Får frykten og sinnet styre, taper Ukraina krigen
– Når du står midt oppi det, midt oppi liv og død, da gjelder det å ha et kaldt sinn. Du kan ikke la følelsene ta overhånd. Men det tar tid å lære dette. Det kommer med erfaring.
På kanten av en skyttergrav, midt på den fredelige engelske landsbygda, står 27 år gamle Lysyi.
Lysyi er et kallenavn som betyr skallet på ukrainsk. Her i England er skyttergraven bare en skyttergrav. Det er ingen kuler, droner i luften eller fiender som lurer i det fjerne. Men ukrainerne har ikke problemer med å skjønne alvoret, eller se for seg en skarp skyttergrav hjemme i Ukraina. De har allerede kjempet i mange år.
Her i England får de opptrening av norske instruktører, slik at de kan reise tilbake til Ukraina og selv trene opp ferske rekrutter.
– Vi forsvarer hjemmene våre, og ledes av en rettferdighetsfølelse. Jeg har et hus. Eller, jeg hadde et hus. Området jeg bodde i, er bombet og okkupert. Hver dag treffes huset mitt av bomber og droner. Uskyldige sivile dør. Etter å ha sett hva som skjer i landet mitt i flere år nå, trenger jeg ikke ytterligere motivasjon for å fortsette kampen.
Frykt og sinne
– Det er klart at det er mye sinne og aggresjon rettet mot russerne som prøver å ta landet vårt. Og frykt. Selvfølgelig kjenner vi på frykt. Det er greit å være redd. Det er bare de dumme som ikke er redde.
– Selv om man har kjempet lenge, slik som jeg har, så kjenner man på frykt. Men det gjelder å kontrollere den, så du kan fortsette å kjempe, overleve og vinne krigen. Vi lærer alle de ferske soldatene dette: kontroller frykten, ellers kan det ende dårlig. Om frykten tar over... da kommer du nok ikke tilbake.
Krigens krav
Lysyi skiller seg fra de andre ukrainerne som trener i skyttergraven her på den engelske landsbygda. De andre beveger seg med sikre føtter, for de har gjort dette før. Det gjør Lysyi også. Men han har ikke lenger to føtter av kjøtt og bein. Der høyrebeinet hans en gang var, er det nå en protese.
– Vi hadde et oppdrag 8 kilometer bak fiendens linjer, hvor vi ble tatt i bakhold av soldater fra Wagner-gruppen. Ikke de fangene som ble frigjort fra fengsel, men den gjengen som kriget i Syria.
– Han som gikk først, ingeniøren, sikret veien og sørget for at det var trygt. Jeg gikk rett etter ham. Da Wagner-gruppen åpnet ild, ble ingeniøren skilt fra oss andre. Vi var under veldig intens beskytning, og jeg kunne ikke skyte tilbake på grunn av vinkelen. Jeg bestemte meg for å skifte posisjon og tok et skritt utenfor den trygge veien vi hadde gått. Da gikk minen i luften. Det ene beinet mitt var blåst av, det andre var brukket. Og fienden fortsatte å skyte. Jeg skjøt tilbake og ga ingeniøren dekke, mens han trakk meg bakover. Da jeg gikk tom for kuler, tok han over skytingen mens jeg ladet om. På den måten klarte vi å bevege oss tilbake til de andre.
Lysyi fortsatte kampen selv med ett ben sprengt i filler og det andre brukket, med beinbiter stikkende ut.
– Det gjorde ikke vondt til å begynne med. Sikkert på grunn av adrenalin. Og sjokk. Beinet jeg måtte amputere, gjorde egentlig aldri vondt, ikke siden eksplosjonen. Det brukne beinet derimot... Da jeg ble dratt bortover bakken og beinet som stakk ut av huden som kom borti ting... Det var vondt. Men jeg fortsatte kampen, og jeg overlevde.
Ett år etter at Lysyi tråkket på minen og overlevde møtet med Wagner-gruppen, var han tilbake på slagmarken.
– Jeg kjempet i ett og et halvt år til, i skyttergravene. Så fikk jeg beskjed om at jeg skulle begynne å trene opp rekrutter i stedet. Slik havnet jeg her i England.
Han tar et øyeblikk og ser utover de andre ukrainerne, jorder, skyttergraver og norske instruktører.
– Min kamp er ikke over. Ukrainas kamp er ikke over. Jeg er forberedt på å fortsette å bidra i den kampen, helt til seieren er vår.
