Her frykter Frode at hans time er kommet
Da kommandørkaptein Frode Staurset søkte FN-tjeneste i Sudan, var han ikke forberedt på dødsdramaet som ventet.
Granatene fyker gjennom nattemørket like over den slitne FN-leiren i den sudanske regionen Abyei. Frode Staurset huker seg sammen og prøver å holde motet oppe. Han tar frem satellittelefonen og ringer kollegaen som er på feriepermisjon i Norge. Frode ber kollegaen overbringe en viktig beskjed til en viktig person:
– Ring kona mi og si til henne at jeg ikke kommer til å ta noen unødvendige sjanser.
Så legger han på. Rundt ham er det krig.
Leder i uroligheter
Vi går noen måneder tilbake i tid, til januar 2011. Kommandørkaptein Frode Staurset har tjenestegjort for FN-operasjonen UNMIS i Sudan i fire måneder. Sammen med annen norsk offiser er Staurset de eneste nordmennene i regionen Abyei – en viktig bro mellom det nordlige og det sørlige Sudan.
– Det var litt tilfeldig at jeg søkte Sudan. Jeg hadde lyst til å være FN-observatør, og Afrika hørtes spennende ut, forteller Staurset som har erfaring fra Afghanistan og Kystjegerkommandoen.
Men UNMIS viser seg å bli langt mer spennende enn han har sett for seg. Høsten og julen har vært rolig, men noe er i emning. Sudan er i ferd med å dele seg, og i januar 2011 sier folket i sør ja til løsrivelse i en folkeavstemning. Avgjørelsen respekteres av myndighetene, men både Sudan og Sør-Sudan vil ha kontroll over det oljerike Abyei.
– Vi så at situasjonen eskalerte og opplevde flere brudd på fredsavtalen. Det ble også stadig vanskeligere å patruljere. Lokalbefolkningen tok oss ikke så godt imot lenger, og vi ble flere ganger truet, forteller Staurset.
Som sjefsobservatør er Staurset den fremste rådgiveren til FNs sivile og militære sjef i Abyei. Og han har lederansvar for 40 fredsobservatører fra over 20 land.
Situasjonen blir stadig mer truende, og FN beslutter å sende sudanske soldater ut av Abyei.
Men utsendingen angripes av opprørere og ender i blodbad. To FN-observatører tas til fange.
Holdes fanget
FN har sørget for at folkeavstemningen ble gjennomført, men sliter med å opprettholde freden. Ingen er fornøyde med situasjonen i Abyei, og de økende urolighetene har to hovedaktører: Sudans forsvar (SAF) og sørsudanske frigjøringsstyrker (SPLA). FN har forsøkt å løse konflikten ved å opprette fellesavdelinger med soldater fra både SAF og SPLA. Men etter folkeavstemningen blir situasjonen uhåndterbar, og FN vedtar å sende SAF nordover til Sudan. 19. mai 2011 starter uttransporteringen.
– Vi fikk ansvaret for å samle flere hundre soldater og deretter kjøre dem ut av Abyei. Det var mye motstand, men til slutt fikk FN samlet dem, sier Staurset.
To observatører får ansvaret for å telle soldatene ved avreise og deretter telle dem på nytt når de settes av over grensen. Men operasjonen blir sabotert og kraftig forsinket. Til slutt tar frustrerte soldater de to FN-observatørene som gisler. Staurset og noen kollegaer reiser til området for å få frigitt kollegaene sine.
– Da vi kom frem, var situasjonen veldig spent. Mange av soldatene var frustrerte, varme og slitne. Vi fryktet at de skulle ta seg inn til Abyei by, og at uroen ville spre seg til byen, sier Staurset.
Så smeller det
Det har blitt mørkt og utrygt, men det er likevel bare én løsning: Soldatene må ut. Nå.
– Vi lastet opp soldatene på lastebiler og kjørte ut av Abyei. Etter hvert var vi en kolonne på 5–6 lastebiler med rundt 50 soldater i hver.
I kolonnen sitter også Staurset og et par andre FN-folk i et pansret personellkjøretøy. Alt ser ut til å gå etter planen. Men så smeller det.
– Plutselig havnet vi i et bakhold. Det haglet med kuler mot bilen vår, og vi skjønte at vi var under et seriøst angrep. En av lastebilene ble ødelagt, og soldatene løp til alle kanter, sier den norske offiseren.
Hvem som angriper er ikke kjent, men FN mistenker at det er en gruppe som kan ha tilhørighet til sørsudanske SPLA. Staurset kommanderer sjåføren om å få dem ut så raskt som mulig. I det pansrede kjøretøyet sitter Staurset, en annen FN-observatør, en sjåfør og en liaison fra SAF. De er ubevæpnet, men har med zambiske FN-soldater som styrkebeskyttelse.
– Der og da var jeg overbevist om at min siste time var kommet. Men til slutt klarte vi å komme oss ut med «kuler i hælene» og i sikkerhet inn i leiren, sier han.
Midt i skuddlinjen
FN sender forsterkninger opp til angrepsstedet og får løst situasjonen. FN-personellet vet fremdeles ikke hva som skjedde med alle de sudanske soldatene, men antar at rundt 20 ble drept. Den videre uttransporteringen av sudanske soldater bryter også sammen, og sudanske myndigheter bruker angrepet som påskudd for å gå inn i Abyei med full militær kraft. Angrepet starter natt til 21. mai, og byen rundt FN-leiren forandres til en krigssone.
Midt i dette kaoset er Staurset den eneste norske offiseren i regionen. Den andre nordmannen er nemlig i Norge på en planlagt fripermisjon.
– Jeg følte veldig på ansvaret den natten, og det var tøft å være uten ham. Men samtidig er jeg veldig glad for at han var hjemme i Norge, for da var han trygg, sier Staurset.
I stedet tok han frem satellittelefonen og ringte kollegaen. Staurset var sikker på at hans tid var omme og ba kollegaen ringe kona.
– Jeg ba ham fortelle henne at jeg var i god behold og ikke kom til å ta noen unødvendige sjanser.
I løpet av noen uker snudde stemningen i Sudan, og urolighetene rundt leiren øker.
Heller ikke FN-leiren slipper unna, og rammes jevnlig av skudd og granater.
FN-folkene må stadig søke ly. – Shelterne var så dårlige at et treff ville ha vært katastrofalt for oss. Derfor ble vi i stedet stående ute og følge med.
Blir skutt etter
Heldigvis er ikke Staursets tid omme. Situasjonen roer seg, og de klarer å evakuere rundt 700 sivile FN-folk fra leiren. Tilbake står rundt 400 militære som prøver å holde motet oppe i den dramatiske situasjonen. Men matforsyningene stopper opp, det samme gjør vedlikeholdet, og aggressive løshunder søker tilhold i den slitne leiren.
– Vi prøvde å holde motet oppe ved å holde på rutiner som trening og patruljering. Men partene skjøt stadig over leiren for å holde oss der, og vi ble skutt etter på joggeturene, sier han.
Det er ikke lett å være leder for 40 utslitte observatører i denne situasjonen, men Staurset holder motet oppe og fortsetter å være en tydelig og klar leder i ukene fremover. I juni får FN forhandlet frem en ny avtale med Sudan. UNMIS legges ned og erstattes av UNISFA som får en etiopisk-ledet brigade. Staurset og hans norske kollega blir værende i Abyei for å bistå etiopierne i oppbyggingen av operasjonen. Men når sikkerhetssituasjonen ikke bedres, beslutter Noroge å trekke ut de to norske offiserene fra Abyei. Staurset kommer hjem i slutten av september 2011.
– Da jeg kom hjem, ble det vakuum. Jeg hadde levd ganske intenst, og nå var jeg plutselig hjemme og hadde fri. Alle andre var på jobb, så det var litt rart.
Mistet 15 kilo
Det var en medtatt og sliten norsk offiser som prøvde å hente seg inn igjen i Norge høsten 2011. Han hadde gått ned 15 kilo månedene i forveien.
– Helsen var relativt stusselig da jeg kom hjem, og jeg prøvde å døyve tanker og følelser med å jobbe enda mer.
Staurset sier han fikk liten medisinsk og psykologisk oppfølging sentralt fra Forsvaret, men han fikk god hjelp fra sin gamle avdeling, Kystjegerkommandoen. En lege der skjønte alvoret, og dermed begynte ballen å rulle. Men det tok likevel godt og vel to år før han kom helt til hektene igjen.
– Var du noen gang redd under tjenesten i Abyei?
– Ja, jeg var redd innimellom. Jeg hadde tjenestegjort i Kabul i 2006, men det var ikke i nærheten av det jeg opplevde Sudan. Heldigvis hadde jeg blitt godt kurset i å håndtere vanskelige situasjoner og klare meg selv. Det var avgjørende for at jeg klarte å holde en mental balanse.