En soldats arv
– Jeg er soldat. Om noen spør meg hva jeg er, er det svaret. Det ligger i blodet.
En kald vinterdag i Lyngen, hvor fjellene strekker seg mot himmelen og snødekte tinder glitrer om kapp, står Chris Edwards og myser.
Han ser ut over krokete trær og steiner som titter opp av snøen, telt, truger og soldater kledd i hvitt.
Et samarbeid med mening
Chris, som er administrasjonsbefal i innsatsstyrke Claymores multitropp, er på øvelse med resten av troppen, vakt- og sikringssoldater i Nord-Hålogaland heimevernsdistrikt 16s førstegangstjeneste og nederlandske marinesoldater.
– Soldatene i V&S er akkurat det elementet vi mangler; en tilgjengelig fotstyrke som kan drive vakt og sikring, patruljere til fots, men også fylle inn på multikjøretøy der vi mangler folk. På samme måte som oss er V&S kjappe og lette å flytte, de er dermed ikke et stort element vi må dra med oss, sier Chris.
– Begge parter får mye ut av samarbeidet. Lagførerne i multitroppen setter pris på å holde leksjoner for de vernepliktige i førstegangstjenesten, i hvert fall når vi ser at det blir så godt mottatt. Vi deler erfaringer med dem, gir dem brukerkurs på våpen og frisker opp kunnskap de har fra rekruttskolen. Og så tror jeg de får et høyt utbytte av å samhandle med noen som er ment å være langt fremme i en manøver.
Det går noen soldater forbi teltåpningen. Stemmene deres høres så vidt over generatoren og forsvinner snart med soldatene som har kursen mot rekken av MB-er.
– Vi blir forbilder for dem, det er helt tydelig. Og når vi etter hvert har vært på en del øvelser sammen knyttes det jo bånd. Det er litt trist når de dimmer. Men vi ser at samarbeidet fungerer også på søkertallene. Vi får tilført personell ganske jevnlig. Ikke bare til multitroppen, men også til jegertroppen og skarpskyttertroppen, forteller Chris.
– Dette samarbeidet er veldig likt slik jeg tenker det ville ha vært i en eventuell krig; at vi får tilført folk og lærer dem opp på vogn, dersom vi må erstatte personell. Jeg tenker det er en stor fordel for oss å øve på å bruke en slik ressurs på en god måte, sier Chris før han blir stille og øynene fjerne. Han lytter til beskjeden over sambandet. Etter å ha konstatert at den ikke er rettet til han, blir øynene igjen klare og fokuset er tilbake på samtalen i teltet.
Fartstid
Chris har tidligere en karriere fra Forsvaret og flere internasjonale operasjoner bak seg. Når man spør ham om hvor han likte seg best, kommer svaret kjapt; Jan Mayen. Så tenker han seg litt om, og legger til:
– Men Afghanistan var spesielt for meg. Jeg har vært ute mange ganger og fikk ganske god erfaring der nede, sier han med et halvt øye forbi teltduken som blafrer i vinden.
– Vi reiste ned rett etter at Joachim Olsson gikk på den IED-en med CV90-en. Da skulle vi på et to ukers oppdrag til Ghormach, men ble der i nesten åtte måneder. Jeg reiste ned med ingeniørbataljonen og jobbet med OMLT 4 (Operational Mentor and Liaison Team). Vi bygde opp basen som var frontlinja i Ghormach.
– Da jeg var ferdig i Forsvaret, hadde jeg et håp om å bli innkalt til HV. Men så gikk det 10 år, før jeg selv tok kontakt. Da fant jeg fort ut at det måtte bli innsatsstyrken. Seks øvingsdager i året hadde ikke gitt meg det store utbyttet. Her i tropp 1 får jeg også bruk for erfaringen jeg har med multikjøretøy fra Afghanistan og Afrika.
– Jeg har savnet samholdet, og det å være soldat. Det er identiteten min. Det som ligger mitt hjerte nærmest. Det ser jeg i alle jobber jeg har hatt siden 2013 og fram til nå, at identiteten min fortsatt er å være soldat. Av en eller annen grunn så har det blitt sånn, smiler Chris.
Soldatens arv
Chris er fra en liten gård i Vangsvik på Senja. Etternavnet hans, derimot, stammer fra England. Det er noe han ofte får spørsmål om.
– Oldefaren min, Isak Isaksen (bilde), var på Lofotfiske under andre verdenskrig. Mens han var der kom britiske soldater inn til Lofoten og gjennomførte en sabotasjeaksjon (operasjon Claymore) ved det største fiskeværet. Engelskmennene spurte om det var noen nordmenn som ville være med tilbake til England. Isak var en av dem som meldte seg. Han fikk trening i England og endte opp på destroyer. Han overlevde krigen, etablerte seg der borte og giftet seg. De flyttet tilbake til Norge i 1962, fra moderne Liverpool til ytre Senja uten vei, vann eller kloakk. Min bestemor hadde giftet seg i England og hadde med seg mannen sin, og han het altså Edwards.
Det kan virke som om Forsvaret lå i kortene for Chris. Og som soldat i innsatsstyrke Claymore sluttes sirkelen som begynte med engelske soldater, sabotasje og en fisker som meldte seg til tjeneste.
Krigens krav
Når solen skinner i Lyngen og termosen er full av kaffe er det langt til ørkensand og skarpe kuler.
– IED-faren i Afghanistan var spesielt høy. Det er utrolig hvor godt trent øyet blir til å se de minste detaljer. Den mørke fargen på jorda i grøfta vitner om at noen har vært og gravd i løpet av natta. Det kan stikke noe opp, det kan være en kanne som står på siden; det er disse små detaljene du er nødt til å fange opp for ikke å gå i fella, sier en plutselig tankefull Chris.
Ti nordmenn har falt i tjeneste for Norge i Afghanistan. Chris reiste som nevnt ned rett etter at noen mistet livet. Mens han var i tjeneste i ørkenlandet døde fire nordmenn. Han opplevde også at flere av dem han samarbeidet med ble skutt og hardt skadet.
– Det er utrolig tøft å miste noen. Selv om de nødvendigvis ikke tilhører ditt lag, tropp eller avdeling så kjenner du på det. Kvelden før de fire fra Marinejegerkommandoen og Kystjegerkommandoen ble drept hadde vi sittet med dem i leiren og grillet. Da den beskjeden kom...det ble veldig nært.
– Men det er realiteten, og det er det vi som har mye erfaring prøver å fokusere på når vi er på øvelse. Mindset er viktig. Vi kan ikke tenke at det er en øvelse fra mandag til fredag. Øvelsen blir bedre, og du vil personlig få mer ut av den, om du tenker at dette er normaltilstand. Det betyr at du må tørke våte klær, for du vet ikke hvor lenge du blir borte.
– Det er en av styrkene med oss «gamle soldater». Vi vet hvorfor man skal gjøre ting riktig, og kan knytte det opp til stridserfaringer. Slik som nå når vi har med oss V&S og noen av soldatene kommer litt av skiva og hører på høy musikk for eksempel, så må man stoppe dem og forklare hvorfor det ikke egner seg. Vi er midt i en militær operasjon, dette er ikke noe diskotek. De er unge og det er vanskelig for dem å forholde seg til at dette er «ekte». Det er viktig å ta seg tiden til å ta soldatene til siden og veilede dem i stedet for å strekke dem. Det er et samarbeid. Vi må gjøre det beste ut av det og spille hverandre gode, sier Chris før han trekker lua godt ned over ørene, skyver teltduken til siden og går ut i vintersola.
Nå skal de snart rykke ut. Chris stopper et øyeblikk og ser ut over fjord og fjell. Kanskje minnes han ørkensand og fordums våpenbrødre. Kanskje ser han for seg gården hjemme på Senja som står og venter på ham. Det durer i en motor. Snøen knirker under et par marsjstøvler. Chris er tilbake i Lyngen med telt, truger og soldater kledd i hvitt.
