IMG_3078

Reddet medsoldat i kuleregn

– I det øyeblikket jeg forstod hva som faktisk skjedde, ble jeg veldig redd. Jeg kjente det knøt seg i magen, og det var akkurat som om kroppen protesterte. Dette varte i noen få sekunder, før kropp og hode fungerte slik vi hadde trent på.

Thomas Mikael Bogholm Nystad tildeles Forsvarets innsatsmedalje med rosett for det han gjorde etter disse første sekundene, da laget hans havnet i et bakhold i Afghanistan en novemberdag i 2008.

Dette er hans gjenfortelling av dagen.

Det er en klar, litt kjølig, men fin morgen. Sola skinner fra skyfri himmel. Akkurat som de fleste andre morgener de befant seg borte fra leiren i Meymaneh.

– Vi starter dagen fra den fremskutte operasjonsbasen (FOB), som vi delte med den Afghanske hæren. Vi våkner omtrent idet sola står opp, til de kjente bønneropene fra moskeene i nærheten. Frokosten blir fortært i felleskap på feltsengen mellom bilene, mens vi snakker om løst og fast. Etter hvert begynner vi å kle oss opp med vest, hjelm og våpen. Vi klargjør for å kjøre på patrulje.

Norske soldater sammen med afghanere.

– Det er sent i kontingenten, og sikkerhetssituasjonen den siste tiden har blitt forverret. Seks måneder tidligere kunne vi kjøre på patrulje lagvis med Toyota Land Cruisere. Nå kjørte vi rundt i pansrede Iveco-er og åpne biler uten vinduer og med maskingevær på taket. Vi kjørte alltid to eller tre lag sammen, altså 6–7 kjøretøy.

Tatt i bakhold

Denne morgenen i november starter likt som de andre dagene de var på patrulje, men den kommer ikke til å ende på samme måte.

– Vi starter ut fra basen på morgenen med kurs mot et område helt vest i vårt ansvarsområde, hvor sikkerhetssituasjonen er anspent. Vi er klar over den økende spenningen mens vi kjører vestover. Det synes tydelig på lokalbefolkningen langs veiene at ikke alle er positivt innstilt til oss. Det blir mye «eye-balling» fra lokalbefolkningen. Vi forsøker å hilse til folk langs veien for å sjekke stemninga, og av og til får vi smil og vink tilbake.

De kjører vestover og forlater etter hvert asfalten på Ringveien, hovedveien som forbinder Afghanistans to største byer, Kabul og Kandahar. Det begynner å støve veldig, og sikten forverres.

– Det var en særegen lukt av dette fine støvet. I tillegg husker jeg lukta av det åpne avløpssystemet.

En bil merket ISAF i Afghanistan

Tidlig på formiddagen får de melding om at soldater fra den amerikanske og afghanske hæren er i stridskontakt mot sørvest.

– Vi tilbyr oss å bistå dem, men må vente på tillatelse fra kommandosentralen. Mens vi venter tar vi oss en cubansk sigarillos av merket Cohiba, som er kjøpt på flyplassen i Kabul.

Etter hvert får de go fra kommandosentralen og setter i marsj for å bistå. Nystad antar at de har kjørt 1–2 timer, idet de ruller inn i en landsby. De kjører i et uttørket elveleie, med hus til siden for dem. Det er folk utenfor husene, så de mistenker ikke at det skal smelle. Etter noen hundre meter kjører de opp av elveleiet, og fortsetter langs en mur med noen hus på baksiden.

– Jeg er vognfører på bakerste bil, og bilen vår har akkurat kommet til der muren starter, når det plutselig smeller noen meter foran bilen. Den første tanken min er at det er en IED (Improvised Explosive Device) eller veibombe, men jeg tenker samtidig at det er et for stusselig smell til å være en IED. Omtrent samtidig ser jeg nedslag av maskingeværild på hustakene rett til høyre for bilen, og innser at vi har kjørt inn i et bakhold. Det skytes fra åsene bak landsbyen vi nettopp passerte, slik at vi har bakenden på bilene mot fienden. Vi har en åpen bil, uten vindu, så lyden av geværild og nedslag av kuler kommer tett innpå.

Nystad og de andre i hans bil går ut av bilen, og stiller seg bak muren for å få oversikt over situasjonen.

– Det neste som skjer er at vi åpner ild, samtidig med at vi ruller ut alle bilene på linje. Vi ruller opp ved å krysse foran de andre bilene, og like før vi har kommet helt ut på linje hører jeg over sambandet:

«Tommy er skutt»

– Min vognkommandør Marius er også medic og haster ut av bilen for å hente sanitetsbagen. Jeg kjører sakte fremover mens Marius er ute av bilen, og får plutselig høre på samband at også han er skutt. På dette tidspunktet står seks biler på linje og åpner ild mot fienden. Vår bil har bakenden mot fienden, og Marius ligger på åpen flatmark bak bilen. Jeg stopper, løper rundt bilen, og ser Marius ligge på rygg. Jeg tar tak i vesten hans, og drar han opp på siden av bilen. Marius er skutt i låret, og han skjærer selv opp buksa, mens jeg famler litt etter den lille sanitetsveska jeg har på vesten. På låret er det et overraskende fint inngangssår.

Afghansk landskap
 

Alt dette skjer samtidig med at de blir beskutt og skyter tilbake. Midt opp i denne kaotiske situasjonen klarer Nystad å reflektere over at de ikke er i god nok dekning på siden av bilen. Han drar derfor Marius i dekning foran motorblokka på bilen. Det kommer en medic fra et annet lag og overtar den videre behandlingen av Marius.

– Vi får etter hvert bistand fra to amerikanske F-15-jagerfly. De slipper to bomber over fiendens stillinger. Jeg husker et øyeblikk spesielt godt. Jeg stod bak en av bilene sammen med Tommy, som hadde fått en rikosjett av en kule i foten. Han hinket rundt med blødende ankel. I det han bandasjerte foten, hører vi brølet av F-15-fly, og ser nedslaget av bomben som treffer fiendens stilling på åsryggen. På en rar måte kjente jeg en lettelse og enorm glede, flystøtten gav en psykologisk boost.

Thomas Mikael Bogholm Nystad med en afghansk soldat.
 

Etter at stridskontakten er over, blir Marius og Tommy transportert ut av norske helikoptre til sykehus i leir. De amerikanske og afghanske soldatene har kommet seg løs fra deres stridskontakt, og linker etter en stund opp med patruljen.

– Vi lager et stort kringvern av bilene våre, og sover på skift gjennom natten. Dette var min og mange andres første stridskontakt i karrieren, og jeg tror mange kjente på en stor mestring etter å ha fungert så godt. Adrenalin-nivået mitt var høyt og det var vanskelig å sovne.

Morgenen etterpå ruller de nordover og tilbake til leir.

Tretten år senere

34-åringen er i dag ingeniørgeolog, og bor i Narvik med med kone og to barn. Selv om han nå mottar gjev medalje for innsatsen sin, vil han ikke være med på at han er en helt.

– Nei, jeg føler meg ikke som en helt. Jeg tror alle på bakken den dagen ville gjort det samme. Fra mitt ståsted, med de forutsetninger jeg hadde; holdning, seleksjon, trening og ledelse, var det en selvfølge å bidra til at lagkameraten min ble dratt i sikkerhet.

Når han tenker tilbake på dagen i Afghanistan i 2008 sitter minnene fortsatt godt i.

Thomas i dag.

– Helt i starten tenkte jeg at «dette ikke skulle skje meg». Dette var omtrent samtidig med at redselen slo inn. Etter dette har jeg ikke mange tanker som jeg husker, bare opplevde at jeg handlet.

– I etterkant var oppfølgingen fra Forsvaret bra. Vi hadde oppfølgingssamtale med psykolog jevnlig etter at vi kom hjem. Vi fikk også info om hva som er normale etterreaksjoner etter utenlandsopphold, og hva vi må gjøre dersom vi merker tegn til senskader. For min del har det gått bra og det er jeg takknemlig for, men dessverre vet vi jo at det er noen som sliter etter tjeneste ute og det er forståelig.

Thomas forteller at han ikke helt vet hvordan det går med alle de involverte nordmennene fra angrepet. Noen har han mer kontakt med enn andre. Marius var, ikke lenge etter hjemkomst, tilbake i en ny operasjon. Ingeniørgeologen savner Forsvaret fra tid til annen.

– Spesielt savner jeg kollegaene og det å bruke kroppen mer i jobben.

I forkant av årets frigjørings- og veterandag ble det kjent at Thomas Mikael Bogholm Nystad er tildelt Forsvarets innsatsmedalje med rosett. I tildelingen står det at han utviste mot og handlekraft over det forventede under et meget farefullt oppdrag.

– Jeg ble veldig overrasket da sjefen for Hæren ringte meg og fortalte at jeg er tildelt dekorasjonen. Jeg er stolt og synes det er en ære. Denne følelsen er noe som har vokst seg større i perioden etter at jeg fikk telefonen. Det har nok sammenheng med alle gratulasjoner jeg har fått, spesielt fra tidligere kolleger i Forsvaret. Familien min ble også veldig stolte. Det var nok ganske belastende for mamma og pappa da jeg var ute, så det er fint at de også kan få kjenne litt på stoltheten. Det er viktig at medaljer deles ut. Et fint symbol på at jobben som gjøres blir lagt merke til, og settes pris på.

På spørsmål om han ville gjort det samme igjen er Nystad helt klar:

– Hentet Marius? Ja. Kjøre inn i bakhold igjen? Nei.