Sprengstoff er mindre skummelt enn seremonier
De elsker melkesjokolade, reiser på klatreferier og lever for jobben sin. De er normale folk, men også operatører i Norges største eksplosivrydderavdeling.
Minedykkerkommandoen (MDK) holder kysten vår trygg, og fri for miner. De bistår politiet og andre etater dersom de ikke har kapasitet til å løse oppdrag som innebærer dykking eller rydding av sprengstoff.
Selv om minedykkerene er i god fysisk form, vil de ikke kalle seg for superhelter. Heller helt vanlige folk.
– Jeg var kjempelat da jeg var liten. Jeg spiste mentoldrops og leste Donald-blader – det var ikke en person på skolen som ikke sprang fra meg, humrer minedykkeren «Fredrik».
«Fredrik» har fagbrev som elektriker. Han avtjente førstegangstjenesten i Hæren før han søkte seg til Minedykkerkommandoen.
– Jeg hadde aldri kjørt båt eller dykket før, men jeg tenkte at dette må jo være kult. Jeg kjente på at jeg kom til å like det livet der, så da måtte jeg prøve å bli minedykker.
Ikke sterkest og raskest
Kollegaen «Thomas» ville inn på befalsskolen, men ble sendt på rekruttskolen på Madla da han ikke kom gjennom seleksjonen. I stedet søkte han seg fram til den kuleste tjenesten, og han kom seg gjennom opptaket for å bli minedykker.
Her gjelder det ikke å være sterkest og løpe fortest. MDK er ute etter gode lagspillere.
Minimumskravet på styrke og utholdenhet er nødvendig, dykkerapparatet veier 40 kilo og bombedrakten 45 kilo. Som regel selekteres en gruppe folk fremfor enkeltmennesker.
– Du selekterer på at laget må gjennomføre oppgaven, og da er det enten laget selv eller enkeltpersoner som velger seg selv ut om de ikke passer inn. Personlighetene er forskjellig, men alle evner å tilpasse seg, forklarer «Daniel» som har 22 år som minedykker bak seg.
Må ha motivasjonen
Seleksjonsprosessen gjør at minedykkerne har et unikt samhold. De blir testet sammen og jobber tett sammen på oppdrag.
Minedykkerne kan jobbe sammen en måned i strekk, så reiser de på ferie sammen etterpå. De beskriver kollegene sine som hensynsfulle og hyggelige, som gjør at det å være sammen ikke blir slitsomt. «Fredrik» synes hverdagen som minedykker er mindre krevende enn å være elektriker.
– Det å være elektriker fra 07 til 15 kunne være mye mer krevende enn å være minedykker i ett døgn med sammenhengende arbeid. Du har spist to baguetter på 24 timer og du har ikke sovet ett minutt en gang, men jeg kjenner meg likevel mindre sliten enn da jeg var elektriker.
Minedykkerne mener at omstillingsevne, stå-på-vilje og målrettet jobbing er kvaliteter de må ha. Utover det er det motivasjonen det står mest på.
Bisto politiet i Askim
Nylig bisto MDK politiet i Askim. Oppdraget var å finne et mulig våpen i et tjern. Etter at politiet, brannvesenet og Delta-styrken ikke hadde tid til å ta oppdraget kom minedykkerne inn på banen.
– Hvis ikke vi klarer å løse oppdraget, er det ingen andre man kan ringe til. Man tenker at hvis ikke jeg klarer det så blir ikke oppdraget løst. Og ikke pokker om jeg skal være flaskehalsen som gjør at operasjonen stopper fordi jeg ikke er flink nok, slår «Fredrik» fast.
Oppdraget kom inn på en fredag. På onsdag var det løst. Minedykkerne er vant til å måtte ofre helgeplanene en gang i blant.
Tjernet de søkte i, var mye mindre enn et område i sjøen, men minst like krevende. Her var det ingen sikt eller klart vann.
Sikrer samfunnet
Minedykkerne fant det mulige drapsvåpenet. Dette er bare ett av mange oppdrag de har løst for sivilsamfunnet i år. I snitt ett oppdrag i uken løser MDK for politiet, brannvesenet, eller andre etater.
– Det føles veldig godt og betydningsfullt å kunne bistå det sivile. Det er en grunn til at jeg ønsket å bli minedykker, du er med på å sikre samfunnet, sier «Thomas».
Ikke alle oppdrag er skarpe. En gang skulle «Thomas» dykke ned på bunn for å finne en øvingsmine. Det han fant var ikke det han på utkikk etter.
– Da er jeg plutselig på en anslagsvis 400 kilos mine, og jeg har den nærmest mellom beina mine, uten at jeg hadde forutsetning for å gjøre noe med det. Da ble jeg litt redd.
Nesten aldri redde
Det å være redd er ikke noe minedykkerne bruker mye tid på. Forberedelser før oppdrag har alt å si, og når de vet hva de skal gjøre er det ingenting å være redd for.
– Det handler om å innhente informasjon om objektet på lengst mulig avstand, slik at vi ikke eksponerer oss unødig. Mye går på drill, forteller «Thomas».
– Er dere redde?
– Nei, man skal aldri si aldri, men så godt som aldri, sier «Fredrik».
Minedykkerkommandoen har flere ganger deltatt i operasjoner i Afghanistan. «Daniel» er en av de som har bidratt i internasjonale operasjoner med MDK.
– Det er jo en viss frykt, eller at man er spent. Jeg føler meg ikke direkte redd, man er mer redd for det ukjente innimellom, men jeg er ikke redd for miner, sier han.
De må alltid ta høyde for at det verst tenkelige kan skje. Mye av arbeidet går på drill, men nye momenter kommer hele tiden.
Hvis ikke vi klarer å løse oppdraget, er det ingen andre man kan ringe til.
«Fredrik», minedykker
Det at ikke alt går på rutine, synes «Daniel» gjør jobben mer gøy, for man vet aldri hva man møter. I Afghanistan fant han en veibombe med en antiløftemekanisme. Da måtte han løse oppdraget sitt uten å løfte på veibomben.
– Begrepet «Inshallah», hvis Allah vil, stusset jeg litt over og tenkte det var teit i begynnelsen. Men man må ha en viss evne til å tenke at hvis alt går til helvete, så går det til helvete, sier «Daniel».
Seremonier skumlere enn miner
En skulle tro at når det skal mye til for at minedykkerne blir redde, så blir de ikke så lett stressa heller. Men det blir de, bare ikke av miner.
– Vi er ikke immune mot stress. Jeg blir stressa i barnehagen etter ti minutter og jeg blir utrolig stressa på slutta orden, sier «Daniel».
Han er helt sikker på at han kunne jobbet i Garden og hatt slutta orden hver dag, bare interessen hadde vært der. Derimot er oppstillinger og seremonier noe som stresser «Daniel» mer enn å undersøke veibomber i internasjonale operasjoner.
– Jeg blir mer stressa av en seremoniell aktivitet der konsekvensen er lav enn jeg blir av noe jeg kan med høy konsekvens.
Et annerledes komfortliv
Ute på krevende oppdrag er det ikke bare drill og informasjonsinnhenting som står i hodet på minedykkerne. De drømmer også om en stor plate melkesjokolade eller en pose potetgull.
– Hvis jeg skal prioritere sekken er jeg villig til å ta ut mye for å få plass til en stor pose potetgull. Mexican fiesta, ost og løk, salt, det går jeg alltid og tenker på, sier «Daniel».
Det kan være kaldt i båten ute på sjøen, lange dager og krevende oppdrag. Likevel er minedykkerne sikre på at de har gjort rett karrierevalg.
– Komfort er ikke alltid å sitte i en sofa med et varmt teppe og fyre i peisen. Komfort kan også være å stå god og varm i gummibåten når du raser av gårde i 40 knop og er på vei hjem fra oppdrag der alt gikk på skinner. Jeg hadde aldri byttet ut det med den sofaen og peisen akkurat når jeg opplever det, mener «Fredrik».
