Militariseringen av det norske samfunnet
Tidlig på 1600-tallet var Norge langt på vei avmilitarisert, uten noen hær. Det endret seg inn mot det nye hundreåret, og Norge skulle bli et av Europas mest militariserte samfunn. Hæren var stor i forhold til folketallet – også sammenlignet med senere år.
Før den moderne norske hæren ble opprettet med hærordinansen i 1628, og den faktiske oppbyggingen av Hæren fra 1640-tallet, hadde Norge knapt noe nasjonalt forsvar. Det var noen festninger med fast, men lav, bemanning. Dette var vervede, profesjonelle soldater. Ved etableringen av Hæren ble det valgt en løsning med i all hovedsak utskrevne soldater. Dette var en tidlig form for verneplikt. Den kom til å berøre store deler av befolkningen, direkte eller indirekte – med en militarisering på godt og vondt:
Statens forsvarsbehov preget samfunnet, og krevde store ressurser, også fra folket. Samtidig var militær kompetanse med på å modernisere landet, og utvikle samfunnet.
Militarisering for krigføring
Militariseringen tok til for alvor i andre halvdel av 1600-tallet, og preget det norske samfunnet i drøyt halvannet hundreår. Trussel om krig også i Norge, og oppsetting for felttog, førte til stort behov for soldater – og understøttelse. Selv om Hæren ble redusert etter at en krig var over, ble soldatene stående i rullene, og kalt inn til øvelser.
Andelen av befolkningen som ble utskrevet til den norske hæren og den felles dansk-norske flåten var høy. Militærvesen – og så gar krig – var ikke langt fra folks hverdag. Soldater deltok i felttog ute og forsvarte landet hjemme – mot gjentatte svenske angrep.
Allerede i 1660 besto den utskrevne styrken av rundt 11.000 mann; i 1720 var den på om lag 24.000, og i 1814 besto de rulleførte landstridskreftene av 115.000 mann i alderen 18 til 50 år. Dertil kom de som var utskrevet til Marinen. Det er mange, landets folketall tatt i betraktning, og enda mer sett i forhold til utskrivingsgrunnlaget: En fullstendig folketelling ble foretatt først i 1769. Da var det nesten trekvart million innbyggere i Norge. Ennå i 1814 hadde ikke folketallet nådd én million. Tilbake til andre halvdel av 1600-tallet var det på om lag halvparten; en halv million.
Norge var et bondesamfunn. Det store flertall av befolkningen bodde på bygda og livnærte seg av jordbruk. Det var herfra soldatene ble utskrevet. Ungdommen i byene var lenge unntatt militær tjeneste. Langs kysten ble unge gutter kalt inn til sjøtjeneste, enten til et kystforsvar i Norge eller til flåten i Danmark. Og alle våpenføre menn skulle kunne stille opp ved krig. De som ikke var innrullert i Hæren skulle stille i ulike militser, inklusive borgerbevæpning. Til selve Hæren ble gjerne 15–25 prosent av menn mellom 18 og 25 år i et gitt område innkalt. Andelen var størst i de strategisk viktige grensetraktene sørpå; i Østfold og på innlandet nordover mot – og i – Trøndelag.
Militariseringen preget også samfunnet gjennom ulike plikter: til tider også krigstjeneste. Norge var likevel ikke en militærstat. Det var ikke offiserer som ledet landet. Den sivile og militære ledelse var rett nok knyttet tett sammen ved at stattholderen, den øverste leder i Norge i dansketida, også oftest edet Hæren. I praksis ble Hæren en egen etat, med egne strukturer og offiserer som ledet den militære virksomheten.
I 1814 ble verneplikt skrevet inn i grunnloven. Norge beholdt sin nasjonale hær etter unionsinngåelsen med Sverige. Verneplikten var fortsatt begrenset, men ble noe jevnere fordelt. Etter unionsinngåelsen var det ikke lenger en åpenbar krigstrussel. Derfor ble Hæren mindre. Når innbyggertallet samtidig vokste, ble den militære innvirkningen på samfunnet mindre enn før.
Militarisering og motstand
Militærvesenet berørte mange, og krigene var hyppige både på 1600- og 1700-tallet, og så vidt inn på 1800-tallet. Krigene, enten det var krigshandlinger på norsk jord eller felttog på den andre siden av grensa – kom tett på folk. Særlig var det tilfellet på Østlandet og i Trøndelag.
Pliktene som fulgte militærvesenet var mange, og ekstra skatter tunge. På den andre side: Hæren bidro etter hvert til en nasjonal identitet og patriotisme. Det var utvilsomt en viss stolthet knyttet til å være soldat, og den anseelse det ga, Likevel var det, forståelig nok, ikke alltid like lett å motivere til krigsinnsats – spesielt utenfor landets egne grenser. Desertering var derfor ikke uvanlig, selv om det ble hardt straffet.
Uvilje til å delta i felttog og krig var én årsak til motviljen mot militærmakten. Behandlingen mange soldater opplevde fra sine offiserer var en annen. Det var ikke minst tilfellet ennå mens de fleste offiserer ble hentet fra utlandet. De hadde liten forståelse for norske forhold og soldatens levekår, og tok med seg en fremmed krigerkultur med betydelig råskap.
Den soldat som unndro seg tjeneste risikerte drøye straffer. En rømling skulle legges i jern og avstraffes fysisk. I verste fall kunne han miste livet, om krigsretten endte på dødsstraff!
Befolkningen ble skrevet inn i kirkebøker, og det ble innført registrering i matrikler og manntall. Dermed fikk staten oversikt over befolkningen. Det ble vanskelig å komme seg unna hvis det først var utskriving. Straff ventet også det sivile apparatet som hadde ansvar for å skrive ut og stille soldater. Noen av tjenestemennene risikerte selv å bli innkalt, om de ikke klarte å stille den forordnede soldat. Det ansporet utvilsomt til iver i tjenesten!
En soldat sto i rullene i mange år. Han var dermed bundet til området (legden) han tilhørte. Soldatene kunne ikke flytte som de ville, og kontrollen ble forsterket ved at en ung mann fra bygdene måtte bære et pass for å kunne bevege seg uten risiko for å bli tatt, og for å ta lovlig ansettelse. Passet, en tidlig form for vernepliktsbok, bekreftet avtjent militærtjeneste. De som ikke hadde sitt på stell, var for løsgjengere å betrakte. Dem var alle forpliktet til å pågripe. Også den som huset desertører ble truet med dødsstraff. «Trusselen om dødsstraff for desertører og straff for sjøfolk som fraktet rømlinger,» skriver historikeren Ole Henrik Gjeruldsen, «viser maktstatens ønske om å kontrollere undersåttene og samtidig sikre en jevn rekruttering av militært mannskap.»
Mot slutten av unionstida, mot bruddet i 1905, var patriotismen høy og viljen til å slåss stor. I mellomkrigstida var det utstrakt politisk motstand mot militærvesenet fra den radikale arbeiderbevegelsen. Når Forsvaret ble svekket i denne kritiske perioden, skyldtes det imidlertid Stortingets uvilje mot å prioritere et sterkt forsvar.
Etter andre verdenskrig ble et nytt norsk forsvar bygd opp. Særlig Hæren ble da kraftig styrket. Langt flere ble innkalt til førstegangstjeneste og flere hundre tusen sto i rullene, nå også disponert i det nye Heimevernet. Dette var på sett og vis en ny form for militarisme: Et styrket forsvar med et sterkt landforsvar, for forsvar av den gjenvunne friheten i 1945, til forsvar av grunnloven fra 1814. Et folkeforsvar.