Forsvarets byrder for samfunnet

Forsvar koster, krig enda mer. Norge og norske soldater var engasjert i mange kriger på 1600- og 1700-tallet, og i 1814. Hæravdelinger deltok i felttog mot Sverige, hærsoldater forsvarte eget territorium mot svenske angrep. Samfunnet, innbyggerne, måtte betale. Sånn ble det også, både under og som følge av den tyske okkupasjonen, i 1940–1945.

Soldatbyrden
Militærtjeneste og krigsdeltakelse var ikke frivillig da Hæren ble opprettet. Den som ble utskrevet måtte stille. Desertering, som ikke var uvanlig, ble slått hardt ned på. Alle ble ikke utskrevet. Byrden var skjevt fordelt: Før allmenn verneplikt ble innført og gradvis utvidet på 1800-tallet var det en plikt for bønder. Byungdom var unntatt. Borgerskapet og embetsstanden var heller ikke pålagt å stille soldater. Offiserene ble derimot rekruttert herfra – på frivillig basis.

Krig koster, også menneskeliv; soldater som sivile. Det er mange beretninger om store lidelser fra de tidlige krigene. Soldater falt i kamp, og døde av sår og sykdom. Krigsfanger ble skutt, sivilbefolkningen plyndret. Soldatene var ofte dårlig utrustet. De frøs og sultet, og ble syke. Bare et fåtall av alle som omkom under felttogene døde i kamp. Flest døde av sykdom. Hvor mange som fikk varige mén, fysisk eller psykisk, vet vi ikke noe om. Med tanke på datidas helsestell og medisinske kunnskap må det ha vært mange.

Samfunnsbyrden
Militærvesenet og krigene måtte bekostes av samfunnets ressurser. Krigføring, med hærstyrker som virkemiddel, førte til større statlig inngripen, på stadig flere samfunnsfelt. Krigsdeltakelsen, med utskrevne soldater fra bygdene, var bare én byrde som ble pålagt samfunnet.

Bygder og gårder blødde også fra skattene. Sjelden, om noen gang, hadde skattetrykket vært så stort som under krigene i 1657–60. Det var ekstraskatter, særskatter, på toppen av de vanlige. Det kunne være proviantskatt i form av smør og kjøtt, eller tørrfisk. Hestene måtte ha fôr og soldatene grøt og brød. Det ble høyskatt og kornskatt. Når en krigsskatt ble innført i 1676 skulle den betales av alle, men den «gemene almue», altså bøndene, ble unntatt – denne gangen. De var hardt nok belastet som det var, og stattholder (og hærsjef) Ulrik Frederik Gyldenløve var avhengig av dem i krigen – for å kunne stille soldater. Myndighetene hadde ikke råd til å utarme den norske bondestand helt, hvis staten skulle stille en hær. Dermed fikk norske bønder, indirekte, mer makt enn de danske.

Gruppe av gårder, legder, var pålagt å stille soldatene, og dels betale for dem. Legdene måtte være forberedt på å stille mer enn én mann: Falt den første, måtte det skaffes en ny, og en ny – med de omkostninger det medførte. Og var det ikke nok bønder, måtte andre skaffes: husmenn og tjenestegutter.

Utskrivingen var en direkte byrde for soldatene, indirekte for bygdene. Når om lag 13.000 ble utskrevet i 1657, var det fire årsklasser av den beste arbeidskraften som ble tatt ut av produktiv virksomhet på gårdene. Selv om de fleste vendte tilbake, falt mange fra; andre ble mindre arbeidsføre. Desto mer ansvar falt på de som ble igjen: kvinner, gamle, barn.

Krigføring gikk ut over bygdene som måtte stille soldater. Krigen gikk ut over områdene der felttogene gikk. Det ble plyndret, herjet og brent. Styrkene var avhengige av å leve av fiendelandet; egne forsyninger strakk ikke til. Konsekvensene for sivilbefolkningen kunne være enorme. Brannskatting, ekstra byrder under trussel om å sette gårder og avlinger i brann hvis skattene ikke ble betalt, var en overhengende trussel.

Samfunnsplikter
Bøndene var pålagt flere plikter. Militærtjeneste veide tyngst, men mange hadde også skyssplikt for embetsmenn, andre hadde ansvar for vedlikehold av veier. Bøndene klaget over at embetsmenn reiste i utrengsmål for å leve på deres bekostning. De hadde å diske opp når storfolkene meldte sin ankomst.

Det var også tilfeller der offiserer tok seg til rette, eksempelvis ved å pålegge bønder å arbeide for seg. Stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve så faren i misbruket av embetet. Som kommanderende general fryktet han at misnøyen skulle gå ut over viljen og evnen til å tjenestegjøre som soldater. Han tok bøndenes parti, og fikk lettet noe på byrdene.

Så lenge ordningen med rytterlegder var opprettholdt, innebar også dette en betydelig byrde for de som måtte stille en utrustet mann til hest. Gyldenløve framholdt at flere bønder så seg nødt til å forlate sine gårder etter å ha blitt ruinert som følge av ordningen.

I dansketida gikk det store pengeoverføringer fra Norge til København. De bidro til å holde det kostbare hoffet gående. Militærvesenet der kostet enda mer, spesielt i krigstider. Det norske samfunnet var med på å betale sin del av dette. Norge måtte også sende soldater til Danmark, langt de fleste av dem til flåten.

Samfunnsinvestering
Bevilgningene til hær og forsvar sank i fredstid, for å øke dramatisk når krig truet. Slik var det også i unionstida med Sverige. Uten en direkte trussel ble Hæren redusert. Nå var det Stortinget som vedtok budsjettene, og det var først mot slutten av 1800-tallet at Forsvaret ble vesentlig styrket. Da var det politisk unionsstrid, med frykt for militær konfrontasjon – igjen med Sverige.

Norge investerte i militærmakt ved århundreskiftet, men forsømte Forsvaret etter første verdenskrig. Det var igjen fred, det kunne tas ut en fredsdividende. Budsjettene ble holdt lave til andre halvdel av 1930-tallet – da krigstrusselen igjen hang over Europa. Etter andre verdenskrig ble det erkjent at det var nødvendig å investere mye mer i militært forsvar. Samfunnet aksepterte byrden – med å sette av en større del av statsbudsjettet til forsvar, og å innkalle hele årskull av den mannlige befolkningen til førstegangstjeneste.

Så kom en ny nedbygging etter slutten på Den kalde krigen. Med tro på varig fred ble det igjen tatt ut en fredsdividende. Så, når usikkerheten økte og krig igjen hjemsøkte Europa, sa samfunnet seg villig til å investere mer i forsvar og sikkerhet, utover på 2000-tallet.