Kulturforankring i hærhistorien

Hæren er mer enn soldatene. Hæren er også sivilt ansatte, den er en del av Forsvaret – og, ikke minst: Hæren har en dyp forankring i folket. Hærens kultur springer ut av alt dette, og den daglige, løpende virksomheten. Kulturen påvirker hærfolkets adferd, praksis og hvordan de løser sine oppdrag. Omvendt påvirker erfaring med oppdragsløsning kulturen! En militær kultur er ikke teori, den er praksis.

Hæren definerer kultur som et felles sett av nedarvede og nye elementer: Verdier, symboler, ritualer, virkelighetsoppfatninger og normer som gir retning for hvordan en opptrer. Hærkulturen er skapt av hærfolk, gjennom hærtjeneste – men ikke i isolasjon, verken fra resten av militærmakten eller samfunnet. Hærens kultur er uløselig knyttet til rollen Hæren har hatt i det norske samfunnet etter at den ble gjenopprettet i 1628. Og den skapes fortsatt, hver dag; av utdanning og utfordringer; av oppdrag, operasjoner, omgivelser. Av Hærens folk.

Kultur er komplisert. Kjernetrekkene kan konsentreres om profesjonskulturen og krigens krav, verdiene og tilhørigheten:

Profesjonen: Den fundamentale forutsetningen
Hærkulturen er en profesjonskultur. Å utvikle militær profesjonell dugelighet er hærkulturens rasjonale. Det som først og fremst definerer hærkulturen er ansvaret for og evnen til kollektivt å kunne gå i strid for å verne og verge landet i krig. Med lojalitet til rollen, med standhaftig vilje til å løse oppdraget – gjennom samhold.

Essensen er, til sjuende og sist, dugelighet i bruk av dødelig og ødeleggende våpenmakt. Det er unikt for den militære profesjonen at utøverne har som sin kjerneoppgave å være forberedt på å risikere eget og å ta andres liv; være rede til å drepe eller ødelegge fienden. Denne evnen til å bruke organisert og dødelig makt er hærkulturens ytre ramme. Samfunnet forventer, med rette, at hærfolk løser oppgavene på tross av de personlige belastningene dette kan innebære.

Hærfolk må derfor være forberedt på å takle høyrisikosituasjoner, håndtere stress og usikkerhet, og opprettholde disiplin og samarbeidsevne – selv under ekstreme påkjenninger. Hærkulturen er grunnlaget for beredskap og evnen til å fungere under de mest kritiske forhold. Kulturen legger grunnlaget for motstandskraft og forsterker kampkraften. Kulturen er en force multiplier, en styrkeforsterker.

Krigen: Den dimensjonerende faktoren
Krig er en helt spesiell form for menneskelig aktivitet, hvor miljøet domineres av frykt og forvirring, usikkerhet og kaos. Enhver situasjon er unik. Kulturen må derfor bidra til tilpasningsevne: Det er vesentlig å gjenta feil eller å kjøre seg fast i teoretisk lærdom. Krigens krav stiller store krav til disiplin og høyt utviklet moral og etikk; til bevissthet og holdninger. Derfor legger hærkulturen så stor vekt på å gjøre rett, framfor bare å gjøre det rette.

Til forskjell fra alle andre profesjoner kan opplæring i slik dugelighet bare gis i et kunstig eller simulert miljø, i motsetning til reell erfaring – som bare kan høstes på slagfeltet.

Rekrutter og kadetter sendes ikke direkte i strid for at de forhåpentlig skal komme klokere tilbake. De fleste hærfolk kommer aldri i en slik situasjon. Men de må være så godt forberedt som mulig for, om og når nødvendig å takle krig. De færreste militære profesjonsutøvere går i aktiv strid mer enn én gang, om de gjør det overhodet. Og når de først gjør det, står det som oftest om nasjonens største interesser eller sågar dens overlevelse. Derfor må den blodige striden – krigens krav – være dimensjonerende for hærkulturen.

Samtidig som man, fysisk og mentalt, forbereder seg på mulig strid, må den militære profesjonsutøveren hele tida bruke mesteparten av energien sin på dagligdagse ting, som administrasjon, utdanning, forvaltning, mm. – og på livet utenfor leiren! Dette paradokset skal ikke skygge for at krigens krav er og blir dimensjonerende. Og når de stadig endrer seg må også profesjonen utvikle seg. Kulturen gjør det samme.

Dagens storøvelser finner sted i en sikkerhetspolitisk situasjon preget av uro – og alvor. Det er blitt mer åpenbart hvorfor militær opplæring, militær dugelighet, er blitt noe vi som samfunn, igjen, faktisk kan bli avhengig av. Alvoret har skapt en skjerpet bevissthet – også om verdien av hærkultur, av å være beredt. Som en soldat uttalte: «Sekken er pakket, fysisk og mentalt.» Han var klar.

Verdiene: Det moralske kompasset
Profesjonskultur og verdigrunnlag er i Hæren den tosidige forutsetning for og ledestjerne i all aktivitet: Løs oppdraget – ta vare på dine soldater!

Helt siden folkeoppbudets opprinnelse har hærtjeneste vært knyttet til at den enkelte soldat har satt oppgaven, plikten og fellesskapet framfor seg selv. Som det sies i salmen «Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder».

Det å bli tatt opp i Hæren er, og har alltid vært, et overgangsritual på linje med andre slike i livet: Det er en forpliktelse til noe større enn seg selv, og en endelig markering av å ha blitt noe mer enn en var tidligere: Del av et uselvisk større.

I Hæren er verdiene respekt, ansvar og mot de aller viktigste. Det var i Hæren, tidlig på 2000-tallet, at disse først ble definert og tatt i bruk, før hele Forsvaret adopterte dem. Dette er kjerneverdiene. Hærfolk navigerer dertil etter flere verdier og normer, som inngår i og preget hærkulturen, som initiativ, integritet, kampvilje, lojalitet, lærevillighet, offervilje, omsorg, pliktfølelse, samhold, selvdisiplin, tilpassingsevne, utholdenhet og ærekjærhet.

Nært knyttet til kjerneverdiene ligger det også en troskapskodeks. Helt siden folkeoppbudets opprinnelse har hærfolk blitt formant sin soldatplikt overfor landet, forfatningen og myndighetene. Mye står ved lag, og har fått større betydning – verdi – enn på lenge.

Tilhørigheten: Den dype lojaliteten
Hæren er nasjonal. Den skal forsvare hele landet, hele nasjonen, hele folket. Også dette spiller inn i forståelsen for hva Hæren er og hærtjeneste betyr.

Men Hæren er uforanderlig knyttet til Norge som nasjon også i en annen, og omvendt dimensjon: Hæren har sitt utspring i det norske samfunn, dets kultur, dets interesser og behov. Også før gjenopprettingen av Hæren i 1628 fantes militære styrker, av ulik karakter og opphav, i Norge. Dette året ble Norges nasjonale hær, med røtter i folkeoppbudet, gjenopprettet. Folkeoppbudet besto utelukkende av frie nordmenn.

Det første hundreåret av Hærens moderne historie var offiserskorpset dominert av utlendinger. Mannskapene, fotfolk og dragoner, var norske, og som alltid rekruttert fra bondebefolkningen. Snart ble også befalskorpset norsk; etter hvert ble allmenn verneplikt innført – tuftet på gamle ordninger. Kulturen har utviklet seg, men røttene finnes i det norske bondesamfunnet vel så mye som i den fremmede offisertradisjonen.

Det var kulturkollisjoner da offiserene var dansker, tyskere, nederlendere – og fra den norske adel og embetsstand. Ulik sosial bakgrunn preget Hæren langt inn i forrige århundre, men verneplikten har utlignet mye. Den har skapt en hær med fellesskap, med et kulturelt lim.

Og den norske soldat? Alltid likefram og direkte, ærlig i sin sak. Derfor preges lederskap i Hæren, på alle nivåer, av idealer som fremst blant likemenn. Kulturens sosiale funksjon er derfor både nasjonalt samlende og likhetsfremmende.

Mangfold har fra 1628 vært med på å prege hærkulturen, både representativt og komplementært. Dette har hatt forskjellige uttrykk opp gjennom historien. Innledningsvis ved at hærfolket ble samlet fra forskjellige samfunnslag – bygder, grender eller byer – og etter hvert også kjønn, etnisitet og forskjellige andre egenskaper som i sum gjør at Hæren både er dypt forankret i og speiler det norske samfunnet. Det er dette som gjør den til en effektiv kamporganisasjon, holdt sammen også av en kulturbetinget fellesskapsfølelse.

Hærkulturen er rotfestet i norsk kultur. Hæren står ikke på utsida av det norske samfunnet. Den er rekruttert fra og speiler samfunnet. Hæren består mest av soldater, men også av mange sivile. Alle er hærfolk, alle bidrar til hærkulturen.

Den profesjonelle militære kulturen skal ivareta profesjonens moralske legitimitet og samfunnets verdier, samtidig som den setter sine kjerneoppgaver i sentrum: Å forsvare det norske samfunnets felles verdier! Med kampvilje og med stridsevne. For alt vi er og alt vi har.

Er hærkulturen så en krigerkultur? Den er så mye mer enn det, men dét også – fordi krigens krav er dimensjonerende, fordi Hærens folk må være forberedt på, og villig til, å gå i krigen. Da må kulturen bidra til stridsevnen. Det gjør den!

Hæren går i landslagsdrakten: Den norske uniformen. Hærens folk kjemper ikke med flagget på brystet, men bærer det på uniformen. Hæren stiller for nasjonen. Ikke for å vinne pokaler; for å sikre friheten – også med kultur som våpen.