Jobber du i skole eller barnehage?

Barn knytter seg følelsesmessig til voksne som de omgås daglig, og du er sikkert en betydningsfull person i barnets liv. Dermed er det også en viktig ressursperson for barnet, som kan bidra med å observere barnet, og oppdage eventuelle reaksjoner knyttet til utreisen. Dette vil kunne ha en stor verdi for barnet og for foreldrene.

Noen ganger kommer reaksjonene til uttrykk på skolen eller i barnehagen, men ikke hjemme. Andre ganger hjemme, men ikke på skolen. Derfor er et samarbeid mellom de voksne rundt barnet veldig viktig slik at barnet kan få den støtte, omsorg, stabilitet og oppmuntring som de trenger.

For foreldrene som er hjemme kan det være ekstra tøft når partene blir sendt ut i en internasjonal innsats eller operasjon. Plutselig er man alene om alle de praktiske oppgavene som skal løses, i tillegg til at det å vite om partneren din befinner seg i et området med en utfordrende sikkerhetssituasjon ofte kan føre til at man er redd eller engstelig. Vår erfaring er at barna ofte ser den økte belastningen som den hjemmeværende foreldrene har, og til derfor prøver å skjerme ham eller henne, ved å ikke skulle bry dem med egne følelser.
 

Egne reaksjoner og holdninger

Det norske forsvarets militære engasjement blir fulgt tett i media. Det betyr at mange voksne har god kjennskap til oppdrag og misjoner. Mange har også meninger om beslutningene som politikere tar når det kommer til norsk utenrikspolitikk. Det som er viktig er at barn ikke blir stående til ansvar for politiske beslutninger om å sende deres foreldre ut på vegne av Norge. Barnet befinner seg ofte i en sårbar situasjon når en av foreldrene blir sendt ut i en operasjon eller en innsats. Da er det viktig at barnet blir sett og forstått, og at det får den omsorgen som det trenger.

Skolen og barnehagen kan være en stabil, god og trygg base, både for barnet og for den hjemmeværende forelderen, i en tid hvor familien står overfor store utfordringer. Alle de ­ praktiske oppgavene i hverdagen skal løses som før, og samtidig bærer man gjerne med seg frykt knyttet til at det skal hende soldaten noe mens han/hun er borte.

Når mor, far eller et søsken sendes ut i en internasjonal innsats eller operasjon, er dette noe som vil påvirke hele familien. Det er store forskjeller på hvordan familier reagerer, men reaksjoner er helt normalt.

Barnas reaksjoner vil avhenge av flere forhold, men kan ofte sees i sammenheng med hvordan resten av familien takler situasjonen. Reaksjonene vil også kunne avhenge av barnets alder, ­ modenhet, kjønn, forhold til venner, forhold til foreldre/søsken og omgivelsenes reaksjoner og holdninger til den jobben soldaten skal gjøre. I tillegg til dette, vil naturlig nok hendelser i misjonsområdet kunne påvirke barnets følelser. Perioder med mange negative medieoppslag vil selvsagt kunne medføre ekstra mye engstelse for hele familien.

• Savn
  Savnet av den som har reist vil ofte komme og gå. Særlig hos de mindre barna vil savnet være ekstra sterkt i spesifikke situasjoner hvor soldaten har pleid å ha en sentral rolle. For de eldre barna kan det handle mer om et generelt savn etter å ha soldaten i nærheten.

• Stolthet.
  Mange barn er stolte av at deres forelder bidrar i en internasjonal operasjon. De yngre barna er kanskje mest stolte av uniformen, mens de eldre barna er stolte over at soldaten reiser ut i verden og bidrar til å hjelpe andre mennesker til å få en bedre hverdag.
   
• Annerledeshet.
  Noen barn føler seg annerledes, fordi mor, far eller et søsken har reist ut i en internasjonal operasjon. Ofte kan de oppleve at andre ikke forstår dem og familiens situasjon. Dette kan føre til ensomhet.
   
• Skyld.
  Barnet kan også oppleve skyld i forbindelse med utsendelsen, på samme måte som barn kan få følelsen av skyld i forbindelse med foreldrenes skilsmisser. Små barn kan ha hatt reaksjoner, som sinne, rettet mot soldaten i forkant av utreisen og ønsket at han/hun bare skulle forsvinne. Da kan de kjenne på at det er deres feil at soldaten er borte. Denne type følelse av skyld kan bli så overveldende at selv større barn og ungdommer kan bli overveldet av den. Dette til tross for at fornuften tilsier at det ikke er slik det er. Er følelsene intense nok, kan de ofte overskygge fornuften.
   
• Sinne.
  Nærmest alle pårørende opplever til tider at de føler seg sinte. Sinte på politikerne som har bestemt at soldaten må reise. Sinte på Forsvaret, fordi forholdene til soldaten ikke er optimale. Sinte på pressen, fordi den dramatiske nyhetsdekningen gang på gang skremmer livet av dem. For barn kan det ofte være snakk om sinne rettet mot soldaten som har etterlatt den hjemmeværende forelderen med alt arbeidet hjemme, eller sinne over at soldaten er villig til å sette sitt eget liv på spill for jobben sin.
   
• Angst for å miste.
  Angsten for å miste ligger ofte latent hos hele familien, i forbindelse med at en soldat reiser ut i en internasjonal operasjon. Denne kan ofte aktiveres gjennom opplysninger i mediene om hendelser i misjonsområdet. Samtidig kan noen barn også bli veldig engstelige for å miste den hjemmeværende forelderen, fordi de nå har erfart at soldaten ikke nødvendigvis alltid vil være der.
   
• Ensomhet.
  Utover savnet etter daglig kontakt med soldaten, så kan det også oppstå en følelse av ensomhet hos barnet. Dette fordi den hjemmeværende forelderen ofte har mindre tid og overskudd til barnet. Opplevelsen av ensomhet kan også skyldes at barnet føler seg annerledes, og at det ikke blir sett og forstått i den situasjonen det står i.
   
• Sinne- eller gråteanfall.
  Angsten, sinnet, skylden og savnet smelter noen ganger sammen til sinne- eller gråteanfall, hvor barnet eller ungdommen mister besinnelsen. Avhengig av det enkelte barns typiske ­ reaksjonsmønstre kan dette komme til uttrykk ved ­ at barnet eller ungdommen blir fysisk utagerende. Andre kan gå mer verbalt til verks og skjelle ut omgivelsene sine, mens andre reagerer med å bryte sammen i gråt.
   
• Følelse av avvisning.
  Noen barn kan oppleve utreisen som en avvisning av dem. Hadde de bare vært litt flinkere og snillere så ville sikkert ikke soldaten ha reist fra dem. Disse barna kan ofte reagere med at de enten blir veldig opptatt av å være flinke og hjelpe til hjemme, eller ved at de blir «urokråker».

Felles for alle disse måtene å reagere på er at det handler om følelsen av avmakt og mangel på kontroll over viktige faktorer i livet sitt.

Hvis du er bekymret for et barns reaksjoner er det viktig å tidlig innlede en dialog med hjemmet, slik at dere som er voksne rundt barnet sammen kan hjelpe det på en best mulig måte. Forsvaret har utviklet en nettside med informasjon til barn som har en av foreldrene sine ute i en internasjonal operasjon: www.forsvaret.no/hjemmehelt

Hvis du ønsker mer kunnskap har Horten kommune, i samarbeid med RVTS Øst og Forsvaret, laget et e-læringskurs som ligger tilgjengelig på KS læring. Kurset heter «E-læring om veteraner for øvrige aktører». Det finner du her.