709 mistet Karl 12. nesten hele sin armé i slaget ved Poltava, i dagens Ukraina. Hans to siste felttog – begge mot Norge – mislykkes også; først i 1716, så i 1718, da kongen selv falt ved Fredriksten festning. Dermed var ikke bare en krigerkonges karriere over, den svenske stormaktstiden var i praksis slutt. I 1721 måtte Sverige avstå de baltiske provinsene til Russland.
Den store nordiske krig var ikke en krig om Norden, slik vi kjenner regionen i dag. Det var et stormaktsoppgjør om dominansen i det nordlige Europa. Danmark-Norge gikk sammen med Polen og Russland mot Sverige. Den svenske armeen hadde framgang mot alle tre stater – helt til Karl 12. overmodig satte sin armé inn mot den russiske, ved Poltava.
Det strategiske nord
Nordområdene var en konfliktarena allerede på 1600-tallet. Kalmarkrigen (1611–1613), som brøt ut da Danmark-Norge angrep Sverige, ble utkjempet sør i Skandinavia, men en utløsende årsak var strid om territoriell kontroll og økonomiske rettigheter i Finnmark! Også Russland hadde interesser her, og forholdene ble avklart da den norsk-russiske grense ble trukket opp i 1825, og godkjent året etter. Finland var da underlagt Russland.
De nordligste områdene ble strategisk viktige igjen etter den russiske revolusjonen i 1917 og den finske borgerkrigen i 1918 – under første verdenskrig. Norge holdt seg nøytralt, men nøytraliteten holdt ikke i andre verdenskrig. Stormaktene, framfor alt Frankrike og Storbritannia på den ene siden og Tyskland på den andre så den strategiske verdien av Norge og norskekysten.
Som følge av det tyske overfallet i 1940 ble Norge alliert med vestmaktene – og med Sovjetunionen i 1941: Da brøt Tyskland den tysk-sovjetiske ikkeangrepsavtalen, og invaderte Sovjetunionen. Norges handelsflåte ble en viktig befrakter av krigsmateriell til det sovjetiske forsvaret, med Murmansk-konvoiene over Nord-Atlanteren. De nordligste områdene kom igjen i fokus – og frigjøringen av Norge startet med den sovjetiske erobringen av Øst-Finnmark, i november 1944.
Etter krigen ble et mulig skandinavisk forsvarsforbund, et forpliktende militært samarbeid for felles forsvar mellom Danmark, Norge og Sverige utredet, etter svensk initiativ. Dette førte ikke fram, og i 1949 valgte Danmark og Norge å slutte seg til den nye nordatlantiske politiske og militære alliansen NATO – med stormaktene USA og Storbritannia blant de nærmeste allierte.
Den kalde krigen satt igjen stormakter, og nå: supermakter (USA og Sovjetunionen), opp mot hverandre, med hver sine allierte. Medlemskapet i NATO gjorde Norge til en aktør i denne stormakts- og supermaktrivaliseringen. Igjen ble den strategiske betydningen av Norge og de nordligste områdene synliggjort. Dét er den gradvis blitt også etter at Den kalde krigen for lengst er over.
Norges sikkerhetspolitiske omgivelser og våre allianseforhold, sågar grensene i øst, kan forandre seg over tid. Den geografiske beliggenheten, lengst nord i Europa, endres ikke.