Hæren og samfunnet; en introduksjon

Norge fikk helt fra starten i 1628 en verneplikthær som var forankret i folkedypet. Det var imidlertid ikke verneplikt i moderne forstand. Plikten til å stille en soldat var pålagt gårder, ikke enkeltindivider. De som ble utskrevet hadde ikke noe valg, de måtte stille – i flere år. Men byrdene var ikke jevnt fordelt: Menige soldater ble hentet fra bondebefolkningen. Alle andre var unntatt helt inn på 1800-tallet. Offiserene kom fra utlandet, til ut på 1700-tallet.

Norge hadde ingen militære skoler, heller ikke for offiserer, før på midten av 1700-tallet. De høyere offiserer ble det første drøye hundreåret hentet fra utlandet. De bragte med seg kunnskap, men også en annen militærkultur. Den skapte ofte motvilje både hos soldatene og i befolkningen. Fra 1750, da Krigsskolen ble opprettet, produserte den kompetanse ikke bare for Hæren, men for hele nasjonen. Utenlandske og norske offiserene ble en del av den norske eliten, og bidro i avgjørende grad til modernisering av Norge.

Norge var, helt til starten på 1800-tallet og unionen med Sverige, relativt sterkt militarisert. Vi hadde en stor hær i forhold til folketall og utskrivingsgrunnlag. De stående styrkene var små, men for felttog og krig kunne Hæren stille store styrker – i det sørlige Norge. Dét ble da også gjort, i mange kriger. Byrdene dette påførte samfunnet var store. Selvsagt for den enkelte soldat, men også for lokalsamfunnet de ble hentet fra: Gårdene ble fratatt verdifull arbeidskraft; noen for alltid, som følge av soldaters sykdom og død. Hele befolkningen ble pålagt ekstra skatter. Og områdene der krige raste ble ofte plyndret.

Norge brukte store ressurser på forsvar i ufredsår. I fredstid ble det spart. I alle perioder siden 1628 har Hæren vært gjenstand for opp- og nedbygginger. Innsparing har hatt følger for forsvarsevnen, som det viste seg da Norge ble overfalt i 1940. Etter krigen ble Hæren gjenoppbygd som tyngdepunktet i Forsvaret, og Norge fikk sit største, mobiliserbare landforsvar. Med pågående oppbyggingen og moderniseringen har Norge fått sin mest potente hærstruktur: Profesjonalisert og potent – med allmenn verneplikt:

Norge var blant de første land der forsvaret var basert på utskrevne, nasjonale styrker. Ulike former for verneplikt er en hovedpilar i norgeshistorien, og en bærebjelke i hær- og forsvarshistorien. Ordningen ble stadig utvidet, med allmenn verneplikt (men ennå bare for menn!) i 1897 – og reell allmenn, kjønnsnøytral, verneplikt vedtatt i 2015. Hæravdelinger i store deler i landet bidro til at framveksten av en nasjonal identitet – og til at grunnloven ble vedtatt i 1814, og at full selvstendighet ble vunnet i 1905.

Denne delen av historien om Hæren og Norge – Hæren i samfunnet – tar for seg hvilke fotavtrykk Hæren etterlot seg, på flere områder og på godt og vond, gjennom byrder som ble pålagt befolkningen, men også det store betydningen for byggingen av en nasjon.

Hovedkilder til denne delen av hær- og norgeshistorien:
Alnæs, Karsten (1997–1998): Historien om Norge (bind 2–4). Gyldendal, Oslo.

Alnæs, Karsten (2013): 1814. Miraklenes år. Schibsted forlag, Oslo.

Danielsen, Rolf m.fl. (1991): Grunntrekk i norsk historie fra vikingtid til våre dager. Universitetsforlaget, Oslo.

Glenthøj, Rasmus og Ottosen, Morten N. (2014): 1814. Krig, nederlag, frihet. Danmark–Norge under Napoleonskrigene. Spartacus forlag, Oslo.

Hosar, Hans P. (2000): Kunnskap, dannelse og krigens krav – Krigsskolen 1750–2000. Krigsskolen og Elanders Publishing, Oslo.

Jensen, Magnus (1963): Norges historie. Under eneveldet 1660–1814. Universitetsforlaget, Oslo.

Jensen, Magnus (1963): Norges historie. Unionstiden 1814–1905. Universitetsforlaget, Oslo.

Kristiansen, Tom (2014): Forsvarsdepartementets historie. Bind 1. Fagbokforlaget, Oslo.

Mykland, Knut (red.) (1977–1978): Norges historie (bind 7–11). J.W. Cappelen, Oslo.

Store norske leksikon

Universitetet i Oslo: www.norgeshistorie.no