CY3A2866

Yngrebølgen

Hun tilhører den nye generasjonen HV-soldater. Kathrine Ulvatne (19) tror hun vil bli en ressurs for HV-området sitt de neste årene.

Ikke langt unna det finske tettstedet Karigasniemi ligger den eneste brua over elven Anárjohka. Ved grenseovergangen på brua møtes den norske riksvei 92 og den finske Stamvei 92. Det har vært stille lenge, men plutselig hører man en bil på vei fra den finske siden.

Rolig, men bestemt, går 19 år gamle Kathrine Ulvatne ut på veien og gjør tegn til sjåføren i bilen om at han må stoppe. Ulvatne har grønn uniform på seg. På den ene armen kan man skimte bokstavene HV på et merke.

Med et smil om munnen snakker Kathrine med sjåføren av bilen. Etter kort tid blir de enig og bilen kan fortsette riksvei 92 mot Karasjok.

– Det var en pendler som bor i Norge, men jobber i Finland. De får lov til å passere, sier Kathrine, fortsatt like blid.

På grenseoppdrag

Det er tidlig sommer og fortsatt strenge korona-restriksjoner i Norge. For bare noen minutter siden regnet det kraftig, men nå er solen tilbake og tørker bort sølepyttene som har lagt seg på grensebroen. Det er fortsatt fuktighet i luften og da lokkes myggen frem, men det ser ikke ut til å plage Alta-væringen nevneverdig.

Kathrine tilhører Finnmark heimevernsdistrikt 17 (HV-17) og har meldt seg til oppdraget med å bistå politiet med grensekontroll under Covid-19-pandemien. For kort tid siden var hun ferdig med HVs egen førstegangstjeneste ved Garnisonen i Porsanger. Nå tilhører hun Altafjord HV-område, som har fått oppdraget med å bistå politiet på grensen til Finland.

Spoler vi litt over ett år tilbake i tid, så visste Kathrine knapt hva Forsvaret var og ingenting om hva Heimevernet holdt på med. Men det skulle endre seg kraftig etter hvert.

Først ble hun kalt inn til sesjon sammen med alle ungdommene i hennes aldersgruppe i Finnmark, og så fikk Kathrine innkallingen som viste at hun skulle avtjene førstegangstjenesten bare tre timers kjøretur unna sin hjemplass Talvik, som er en liten bygd utenfor Alta.

– Jeg hadde hørt noe om Forsvaret i oppveksten og det var besøk fra Forsvaret allerede på barneskolen. Da ble jeg egentlig ganske interessert i Forsvaret og det virket som en fin utfordring. Men jeg jobbet gjennom hele videregående og ville helst studere medisin etter skolen. Derfor var jeg ganske bestemt på å utsette førstegangstjenesten da jeg kom på sesjon, men ble overtalt til å gjennomføre. Og nå er jeg egentlig ganske glad for det, sier Kathrine, som under grenseoppdraget bodde på en hytte som HV-17 hadde leid på campingplassen rett ved grensestasjonen.

Her bruktes tiden til soving, tv-titting og en god del trykking på mobilen for å oppdatere seg i sosiale medier, mens man ventet på en ny vaktrunde på grensen.

For oss var det veldig tydelig allerede på sesjon at vi etter førstegangstjenesten skulle overføres direkte til et HV-område.

Kathrine Ulvatne

Godt motivert

Førstegangstjenesten beskriver Kathrine som veldig givende og noe som ga henne minner for livet. Motivasjonen til Kathrine har gjennom hele førstegangstjenesten vært veldig bra.

Motivasjonen er fortsatt på topp etter grenseoppdraget og nå skal hun videre til et HV-område og blir innkalt en gang i året til trening. Her risikerer Kathrine imidlertid å møte medsoldater som kanskje ikke er like motivert og som blir like overrasket hver gang innkallingen til årets trening kommer.

– Man vet at negativitet smitter over på andre. Så hvordan takler jeg å møte andre soldater som kanskje er umotiverte? Jeg tror man bare må prøve å motivere de som kanskje ikke er så motivert, sier Kathrine, som er rimelig sikker på at hun og hennes kollegaer fra førstegangstjenesten har mye å tilby områdene.

280621THG_CY3A54111.jpg
Etter førstegangstjenesten blir de som skal inn i Heimevernet soldater i et heimevernsområde i nærheten av der de bor.

Unge, motiverte og nyutdannede soldater som henne er sårt tiltrengt i HV-områdene. Kathrine tenker at det også blir litt mer motiverende for henne å gjennomføre tjenesten når hun vet at hun er en ressurs og ikke bare «er der for å være der».

– Det er stort behov for oss, uavhengig av stilling, grad og kjønn. Vi er alle en ressurs, tenker hun og utdyper hvorfor hun tror soldater fra førstegangstjenesten kan bidra med mye i områdene.

– Vi har førstegangstjenesten frisk i minnet. Men det fine er at det blir en god blanding og helhet med oss unge og alle de som har vært lenge i området, som sikkert har masse erfaring, sier 19-åringen i det vi forlater henne på grenseovergangen denne sommerdagen.

Legestudent

Noen måneder etter at Kathrine har gått av vakt, er hytta på campingplassen ved grensestasjonen Karigasniemi byttet ut med studentleilighet i Bergen, hvor hun bor sammen med sin beste venninne.

De neste årene venter medisinstudiene som hun utsatte til fordel for førstegangstjenesten. Hun er i gang med første året på Universitetet i Bergen. Om noen år er hun ferdig utdannet lege. Hun vil gjerne være en person som folk i sårbare situasjoner henvender seg til. Kanskje ender hun opp som lege i hjembyen Alta.

– Det kommer helt an på spesialisering og etterspørselen i Finnmark. Jeg har sju år å tenke på den saken. Det er ikke noe hastverk enda, smiler hun.

Kathrine tror hun får god bruk for egenskaper under medisinutdanningen som hun lærte seg i førstegangstjenesten.

– Det er mye likt og vi må være veldig strukturert. Erfaringene fra førstegangstjenesten har hjulpet meg i starten på studiene, blant annet med å få gjort unna ting før jeg tar fri.

For eksempel gjaldt det å ha orden på skapet til neste dags inspeksjon før jeg dro på velferden med vennene. Selv om det frister, så hjelper det ikke å skyve problemene unna. Det gjelder også nå, sier 19-åringen, som 20. desember fyller 20 år.

Godt tatt imot

Tiden på grensestasjonen ved brua over elven Anárjohka ble en veldig positiv opplevelse for Kathrine. Hun føler at hun ble veldig godt mottatt av sine medsoldater i området til tross for at hun er yngre enn de fleste hun har tjenestegjort med. Det ble mye tid til refleksjoner rundt «leirbålet» de lagde i veikanten mens de ventet på at biler skulle passere over grensebrua.

– De fleste jeg har vært sammen med på grensa er 20 år eldre enn meg og i en helt annen livssituasjon enn det jeg er. De er ferdig utdannet, har hus og barn. Så kommer jeg der, nesten som en ungdom. Personlig gruet jeg meg litt til det. Men jeg merket veldig godt da vi sto vakt sammen at vi ikke ble behandlet forskjellig til tross for aldersforskjell eller hvor vi kommer fra. Alle var kjempehyggelig.

Når alt kommer til alt, så synes Kathrine at overgangen fra det sivile ungdomslivet til et liv i grønn uniform har vært en positiv opplevelse.

Hun nikker mens hun svarer.

– Man har gjerne et veldig hat-elsk-forhold til situasjonen. På øvelse kan det bli mye hat, slit og «pæs». Men når jeg ser tilbake på det, så sitter jeg igjen med veldig mye. Det er tiden etterpå at jeg innser hvor takknemlig jeg er.

– Jeg har fått en annen erfaring i livet og blitt utfordret på en helt annen måte enn det jeg ville blitt i det sivile liv.

Kathrine Ulvatne

– For eksempel ville jeg ikke gått ut og marsjet i mange timer i minus 40 effektive som sivil, humrer hun.

Og hjemme i barndomshuset i Alta er det ingen tvil om at det er stolte foreldre som har sett at datteren er blitt mer voksen på kort tid.

– Mamma synes i alle fall det er veldig stas og ser på min tid i Heimevernet som spennende og morsomt. Hun er sikkert litt stolt av det, smiler Kathrine.