Hæren og utformingen av grunnloven

På Eidsvoll møttes utsendinger fra hele det sørlige Norge. Nordnorske representanter var ikke med. De rakk ikke fram i tide. På Eidsvoll møttes bønder og borgere, forretningsmenn og embetsmenn – og soldater. 37 av eidsvollsmennene hadde militær bakgrunn. 31 var tjenestegjørende hæroffiserer, valgt fra sine respektive avdelinger. Flere av offiserene fra Hæren gjorde seg gjeldende, ikke minst for å få skrevet verneplikten inn i grunnloven.

Kampen mot stormaktene
I 1814 sto kampen først og fremst om selvstendighet, og dermed: Løsrivelse fra Danmark. Akkurat dét var allerede avklart. Danmark sto på den tapende side i Napoleonskrigene. Med Kieltraktaten tvang stormaktene Danmark til å avstå Norge til Sverige, slik svenskene hadde krevd. Nordmennene ble ikke spurt.

Når Norge nå kom seg ut av foreningen med Danmark, skulle man la seg underordne Sverige? Nei, tilsa folkemeningen. Nei, svarte Riksforsamlingen. Eidsvollsmennene sto dermed opp mot de europeiske stormakter, da de vedtok en egen norsk grunnlov, og valgte en konge av Norge.

De hadde en stor grad av nasjonal bevissthet, da de møttes på Eidsvoll, de 112. Norge var blitt noe mer enn en del av helstaten Danmark-Norge. Norge var blitt en nasjon med egen identitet. En nasjonal hær helt fra 1628 bidro til denne bevisstheten. Utskriving til Hæren hadde bidratt til å knytte landet sammen.

Den militære selvbevisstheten bidro også til å skape den nødvendige politiske viljen til å ta oppgjøret med Kieltraktaten. Det var dem på Eidsvoll som ønsket union med Sverige, og som ønsket fortsatt nære forbindelser med Sverige. Men det var, som historikeren Magnus Jensen har skrevet, den «uforferdede og hardnakkede vilje til selvstendighet» som vant overtaket. Derved fikk den nye unionen også en helt annen karakter enn den ellers ville fått: Det ble skapt et bilde, også hos stormaktene, av Norge som et eget rike. Kampviljen ble lagt merke til, det militære nederlaget under krigsintermessoet i juli–august, til tross.

I april–mai sto to saker på eidsvollsmennenes agenda: Utarbeide en grunnlov for det norske riket – og velge en konge. Flere offiserer spilte en framtredende rolle. Fire av de militære utsendingene ble valgt inn i konstitusjonskomiteen på femten mann. Det var den som skulle lage utkast til grunnloven: Oberstene Diderik Hegermann og Daniel Petersen, oberstløytnant Frederik Wilhelm Stabell og kaptein Peter Motzfeldt. Det var to militære saker som var viktige: Verneplikten var omstridt, men ble vedtatt. Det andre ble vedtatt, men ble omgjort – til Norges fordel! – i de senere forhandlingene med svenskene: Skulle kongen ha rett til å starte krig – og slutte fred – på egen hånd? Nei, ble konklusjonen – i den justerte, endelige, grunnloven, som ble vedtatt 4. november. Der ble kongen pålagt først å innhente råd fra det norske så vel som svenske statsrådet.

Kampen mot svenskene
Grunnloven ble vedtatt, Christian Frederik valgt til norsk konge. Norge hadde satt seg opp mot stormaktene, og avvist Kieltraktaten. Dét ble ikke akseptert i Stockholm. Svenskene ville ha sitt krigsbytte. 26. juli 1814 gikk svenske tropper inn i Norge. De ble kommandert av den tidligere franske general Jean-Baptiste Bonaparte; nå kronprins av Sverige og om noen år konge av Norge. Krigen ble kort. Norge måtte gi tapt. Nå ble det en diplomatisk spill, en politisk tautrekking og krevende forhandlinger.

Karl Johans gulerot til nordmennene var tilbudet om at Norge kunne beholde sin grunnlov, men med justeringer. Pisken var fortsatt krig. Kronprinsen opprettholdt presset gjennom å la svenske styrker stå i landet. Kongen, Christian Frederik, grep tilbudet om våpenhvile. Regjeringen ville først fortsette krigen, men gikk etter hvert med på forhandlinger. De handlet strengt tatt om bare én ting: Den norske grunnloven i unionen med Sverige. En union var ikke til å unngå. Stormaktene sto på Sveriges side. Norge var under sterkt press. Det norske forsvaret, nå forsterket med en nasjonal marine, var ikke i stand til å stå imot en stormaktstøttet svensk krigføring. Enighet ble oppnådd, videre krig unngått.

Kampen om grunnloven
Det sto altså ett militært slag, men også to politiske kamper, i 1814. Krigen var en kamp om grunnloven som det norske selvstendighetsdokumentet. Men det var også en hard politisk kamp om grunnloven, mellom utsendingene på Eidsvoll. Og en av de hardeste dragkampene sto om verneplikten.

Etter den korte krigen kom det til ny politisk kamp, nå med svenskene. Militært sett led Norge nederlag, sommeren 1814. Politisk sett kom Norge godt ut av krigen:

Kronprins Karl Johan var kynisk, og den fransk-svenske strategen var taktisk. Han lot svenske styrker stå i Norge; ikke for å føre krig, men for å øve press. Generalen ville ikke ta over Norge med makt. Han ville ikke ha et land av motstandere. Han ga innrømmelser overfor norske krav, og langt ut over hva den svenske regjering likte. Én slik innrømmelse var avkall på svensk råderett over den norske hæren. Hæren skulle forbli norsk, og nå med langt sterkere norsk styring – av en norsk nasjonalforsamling – enn i dansketida.

Forhandlingene førte fram. 14. august 1814 ble Mossekonvensjonen inngått. Den gjorde slutt på krigen, og er omtalt som en fredsavtale. Betingelsen – prisen for fred – var å godta unionen med Sverige. Christian Frederik abdiserte. 4. november 1814 ble en justert grunnlov vedtatt. Dermed var unionen med Sverige et faktum.

Også den endelige grunnloven fastslo, slik 17. mai-grunnloven gjorde, at Norge var et selvstendig rike. Formelt forble Norge dét, i unionen med Sverige. Novembergrunnlovens §1 har dog én svært vesentlig forskjell fra den som ble vedtatt på Eidsvoll: Ja, «Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige,», men nå «forenet med Sverrige under een Konge.»

Kongen fikk, som før, den «høieste Befaling» over forsvarsmakten. Grunnlovens paragraf 25 slo fast at Stortinget måtte godkjenne endringer i størrelse – og bruk. Og: Det norske forsvaret «maa ikke overlades i fremmede Magters Tjeneste, og ingen fremmede Magters Krigsfolk (undtagen Hjælpetropper imod fiendtligt Overfald) maae inddrages i Riget uden Storthingets Samtykke.» Men Landvernet «maae aldrig bruges udenfor Norges Grændser».

Stasjonering av svenske tropper i Norge og norske tropper i Sverige – i fredstid – ble et tema. Grunnloven fastslo at slik utstasjonering ikke skulle skje. Den la dermed hindringer i veien for de krefter i Sverige som ønsket en integrering, og i realiteten: En underlegging av den norske hæren under den svenske – i unionens navn.

Det ble likevel gjort unntak for felles våpenøvelser «i det Høieste sex Uger om Aaret». Og: «Kongen kan dog i Sverige have Norsk Garde af Frivillige». Kongens norske garde.