Eventyrlysten ildsjel
Når Jens Tore Aakre (48) ikke redder koalabjørner i Australia eller setter tourniquet på en fremmed mann med avkappet hånd, lener han seg tilbake og nyter solen, livredd for å kjede seg.
Solen står høyt på himmelen og lyser opp en rød låve i det grønne skoglandskapet i Drangedal i Telemark. I en sofaliknende konstruksjon bestående kun av et par store, flate steiner sitter Jens Tore ute på gårdsplassen.
Kaffekoppen er godt plassert i hånden, og Grandiosaen som sto på kjøkkenbenken for bare noen minutter siden er forsvunnet. Den to meter høye 48-åringen er fortsatt kledd i arbeidsklær, og i beltet rundt livet har han en helsvart tourniquet.
Den hadde han ikke med seg da han og kona, Anne Gry, kjørte ut av gårdsplassen i pinsen 2017. Kursen var satt mot Homborøya, men de kjørte ikke mer enn et par minutter før noe fanget oppmerksomheten deres. Langs grusveien gikk en tydelig oppskaket person. Mannen skvatt i det de passerte han, og i speilet så de at mannen løp etter dem. De stoppet.
– Mannen ropte at vi måtte hjelpe. Like etterpå fikk vi øye på en annen kar som holdt armen sin opp slik, forteller Jens Tore og holder overarmen sin opp mot solen for å vise, samtidig som han klemmer rundt håndleddet.
Hånden var nærmest kappet av under vedhogst og den hang kun i huden ned langs overarmen. Jens Tore holdt hodet kaldt og tok i bruk lærdom han har fra Heimevernets innsatsstyrke Gunnerside i Telemark og Buskerud Heimevernsdistrikt 03 (HV-03), der han har vært soldat helt siden oppstarten i 2005.
– Det første jeg tenkte på var å stoppe blødningen. Jeg hadde dessverre ikke tourniquet med meg, men jeg fikk tak i en jekkestropp som jeg festet rundt armen hans.
– Ved hjelp av en halvmeter lang skrutrekker var det mulig å vri stroppen slik at blødningen stoppet.
Jens Tore Aakre
Heldigvis er Jens Tore løsningsorientert og innstilt på å hjelpe andre. Den dagen reddet han en hånd, om ikke et liv.
Ville ikke gi seg
– Etter førstegangstjenesten hadde jeg veldig lyst til å fortsette i Forsvaret, men mulighetene til å bli grenader var ikke det samme på midten av nittitallet. Dessuten hadde jeg startet på utdanningen min som skogsarbeider, sier Jens Tore og myser mot sola.
Han så en mulighet til videre tjeneste gjennom Heimevernet og omsider kom innkallingen i posten. Dette var starten på en lang og innholdsrik tid i Norges største militære beredskapsorganisasjon.
Sterke inntrykk
Beredskap og forsvarsvilje er fundamentet i mye av Heimevernets aktivitet, men ildsjelen fra Drangedal legger ikke skjul på at det er eventyreren i han som kanskje motiverer mest. Det var nok derfor han i 2020 reiste til Australia som frivillig for å være med på å bekjempe den enorme skogbrannen som herjet der.
– Da jeg kom til Australia var det snakk om en brann som strakk seg over nesten 200.000 kvadratkilometer. Trær, hus og dyr gikk opp i aske og et titalls mennesker mistet livet.
Jens Tore som til vanlig tilbringer arbeidsdagene sine alene ute i skogen – og har gjort det de siste 30 årene – så muligheten til å hogge noen av verdens største trær, samtidig som han kunne bidra i en krise av store dimensjoner. Koalabjørner ble omplassert, hus ble evakuert og trær ble felt.
– Det var spesielt ett eldre ektepar som gjorde inntrykk. De hadde bestemt seg for å forsvare huset sitt fra flammene i stedet for å rømme vekk. De hadde bygget huset selv for mange år siden. Å se sitt eget hjem brenne ned og samtidig mangle de nødvendige forsikringene, må være grusomt. De mistet alt.
En fot innafor
Det er ikke første gangen Jens Tore har sett og møtt mennesker i konflikt og vanskelige situasjoner. Tidligere i livet sto ønsket om å delta i internasjonale operasjoner for Norge høyest av alt.
– Jeg søkte på det som var å søke på og tok de kursene som var å ta. Opplevelsene ble mange, men jeg ville fortsatt ut. Derfor holdt jeg øye med de utenlandske bidragene som var da, men det var mange andre som kjempet om de samme mulighetene.
Den første sjansen kom da Sudan-bidraget ble etablert. Jens Tore og andre soldater fra innsatsstyrke Gunnerside søkte på bidraget. Fire soldater fikk plass, og han var én av dem. Soldatene var på oppsetning i Rena leir sammen med soldater fra blant annet Telemark bataljon. Plutselig fikk de beskjed om at hele oppdraget var avlyst.
– Det positive var likevel at vi nå hadde fått et ben innafor, smiler Jens Tore lurt.
26. august 2010 ringte telefonen angående et bidrag i Afghanistan. Ikke lenge etter fikk han stormingeniørutdanning på Rena, 38 år gammel. Til tross for at klassekameratene var tidlig i tyveårene, var ikke aldersforskjellen noe annet enn kun det – en forskjell i alder.
Også i Gunnerside er Jens Tore eldre og mer erfaren enn de fleste. Selv om medsoldatene i Gunnerside av og til erter han for alderen, vet han likevel hva det egentlig betyr. Det er rett og slett en bekreftelse for 48-åringen. En bekreftelse på at han fortsatt henger med, både når det kommer til fysisk form og militærfaglig kompetanse.
Tidkrevende
Med et så stort engasjement skal man ikke ta en fleksibel arbeidsgiver for gitt. Mye tid går til Heimevernet, og oversersjanten innrømmer at det på det verste var snakk om flere måneder i året med ulønnet permisjon fra sin ordinære jobb og at det kan ha vært i meste laget. Samtidig roser han arbeidsgiveren sin for støtten.
Et annet bevis på at Jens Tore er en ekte eventyrer var da han i mars 2021 gikk på ski i tungtvannssabotørenes fotspor fra Vemork til svenskegrensa.
Den 604 kilometer lange skituren ble gjennomført på 19 dager sammen med en medsoldat fra Gunnerside og en soldat fra Bjørn West i Bergenhus HV-distrikt 09 (HV-09). Han erkjenner at interessen for forsvarshistorie var motivasjonen bak den omfattende skituren, og han er klar på at det ikke blir den siste.
– Når jeg skal gi meg? Nei, det er ikke godt å si. Den dagen man er for gammel til å gidde eller klare å holde seg oppdatert og i form, det er dagen jeg gir meg. Det er egentlig det samme hvor gammel man er. Om man er 30 år gammel og gir opp å lære det som trengs, da er man for gammel. Er man 60 år og i knallform både i kropp og hode, da er du ung nok.
– Dagen jeg ikke henger med lenger, det er dagen jeg gir meg, legger han til.
– Når kommer den dagen da?
– Det er ikke et spørsmål om når, det er vel et spørsmål om hvis, ler han.
– Jeg er livredd for å kjede meg, avslutter eventyreren, før han lener seg tilbake i utendørssofaen og tar en siste slurk av kaffen i sollyset.
