Hæren og nasjonsbyggingen i Norge

Hæren var den første nasjonale institusjon i Norge da den ble opprettet i 1628. Da var Norge underlagt dansk styre, og København var helstatens sentrum, på alle måter. Blant annet fant all høyere utdanning sted der, og kom ikke til Norge før i 1750 – med Hæren. Hærens behov for ekspertise bragte tidlig fagfolk til Norge, bl.a. for kartlegging og byplanlegging.

Hærens samfunnsavtrykk
Behovet for å utdanne flere norske offiserer – for den norske hæren – var bakgrunnen for etableringen av Den frie Mathematiske Skole i Christiania i 1750; den senere Krigsskolen. Først ti år senere ble den første vitenskapelige forening i Norge stiftet: Det trondhjemske Selskab, deretter kjent som Det Kongelige Norske Vitenskapers Selskab. Krav om et norsk universitet ble avvist på 1600- og 1700-tallet. Det første norske universitet, Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania, åpnet først i 1813. I 1817 ble Den militære høyskole opprettet. Også den var i all hovedsak en hærinstitusjon.

Krigsskolen utdannet offiserer for å dekke Hærens behov, særlig for teknisk kompetanse. Her ble det utdannet festningsarkitekter og ingeniører, landmålere og karttegnere. Dette var alle fagområder som satte synlige og solide spor etter seg i det norske landskapet – og i nasjonens utvikling. Hæroffiserer ble snart etterspurt også i det sivile samfunn, bl.a. innen bygging av infrastruktur, ikke minst veier og jernbane.

På krigsskolen var tegning et fag. Plantegninger og kart var viktige for Hæren. Tegning var eget fag. Dermed ble skolen, og noen av dens kadetter, viktige også for utviklingen av norsk kunst på 1700- og 1800-tallet. Én av dem var kunstmaleren Jacob Munch; sin tids best kjente portrettmaler. En rekke kjente kulturpersonligheter, innen litteratur, scenekunst og film, hadde hærbakgrunn, selv om den ikke direkte formet deres kunstneriske karrierer.

Noen av nasjonens gamle idrettshelter – og pådrivere for utvikling av organisert idrett – var også hærfolk som satte spor etter seg, både på idrettsarenaer og i media. Én av de første store var Norges første olympiske mester i tikamp, hæroffiseren Helge Løvlie, i 1920.

Hærens identitetsskaping
Hæren ble i andre halvdel av 1600-tallet utbygd og strukturert. Som en nasjonal institusjon for å verge landet bidro Hæren direkte til at et tidlig grunnlag for at en norsk stat ble lagd, med sentral styring som fundament. Behovet for utskriving av soldater fordret kartlegging av folk og eiendommer, i manntall og matrikler. Sentralisert styring, med lokal forgrening, ble utviklet; rammene til en stat vokste fram.

Verneplikten bidro til å knytte landet sammen: Avdelinger måtte forflytte seg mellom landsdeler. De inngikk i større forband sammen med soldater fra andre kanter av landet, om enn de første hundreårene bare i Sør-Norge. Denne sosiale integreringen ble forsterket med allmenn verneplikt på 1800-tallet, som til slutt også omfattet Nord-Norge, fra 1897. Denne samfunnsforsterkende integrasjonseffekten har vart ved, som en bieffekt av vernepliktens hovedformål: Å forsvare landet militært. 

Krigsdeltakelsen, med stadige angrep og vedvarende trussel fra Sverige, og den militære tjenesten i Hæren, på 1660-tallet og inn i det neste århundret, bidro allerede til å styrke en nasjonal norsk identitet. Det var kamper langs den norsk-svenske grense. Disse førte også til at mental grense ble dannet, har historikeren Øystein Rian skrevet: «Minnene fra flere kriger utdypet en norsk identitet som utelukket muligheten for at nordmennene kunne bli svenske». Dermed, og derfor, var da ikke noen stor stemning for unionen med Sverige: Ikke i utgangspunktet, og slett ikke når den ble påtvunget Norge – etter en ny krig med svenskene, i 1814.

Da hadde tidligere kriger med Sverige skapt en nasjonal patriotisme. Tjeneste i Hæren – og deltakelse i felttogene – var ikke lenger bare noe en fjern dansk konge påla norske bønder. Det var blitt et norsk anliggende, en nasjonal sak.

Samfunnets gevinst
Hæren bidro til å forsvaret landet – og til å forme det. Oppbyggingen av statlige funksjoner i Norge skyldtes ikke minst Hærens behov for folk og finansiering. Moderniseringen av det norske samfunnet samsvarte med Hærens egne behov, og dens rolle på mange områder:

Hæren trengte høyt utdannede offiserer; samfunnet trengte teknisk kompetanse. Hæren trengte bedre veier; det samme gjorde samfunnet for øvrig – og deretter jernbane, telegraf og telefon. Hærens behov var med på å avgjøre trasévalg og spesifikasjoner for veier og jernbanestrekninger – og hærfolk var med på å bekle sentrale samferdselsstillinger. Norske ingeniører ble lenge produsert i Hæren; deretter kom sivile ingeniører.

Hæren trengte våpen og ammunisjon; Norge trengte industriutvikling. To av motorene i landets teknologisk-industrielle utvikling – og fortsatt dominerende i norsk forsvarsindustri – ble dannet for å betjene Hæren. Og ikke bare det: Både Kongsberg Våpenfabrikk og Raufoss ammunisjonsfabrikk var (i tillegg til Hærens flyfabrikk!) Hærens egne fabrikker; underlagt Hæren og ledet av hæroffiserer til etter andre verdenskrig. Hærens og Forsvarets behov for moderne materiell og teknologisk oppdatering har i alle år vært viktig for utviklingen av norsk industri og teknologi, for innovasjon.

Hæren som institusjon og hæroffiserer som fagfolk har i stor utstrekning bidratt til å forme nasjonal identitet og til å utvikle et moderne industrisamfunn.