Unionen med Sverige – og bruddet

Unionsavtalen kom på plass, høsten 1814; påtvunget Norge av svensk overmakt – og press fra stormaktene. Ennå var det lite som forente Sverige og Norge. Det var to stater med hver sin grunnlov, hver sin nasjonalsamling, hvert sitt forsvar og – formelt sett – hvert sitt statsoverhode, selv om han var én og samme person.

Unionsinngåelsen
Sett fra Christiania ble unionen inngått med tvang, som en underkastelse. Sett av enkelte i Stockholm var innrømmelsene til Norge altfor ettergivende! Danmark-Norge sto på den tapende side i stormaktskrigen, og tapte krigen mot Sverige. Norge var et krigsbytte – og tapere skulle dikteres. Nå hadde kronprins Karl Johan forledet konge og regjering til å gi for store innrømmelser overfor en slagen motstander – som burde tuktes!

I Norge var det så visst ingen folkelig bevegelse for union med Sverige. En union var prosjektet til en liten elite. Nordmenn var blitt vant med, og trygge med den kjente dansk-norske helstaten. Dansk kulturell og intellektuell innflytelse var ennå stor; Norge var orientert mot København, ikke mot Stockholm. Lot ikke full selvstendighet seg gjøre, var en velkjent forening med Danmark å foretrekke framfor en ukjent framtid med Sverige. Men det ble union med Sverige, og det var uklart hva som ventet:

Skulle de to folkene smeltes sammen i ett rike, også med et felles forsvar, under svensk ledelse? Dét var tanken i ledende kretser i Sverige. Stemningen i Norge var motsatt. En nasjonal frihetsbølge rådde. Den fanget også kronprins Karl Johan opp, og han utfordret den ikke. Kronprinsen trakk seg langt, lenger enn svenske politikere og kritikere likte.

Nordmennene måtte gi etter på ett viktig punkt: Stattholderembetet ble opprettholdt, og i de første årene med en svenske i embetet. Han var også kommanderende general. Første nordmann i embetet som hærsjef var generalmajor Frederik Wilhelm Stabell, i årene 1829–1836.

Svensk stattholder, mente mange, var et lyderikestempel. Og med kongens rett til å nekte å godkjenne lover fra det norske storting lå fortsatt mye makt utenfor Norges grenser. Like fullt, mener forfatter og norgeshistoriker Karsten Alnæs:

«Norge fikk en større frihet enn noen kunne drømme om», fastslår han. «Nordmennene var herre i eget hus – og levde under en svakere kongemakt og i et sterkere folkestyre enn de ville ha gjort om Eidsvollsgrunnloven var forblitt gjeldende og Christian Frederik hadde sittet ved makten som norske konge». Så kom det kanskje noe godt ut av krigen – og unionen.

Og det ble ingen integrasjon. Det ble ikke et unionsforsvar; ingen felles hærstyrke under én kommando – selv om begge armeer hadde den samme øverstkommanderende – i kongen.

Unionsstriden
I andre halvdel av 1800-tallet – og unionsperioden – ble den politiske organisering i Norge sterkere. Partier ble dannet, først Venstre og Høyre, så Arbeiderpartiet. Dermed var det også lettere å kanalisere klare synspunkt på nasjonale spørsmål – og på selve unionen.

Den som på mange måter personifiserte unionsmotstanden, på veien mot bruddet i 1905, var Venstres leder Johan Sverdrup. Han var jurist, radikal og nasjonal patriot – og på mange måter militant. Som stortingsrepresentant var han formann i militærkomiteen. Han fikk utarbeidet en ny hærordning. Som statsminister gikk han inn for å styrke det norske forsvaret. Norske interesser skulle fremmes med politisk tyngde. Da trengtes det troverdig militærmakt bak kravene. Altså måtte Forsvaret styrkes.

Stortinget økte bevilgningene: Hæren ble bl.a. styrket med nye landfestninger og nytt artilleri; Marinen ble tilført moderne panserskip. Venstre og Høyre sto samlet om denne politikken.

Unionsstriden tok til i 1885. Flere saker bygde seg opp. Sverdrup fikk Stortinget med på å kreve full likestilling mellom de to rikene. Det innebar egen norsk utenriksrepresentasjon, et konsulatvesen. Det var konsulatstriden som til slutt sprengte unionen, eller rettere: Det var kongens motstand mot den norske loven som endte den.

Unionsbruddet
Det var statsminister Christian Michelsen som, med støtte fra Stortinget, framprovoserte bruddet. 7. juni 1905 erklærte regjeringen at den la ned sine embeter. Da kongen var ute av stand til å etablere en ny, var den norske samlingsregjeringens konklusjon – at «den konstitusjonelle kongemakt således er trådt ut av virksomhet». Stortinget ga den avgåtte regjering myndighet til å styre landet, i henhold til grunnloven og med de fullmakter kongen har hatt.

Det innebar at «foreningen med Sverige under én konge er oppløst som følge av at kongen har opphørt å fungere som norsk konge». Et enstemmig storting stilte seg bak.

Kongen Oscar 2. var i praksis avsatt som norsk statsoverhode. Det var nærmest et kupp. De påfølgende forhandlingene i Karlstad førte til en fredelig løsning, men det var krigsfrykt – og det ble gjort forberedelser til krig. Det var styrkeoppbygging på begge sider. Hvor reell krigsfaren var, er en annen sak, og betvilt av historikere. Norge sto samlet – bak sitt storting. Det var sterk vilje til å forsvare Stortinget – og landet. Også med våpen. Flere hæravdelinger ble innkalt, satt opp, sendt mot grensa.

Svenskene mobiliserte, og det forelå krigsplaner. Stridsviljen var imidlertid liten. Norge hadde et sterke forsvar enn noen gang, men var fortsatt det svenske underlegent. En del krigshissende unntak fantes – på begge sider. I Sverige mente noen det var uhørt å bare ta imot ydmykelsen de oppfattet Norges oppsigelse av unionsavtalen som. Norge måtte få svi, betale for seg. Nord-Norge kunne være én pris oppsetsige nordmenn måtte bøte med.

Ingen bit av Norge måtte til slutt oppgis, men noe ble ofret: De helt nye grensefestningene. De ble revet. De gamle, historiske festningene, Fredriksten og Kongsvinger, fikk stå, men våpnene måtte fjernet. Langs grensa på Østlandet ble det opprettet en demilitarisert sone som ble inspisert av utenlandske offiserer.

Det var fredsoppgjøret i Kiel som skapte unionen med Sverige, i 1814. Nå, i 1905, skulle forhandlingene i Karlstad gjøre opp boet: De var harde, og situasjonen spent, med militær mobilisering. Det endte med forlik mellom broderfolk: Karlstadforliket av 23. september 1905.

Sverige måtte gi seg, og gå med på oppløsningen. Oscar 2. sa fra seg den norske kronen. Norge skulle straks få sin nye konge. En danske.