Det blodige alvoret
Skudd avfyres, og smellene kan høres på lang avstand. Heldigvis er det bare løspatroner det er snakk om - denne gangen.
I en mørk skog et sted i Tyskland øves det på krig. En ekte krig som er i full gang i Europa. Ukrainerne jobber seg fremover mot fienden, og øver på "ild og bevegelse" - noen skyter og dekker kameratene, mens sistnevnte rykker frem.
Bak dem står soldater fra Telemark bataljon.
Telemark bataljon er en del av Hærens hurtige reaksjonsstyrke (HRS) i Brigade Nord, som skal kunne løse oppdrag i alle miljø, og er først og fremst designet for å gjennomføre høyintensitetsoperasjoner. Nå er soldater og instruktører fra bataljonen på plass i Tyskland for å hjelpe ukrainerne med å bli bedre rustet til å forsvare seg i krigen mot aggressoren - vår egen nabo, Russland.
Det er de yngre som skal bygge opp landet igjen
Tåken ligger lavt over skogen, det er vått og noen ganger snør det, men det ser ikke ut til å ha noen betydning. I over ett år har disse soldatene kjempet for landet sitt, noen av dem ved frontlinjen. Oppholdet i Tyskland blir nesten som en ferie hvor de endelig kan trene sammen uten å bli skutt på, fortelles det. Det hjelper også på humøret å kunne ta seg en sigarett når de ønsker, uten å måtte vente på troppsjefens tillatelse. Ute på slagmarken kan nemlig det minste lys avsløre dem.
Mekanikere, lærere og ingeniører. Helt vanlige folk. De fleste mellom 40 og 60 år. Det er disse som skal kjempe fremst, slik at den yngre generasjonen kan bygge opp landet igjen, og at sønner og døtre skal kunne vokse opp i et fritt Ukraina.
I februar markerte vi at det var ett år siden utbruddet av krigen som fortsetter å kreve enormt mange liv. Norge har bistått med både materiell og ammunisjon, men også med kompetanse. Instruktørene fra Telemark bataljon er robuste, erfarne og har evnen til å stille opp på kort tid med den kompetansen som nå er høyst etterspurt. I underkant av en uke fra beskjeden om oppdraget nådde troppsnivå, var soldatene på plass i Tyskland. Klare til å ta imot soldatene fra Ukraina.
For noen som skal ut på slagmarken som en enkel fotsoldat er det viktig å kunne slåss smart. Telemark bataljon er lagd for det ukrainerne nå gjennomgår, og det er denne kunnskapen som i løpet av en uke må kunne videreføres til hver enkelt av dem. Slik at de skal kunne kjempe sammen som en enhet når de kommer tilbake til krigen.
Treningens gang
Det er tydelig at hærsystemet ukrainerne kjemper med er bygget rundt det gamle sovjetiske tankegodset. Mange av ukrainerne har førstegangstjeneste som eneste militære bakgrunn, og det fra en tid der verden så ganske annerledes ut. Men ukrainerne er lærevillige. De klarer å omstille seg og implementere det de lærer raskt. Progresjonen er høy.
I pausene diskuteres alt fra brennevin til ny kunnskap de har tilegnet seg. Enkelte leksjoner kan av og til virke litt meningsløse, men ettersom kunnskapen modnes blir det tydelig at alt gjøres for en grunn. Det vektlegges mye rundt å kommunisere det man gjør i en skarp situasjon, noe som virker uvant; å forklare alt man gjør til enhver tid. Men stemningen er god, og kaffe er viktig. Selv blir jeg godt ivaretatt av gruppen. En av de yngste lagførerne på ukrainsk side deler lunsjen sin med meg fordi den er bedre enn min. Jeg takker først nei, men han insisterer. Det er viktig for dem at jeg også har det bra, noe som for meg er ganske absurd i denne situasjonen.
Nyhetsvarsler tikker kontinuerlig inn på telefonene. En offentlig henrettelse av en av deres egne preger stemningen. En blanding av redsel og sinne sprer seg i gruppen, men treningen må gå sin gang.
Gruppen som kommer samlet fra Ukraina har fra første dag blitt delt opp i mindre tropper. De har da hver sine troppsjefer som jobber tett opp mot de norske instruktørene. Troppsjefen får en oversikt over oppdraget som skal løses, og skal formidle dette videre til folkene sine. Slik lærer de å jobbe på en riktig, strukturert måte. De øver så gruppevis på diverse stridsteknikker. Så rullerer de, slik at alle får gjennomgått de mest grunnleggende metodene som er gjeldende i krig.
Det meste av utdanningen og samtalene utenom går på engelsk med ukrainske tolker. Samtidig stiller norske tolker fra Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret. Disse snakker stort sett russisk.
Jeg kommer til å skyte
Det er viktig for ukrainerne at fienden ikke omtales som "russerne". Mange av dem har russisk familie. Ukrainerne omtaler stort sett fienden som "orker", instruktørene fra Norge bruker konsekvent "fienden".
En ukrainsk soldat forteller om en samtale han hadde med sin russiske kompis over telefon i starten av krigen. Russeren hadde sagt at han ikke visste hva han skulle gjøre om han møtte på kompisen på slagmarken. Da hadde den ukrainske mannen svart "det er du som kommer inn i landet mitt, jeg kommer til å skyte."
Når leksjonene er over for dagen tar ukrainerne nordmennene i hånden og takker for det de har lært dem. Tillitsforholdet har kommet fort, og de norske soldatene er nysgjerrige på det ukrainerne har erfart, og ukrainerne er ivrige på å fortelle. Halvveis inn i uken med opplæring bærer nesten samtlige av de norske instruktørene det ukrainske flagget på brystet: en gave fra takknemlige soldater.
Uken nærmer seg slutten, og det gjøres klart til et kompaniangrep. Her skal alle gruppene nå kjempe mot en felles "fiende". Spørsmålene rundt kommunikasjonen og det som tidligere har virket meningsløst, blir plutselig helt vesentlig for overlevelse. Røykgranater kastes og soldatene rykker taktisk frem mot målet. Forskjellen fra dag én og til nå er stor - med betraktelig hevet kompetanse innenfor vestlig krigføring og evne til å slåss som en samlet avdeling, avslutter ukrainerne øvelsen med en større sjanse for å overleve den blodige krigen som venter dem hjemme.
Som en avslutning før returen til Ukraina har en av de norske instruktørene med brev til soldatene. Familien hans i Norge huser ukrainske flyktninger. Brevene inneholder tekst og tegninger, laget av barn, som viser at det er folk som heier på dem.
Når brevene leses opp foran samlet tropp blir det emosjonelt for mange. Alvoret over realiteten som venter på dem har slått inn over flere av ukrainerne, men de er motiverte og selvsikre. Tiden kommer for å sette seg på bussene som skal frakte dem tilbake til striden, og vi gjør honnør.
De norske soldatene har fått et ukrainsk flagg i gave fra ukrainerne. På flagget står det skrevet med tusj: "Tusen takk for at dere har gitt oss muligheten til å overleve!"
