Kulturarven fra Hæren

Hæren er ikke bare norgeshistorie, hærfolk har gitt sine viktige bidratt til norsk kulturhistorie. Mest av alt har det skjedd innen arkitektur, men også i litteratur og malerkunst, teater og film, så vel som innen veibygging og byplanlegging.

Dag Leraand

Hæringeniører bidro til festningsbygging og veibygging, og til byplanlegging. Sporene finnes fortsatt, som mer eller mindre kjente militære minner, og som nasjonale, vernede, kulturminner. Eksempelvis hadde de gamle kongeveiene også militære formål, og ble ofte bygd med arbeidskraft fra Hæren: Utskrevne soldater var pålagt arbeidsplikt. På Østlandet ble flere kongeveier bygd for å knytte ulike forsvarsverk til Akershus festning.

Kulturminner
De store festningsverkene er de største og mest håndfaste av Hærens bidrag til norske kulturminner. De eldste festningene er eldre enn Hæren; andre ble bygd etter 1628. Av festningsverkene er Akershus det fremste nasjonalsymbolet. Bergenhus det eldste anlegget; Vardøhus er den nordligste (og østligste!) av dem. Fredriksten var den militærhistorisk viktigste – og mest utsatte, i hvert fall etter at Norge mistet Båhus festning, og Båhuslen.

Befestningskunst sto sentralt i Hærens første år. De første hæringeniørene, blant dem far og sønn Willem og Anthony Coucheron, ble på 1600-tallet rekruttert fra Nederland, som da var ledende på fagfeltet. Da Norge fikk sin egen krigsskole i 1750, var det mest en teknisk høyskole, der konstruksjon av fortifikasjoner sto sentralt. Når dette også krevde en viss kunstnerisk framstillingsevne, var veien kort til at noen unge offiserer ble dyktige bildende kunstnere.

Fredriksten festning i Halden ble tidlig en av de viktigste norske festningsverk. Fortifikasjon var et spesialisert fag, og nederlandske festningsarkitekter, blant dem Willem Coucheron, ble hentet, og bidro til utformingen av Fredriksten, her tegnet av Heinrich August Grosh. (Illustrasjon: Wikimedia Commons)

Hæren fantes over hele Sør-Norge, etter hvert hele landet. Med større avdelinger fulgte sjefer – og de holdt gjerne hus på egne gårder. Ikke bare for å ha bosted, men for å spe på inntekten. En rekke gamle storgods var eid av de høyeste hæroffiserer. I en noe mindre liga var lokale sjefsgårder; også de med prektige bygninger. Ett av flere eksempler på etterlatte praktanlegg er Herregården i Larvik, oppført som residens for en av Hærens fremste kommanderende generaler, Ulrik Frederik Gyldenløve. Residensen sto klar til generalens tredje bryllup, i 1677. Eiendommen Hovinsholm, på Helgøya i Ringsaker, ble utbedret av stattholder og general Jens Bjelke, og overtatt av sønnen, generalløytnant Jørgen Bjelke.

Herregården i Larvik ble opprinnelig oppført som residens for general Ulrik Fredrik Gyldenløve, stattholder i Norge og kommanderende general for den norske hæren: Et eksempel på offiserers bidrag til kulturminner. (**Foto:** Arnstein Rønning)

Også Hæren selv sto bak mange bygg som er godt bevart. Blant dem er flere øverst i Munkegata i Trondheim, blant dem Ekserserhuset, oppført tidlig på 1800-tallet. Selve gata ble inntegnet i byplanen av generalmajor Johan Caspar de Cicignon, etter bybrannen i 1681. Han virket også i den gamle festningsbyen Fredrikstad, som fortsatt kan skilte med sin unikt intakte festningsby.

Kulturpersonligheter
Norgeshistorien er relativt rik på hæroffiserer, innskrevet i bøker og opphøyet som bautaer, både fysisk og billedlig. Mindre tydelig er den militære bakgrunnen til personligheter fra kulturlivet, men som også har hatt en fortid, og kanskje en ballast, med seg fra Hæren.

Nordal Grieg var en av sin mellomkrigs-samtids mest kjente norske journalister og forfattere. Han kjente krigen fra flere fronter, og vervet seg til Hæren i eksil under andre verdenskrig – og omkom da han som reporter deltok i et alliert bombetokt over Tyskland.

Blant de kjente fra nyere historie hører forfatteren Nordahl Grieg, best husket, av flest, for sine nasjonalpatriotiske dikt skrevet under krigen. Mindre kjent er det at Grieg, som rett nok bak kapteins distinksjoner da han ble skutt ned i et alliert tokt over Berlin i 1943, avtjente til førstegangstjeneste i Alta bataljon – og deltok med sin avdeling i grensevakt, vinteren 1939–40. Eller at den produktive forfatter Johan Bojer, med den ennå mye leste ‘Den siste viking’ (og den altfor lite leste ‘Kongens karer’, om livet under en eksersis i ei Trøndelagsbygd, med grensevakt, oppunder unionsstriden) gikk underoffisersskole, og ble sersjant.

Johan Bojer gikk 5. divisjons underoffisersskole i Trondheim, og ble eb produktiv forfatter, hvor en av hans mindre kjente romaner er fra en feltøvelse ved Steinkjer rundt unionsoppløsningen: 'Kongens karer'.

Johan Bojer lar sin oberst gi uttrykk for noe av sin egen beundring for den norske offisersstanden, og særlig distriktsbefalet, når han i ‘Kongens karer’ gir obersten ordet: «Den norske offisersstand har man hittil kunnet se opp til, og vi har da gjort en innsats, om ikke på slagmarken, så iallfall i landets arbeidsliv. Tenk på det. De ser en kvitmalt stuelån i by eller bygd – den er vakker, men hvem har skapt den her i landet? En offiser. Hvis gatene i en by er stukket ut, så de blir brede, vakre avenyer, hvem skyldes det? En offiser. Hvem har gjort det egentlige arbeid ved anleggene av våre veier og jernbaner? En offiser. Hvis man vil besette en stilling hvor det særlig kommer an på orden, punktlighet, pliktfølelse, full hederlighet, hvem tyr man til? En offiser.»

Offiserer var skrivende, og ble litterære skikkelser, om ikke alltid som hovedpersoner. Hos Henrik Ibsen opptrer flere, i biroller – som en kaptein i ‘Peer Gynt’ og en general i ‘Hedda Gabler’: General Gabler. Den eneste som får stå på scenen er Hjalmar Ekdals far, den gamle løytnanten, i ‘Vildanden’. Da kommer flere fram hos Bjørnstjerne Bjørnson, blant dem kavaleriløytnant Hamar i ‘En fallit’ og en annen løytnant, Fürst, i ‘Det flagrer i byen og på havnen’. Sistnevnte kommer ikke udelt heldig ut, framstilt som en snobbet streber og kvinneforfører.

Et av hovedverkene i norsk litteratur er lagt til en kapteinsgård i Valdres: ‘Familien på Gilje’ av Jonas Lie dreier rundt kaptein Jæger og hans familie. Knut Hamsun har plassert offiserer sentrale roller i flere romaner, som løytnant Glahn i ‘Pan’ og løytnant Homsen i ‘Børn av tiden’. Vilhelm Krag var selv offisersønn, og gir sin major von Knarren en godmodig gestalt.

Filmen ble et nytt kulturmedium mellom de to verdenskrigene. Omtrent samtidig gjorde flyvemaskinen sin entré, også i den norske hær. Landets senere, fremste filmpionér var også blant flypionérene, i Hærens flyvevæsen: Tancred Ibsen var en dyktig flyger (men førte, som rittmester, bakkestyrker under felttoget i 1940), og han ble landets ledende filmskaper etter krigen. Blant hans oftest brukte skuespillere var Alfred Maurstad, også han med hærbakgrunn: gjennomgått underoffisersskole!

Martin Linge gikk, i likhet med Johan Bojer, 5. divisjons underoffisersskole i Trondheim, men valgte en annen kunstnerisk løpebane, som skuespiller – før han ble soldat, og drept i aksjon under andre verdenskrig.

En annen hærmann gjorde seg bemerket på teaterscenen før krigen, og på en annen scene under krigen: Martin Linge hadde også gått underoffisersskolen, før han ble kaptein – og ga sitt liv i kampen, og navn til en av krigens mest kjente avdelinger; Kompani Linge. Alf Malland hadde en lang karriere på teaterscenen etter krigen; etter en formidabel militær krigsinnsats under hele krigen. Den krigsskoleutdannede Mjølner Hansen, som han opprinnelig het, deltok – som Nordahl Grieg – allerede vinteren 1939–40 på grensevakt i Finnmark. Under felttoget tjenestegjorde han i Infanteriregiment nr. 16, før han kom seg til Storbritannia – og der ble utdannet fallskjermjeger, og kompanisjef i Royal Welsh Fusiliers. I november 1944 var han tilbake i Finnmark, nå som major – under frigjøringen.

Etter krigen ble Det Norske Teatret Mallands faste scene, men han medvirket også i flere filmer, bl.a. i Arne Skouens ‘Ni liv’ om Jan Baalsrud, og hadde Tancred Ibsen som regissør. Blant grunnleggerne av Det Norske Teatret var også en hæroffiser: Edvard Os var krigsskoleutdannet, og ble oppunder krigen lokal forsvarssjef i Øst-Finnmark. Ennå på 1920-tallet var han fanefører i målstriden, og tok også opp kampen for landsmål innad i Hæren. Os var en markant kulturpersonlighet, og skrev også teaterstykker.

Krigsskolen, med tegning som viktig far, var også et arnested for billedkunstnere. Tidlig på 1800-tallet gjorde Jacob Munch seg bemerket både som landets fremste portrettmaler, og for sine landskapsskildringer. De siste førte til at han ble fast leverandør til Karl Johan. Munch var blant initiativtakerne til en kunstskole i Christiania; den senere Statens håndverks- og kunstindustriskole – for øvrig sammen med slottsarkitekt Hans Linstow, også han med tilknytning til Hæren. Severin Segelcke gikk ut av Krigsskolen et hundreår etter Jacob Munch, og fikk en lengre militær løpebane, samtidig som han tidlig ble fanget av kunsten, bl.a. gjennom vennskap med Edvard Munch og August Strindberg, i Berlin. Segelcke, som også i et lite tiår ledet Norges Forsvarsforening, portretterte bl.a. en av datidens polarhelter, Hjalmar Johansen – ‘den tredje mann’ –i 1897, og som også var hæroffiser!

Mindre kjent som hæroffiser, men husket – og spilt – som komponist, er krigsveteranen Georg von Bertouch, kommandant på Akershus festning i en årrekke, tidlig på 1700-tallet! Mat og drikke er også kultur. En hæroffiser som har gjort seg mer bemerket enn noen på dette feltet et cognac-produsenten Thomas Bache-Gabrielsen!

Idrettsprofiler

Hæren kan skilte med en lang rekke idrettsprofiler, både utøvere og ledere – hvorav noen var begge deler! Den organiserte norske idrett har utspring i Hæren og Forsvaret, og svært mange av idrettens ledere, på alle nivåer, har hærbakgrunn. I moderne tid omfatter disse kjente hæroffiserer som Olaf Helset, Ole Jacob Bangstad, Arne Bård Dalhaug og Sverre Seeberg.

Hæren kan skilte med et betydelig antall idrettsutøvere og -ledere. Blant de mye-vinnende utøverne med hærbakgrunn kan nevnes generalmajor Ole Jacob Bangstad, som én av mange idrettspresidenter. Blant utøverne kan vi trekke fram oberstløytnant Helge Løvland, som vant OL-gull i tikamp i 1920.

Idrett – fysisk fostning – har vært sentral i Hæren så lenge det har vært organisert idrett. Hærfolk har deltatt som utøvere i en rekke disipliner, vinter som sommer, og gjort seg solid bemerket. Tenk bare på Helge Løvland, Jørgen Juve, Ole Reistad, Sten Stensen, Trygve Bornø, og utallige andre.

Militær idrett er et eget kapittel, med både nasjonale og internasjonale mesterskap, og da selvsagt helst i militært relaterte disipliner, men også fotball!