Norge, Forsvaret og Hæren etter unionsoppløsningen

Norge var en ung småstat i Europas ytterkant, men ikke utenfor stormaktenes interesse. Økonomien var presset, og militærmakten ble ikke prioritert. Nøytraliteten holdt i den første verdenskrigen, men ikke i den andre. Årene mellom dem var motsetningsfylte

Verdenskriger
tter unionsoppløsningen forsøkte Norge å få stormaktene til å garantere landets nøytralitet. Det lykkes ikke, men nøytraliteten holdt da verdenskrigen brøt ut, i 1914. Stormaktene så seg tjent med at Norge ikke ble trukket inn i krigen. Norge på sin side måtte, med sin store handelsflåte og eksport til begge sider, balansere mellom partene. Nøytraliteten krevde militær innsats: Størstedelen av Marinen, og deler av Hæren, ble mobilisert til nøytralitetsvakt.

Nøytraliteten til tross: Norge ble en støttespiller for Storbritannia og vestmaktmaktene, slik situasjonen skulle bli også i 1940. Den store forskjellen var at da ble ikke nøytraliteten respektert. Norge ble angrepet – og kom i krig for første gang siden 1814. Også i 1939, da den andre verdenskrigen brøt ut, kom det til en omfattende mobilisering av både sjø- og landstyrker. Også Hæren stilte nøytralitetsvakt, både i Sør- og Nord-Norge.

Under begge verdenskriger spilte handelsflåten en viktig rolle, og norske skip ble angrepet av tyske ubåter, med store tap av menneskeliv og skip.

Mellomkrigstid
Første verdenskrig sluttet i 1918, og ble etterfulgt av fredsavtaler. Troen på varig fred ble forsterket da Folkeforbundet ble dannet i 1920, med Norge som medlem. Folkeforbundet etablerte flere mekanismer for å verne om freden, ikke ulikt de FN skulle innføre etter den andre verdenskrigen.

Under første verdenskrig var det en spekulasjonsøkonomi i Norge. Overskudd fra handel var stor. Det ble investert, med høy risiko, i rederier og banker. En del tjente stort, mange tapte mye – og vanlige arbeidstakere opplevde varemangel og prisøkning. Det var dyrtid. Som under den neste verdenskrigen ble det innført rasjonering på flere varer.

Krigen ble etterfulgt av krisetid. Utover på 1920-tallet ble de økonomiske og sosiale – og dermed de politiske – motsetningene skjerpet. En radikal arbeiderbevegelse vokste fram, og styrket kampen for sosiale og politiske rettigheter. Klassekampen ble skjerpet. Den, og en nedbygging av Hæren, fikk også utslag i at halvmilitære, væpnede grupper – såkalte hvite garder – ble opprettet. De fikk støtte fra Hæren og hadde hæroffiserer i ledelsen.

Utover på 1930-tallet ble de politiske spenningene forsterket. Fascismens og nazismens vekst i Europa fikk også noe grobunn i Norge. Norsk nasjonalsosialisme – med Nasjonal Samling, ledet av tidligere major og forsvarsminister Vidkun Quisling, i front – fikk betydelig oppslutning i offiserskorpset. Befolkningen for øvrig vendte den i all hovedsak ryggen.

Freden etter første verdenskrig, og de økonomiske vanskene i krigens kjølvann, ga regjeringer og stortinget argument for å ruste ned. Ikke minst ble Hæren sterkt redusert. Det ble færre befal og øvelser. Færre ungdommer ble innkalt til en førstegangstjeneste – som ble forkortet. Færre av det rulleførte befalet fikk øvd; de fleste ikke i det hele tatt. I andre halvdel av 1930-tallet ble forsvarsbudsjettene økt, og en del nytt materiell ble mottatt – før krigen kom til Norge. Fem års okkupasjon ventet.

Etterkrigstid
Freden etter andre verdenskrig ble håndtert annerledes, med nye erfaringer og politiske erkjennelser. FN ble opprettet i 1945, men uten militær kapasitet. Sverige tok initiativ til et skandinavisk forsvarsforbund, men Danmark og Norge (og Island) valgte i 1949 den nye alliansen NATO som sin sikkerhetsgaranti.

Den økonomiske situasjonen etter verdenskrigen, med gjenreisningen i Finnmark og Nord-Troms, og gjenoppbyggingen av ødelagte byer, var krevende. Like fullt fant Stortinget det mulig – og nødvendig – å investere i et nytt norsk forsvar, med en ny og stor hær, samt det nye heimevernet. Amerikansk og alliert våpenhjelp bidro til oppbyggingen av det norske mobiliseringsforsvaret. Med få unntak var det bred politiske enighet om investeringene i sikkerhet og forsvar.

Den kalde krigen var preget av økonomisk vekst, men også av militær usikkerhet. Det var en tid med terrorbalanse: Begge supermakter – USA og Sovjetunionen hadde store mengder atomvåpen. Noen stormakter ble også atommakter. Balansen, den gjensidige avskrekkingen til tross; en kjernefysisk krig kunne ikke utelukkes. Usikkerheten satte preg på perioden. Krigsfrykten var årsaken til at tilfluktsrom for alle ennå var vanlig.

Slutten på Den kalde krigen, etter at Berlinmuren ble åpnet, Warszawapakten ble oppløst og Sovjetunionen opphørte å eksistere i årene 1989–1991, førte til ny fredsoptimisme. Som etter første verdenskrig bygde de fleste vestlige land ned sine forsvar; også Norge. Samtidig valgte Norge å styrke sin deltakelse i internasjonale operasjoner på 1990-tallet.

Velstandstid
De siste par tiårene før slutten på Den kalde krigen, og tiden etter, har vært en periode med stor velstandsøkning i Norge. Det skyldes i betydelig grad inntektene fra eksport av olje og gass, men også som et resultat av økt produktivitet som følge av utdanningsnivå, modernisering og teknologiutvikling. Norge er blitt ett av verdens mest rikeste og mest velstående land – uten statsgjeld og med store reserver i oljefondet.

Forverringen av de sikkerhetspolitiske omgivelsene på 2010-tallet og deretter førte til et skifte i forsvarspolitikken. Totalforsvaret ble forsterket, den militære evnen ble styrket. Usikkerheten vokste, forsterket av klimakrise og politisk polarisering. Hæren måtte, igjen, bygges opp.