Norge i storpolitikken; en introduksjon

Norge ble en selvstendig stat i 1814, men unionen medførte visse begrensninger. Vi fikk vår egen nasjonalforsamling og vårt eget forsvar, men ingen selvstendig utenrikspolitikk. Trusselbildet var i utgangspunktet det svenskene definerte. Trusselen kom fra øst: Fra Russland. Mot slutten av 1800-tallet dannet det seg i Norge et eget trusselbilde. Også det så frykten for invasjon komme fra øst: Fra Sverige. Sverige mistet Finland til Russland, i 1809. Sverige skulle til gjengjeld få Norge, i 1814.

Norge hadde ikke noe å si da stormaktene ga landet til Sverige under fredsforhandlingene i Kiel i 1814. Norge deltok ikke, ble ikke spurt. Heller ikke nå. Norge var et krigsbytte. Men Norge sa sin mening: Riksforsamlingen på Eidsvoll nektet å bøye seg for stormaktene, og erklærte landet selvstendig. En nasjonalforsamling ble opprettet, en konge ble valgt – og et nasjonalt forsvar videreført. Det var en provokasjon. Sveriges kronprins, den franske hærfører, Karl Johan, var ikke opptatt av Finland. Han var oppsatt på kontroll over Norge. Sverige gikk til krig, Norge måtte bøye seg for overmakten – og stormaktene. Det ble union, men med selvstendighet; i all hovedsak.

Norge lå strategisk til, økonomisk og militært. Norge hadde verdifulle råvarer, og handel ga gode inntekter. Norge og norskekysten var viktig i middelalderen, og fortsatt i moderne tid. Ved den unionsoppløsningen i 1905 var det frykt for krig mellom Norge og Sverige – og til at stormaktene involverte seg. Verken Storbritannia eller Tyskland hadde ambisjoner om å ta Norge, men de hadde interesser å forsvare. Norge kunne blitt trukket inn i en krig. Norge holdt seg utenfor første verdenskrig, som bl.a. ble utkjempet mellom de to stormaktene. I den andre ble Norge trukket inn – på grunn av sin strategiske betydning. Nordområdene har vært sikkerhetspolitisk sentralt helt fra Hæren ble grunnlagt i 1628 – og allerede før det. Sånn ble det også etter at Norge løsrev seg fra Sverige i 1905, og sånn er det fortsatt.

Hæren har spilt en viktig rolle i historien om Norges utvikling, og i kampen mellom de europeiske stormaktene. Hæren, som norsk militærmakt, var avgjørende i 1814 – og enda mer i 1905. «Ved hvert skritt mot uavhengigheten og selvstendigheten har hæren lagt sitt tunge lodd i vektskålen» har en av Hærens fremste historikere, oberst Johannes Schiøtz, fastslått. Det var tilliten til hærens evne og vilje, en tillit bygd opp gjennom ærerik krigsinnsats, framholdt han, som ga eidsvollsmennene mot til å stå opp mot stormaktene og gå til krig mot Sverige i 1814.

Denne delen av historien om Hæren og Norge – om Norge og europeisk storpolitikk – tar for seg hvordan de europeiske stormaktene så på Norge som et strategisk viktig område, og derfor også som en brikke i sitt spill.

Hovedkilder til denne delen av hær- og norgeshistorien:
Alnæs, Karsten (2013): 1814. Miraklenes år. Schibsted, Oslo.

Berg, Roald (1995): Norsk utenrikspolitikks historie, bind 2: Norge på egen hånd. 1905–1920. Universitetsforlaget, Oslo.

Bjørgo, Narve, Rian, Øystein og Kaartvedt, Alf (1995): Norsk utenrikspolitikks historie, bind 1: Selvstendighet og union. Fra middelalderen til 1905. Universitetsforlaget, Oslo.

Danielsen, Rolf m.fl. (1991): Grunntrekk i norsk historie fra vikingtid til våre dager. Universitetsforlaget, Oslo.

Jensen, Magnus (1963): Norges historie. Unionstiden 1814–1905. Universitetsforlaget, Oslo.

Mykland, Knut (red.) (1977–1978): Norges historie (bind 7–11). J.W. Cappelen, Oslo.

Smith, Svein-Erik Grieg (1978): For konge og fedreland. Hæren på Vestlandet gjennom 350 år. Hovedkomiteen for feiringen av Hærens 350-års jubileum i Bergensområdet, Bergen.

Store norske leksikon

Universitetet i Oslo: www.norgeshistorie.no