Mot fronten

Får nye sjanser

Da de kom til Norge, var de også fremmede. Hentet fra forskjellige steder og avdelinger. Nå er de en sammensveiset gjeng.

– Jeg hadde bare sett én av de andre tidligere, men jeg kjente ingen. Nå har jeg blitt knyttet til mange som jeg kommer til å savne når vi splittes. Etter hvert begynte vi å kommunisere godt og forstå hverandre, som igjen gjorde samarbeidet bedre, beskriver «Ginger»

Hun var sushikokk før hun meldte seg frivillig til det ukrainske forsvaret. Nå har hun vært soldat i litt over to år, der hun har fungert som combat medic. Selv med tidligere kamperfaring er hun fornøyd med treningen hun har fått i Norge.

– Det er ganske likt det vi gjør hjemme. Da vi jobbet med medisinsk evakuering på kurset var det nesten som å være i Ukraina, men når vi trener får vi en ny sjanse hvis det går galt, slik at vi kan forbedre oss. Det gjør vi ikke i krigen. Markørene gjør også en god jobb. De skadde spilte godt, og de døde var overbevisende. Jeg likte også at vi satte ekte kanyler for å gjøre det mer realistisk, forklarer hun.

Krevende for alle

«Ginger» skryter av instruktørene.

– De er psykisk sterke. Vi har hatt momenter med mye stress, der noen av elevene har blitt ganske sinte, meg selv inkludert, men de var veldig profesjonelle til tross for alle disse nyansene.

«Irnis» er også fornøyd med instruktørene på combat medic-kurset. Han jobbet sivilt med intensivmedisin da krigen brøt ut. Da det ble for farlig for sivile å være i Kherson-området, skrev han kontrakt med forsvaret slik at han kunne gjøre sin plikt å bidra med sin kunnskap.

– Instruktørene er veldig greie og profesjonelle. De er pedagogiske. Alle leksjonene og samtalene med instruktørene har vært lærerike, og de har god forståelse for hvordan man lærer bort til andre.

Det tar han med seg tilbake til Ukraina.

– Jeg la merke til flere detaljer som jeg kan bruke når jeg kommer tilbake, så det var nyttig for meg. Kurset var intensivt, med momenter som lignet situasjoner jeg har opplevd. Det ga meg overskudd til å reorganisere kunnskapen jeg har fra før, slik at jeg bedre forstår hva jeg kan gjøre for medsoldatene mine med tanke på å dele kunnskapen min.

Mental hvile

Selv om kurset har hatt lange dager med mye informasjon opplevde «Irnis» at han kunne slappe av på en annen måte her. Å kunne legge seg i en god seng og vite at du våkner trygt dagen etter har gjort godt.

– Lyden av fly har vært problematisk tidligere, men når jeg hører lyden her i Norge, vet jeg at bygningen jeg er i, ikke er i ferd med å bli sprengt. Det har gjort meg mentalt roligere og mer avslappet, beskriver han.

– De siste dagene før vi drar tilbake prøver jeg å roe ned, hvile og holde hodet klart så jeg kan konsentrere meg om jobben når jeg kommer tilbake til Ukraina, sier «Irnis».

Handler om disiplin

«Dora» har vært i Norge på marksman-kurs. Også han er imponert.

– Instruktørene er profesjonelle og robuste. Noen av elevene på kurset var egentlig ikke egnet for å være her i starten, og det var noen som ikke engang klarte å se gjennom siktet. Takket være at de norske instruktørene aldri ga dem opp hadde de enorm progresjon, og mot slutten var de på topplista over de som traff best, beskriver han.

Nå tenker han på veien hjem og den kalde vinteren som kommer.

– Jeg tror det blir den tyngste til nå. Intensiteten i krigen har økt, og vi vet ikke hva som vil skje videre. Krigen har gjort meg sliten, men det handler om disiplin til å fortsette.

– Det er trist å forlate de norske instruktørene, for det har vært gode folk, men plassen min er i Ukraina. Jeg gleder meg til å komme hjem for å jobbe videre.

Sterk leder

For hver kontingent som kommer til Norge er det med en SNR (senior national representative), som skal fungere som ukrainsk kompanisjef. «Keza», som har ledet soldatene gjennom kursperioden i Norge, har bred erfaring fra krigen i Ukraina.

Bare to dager før han kom til Norge jobbet han med utbedring av skyttergravene før jorda frøs og ble umulig å grave i.

– Jeg har vært fullt involvert i krigen siden 2018. Siden den gang har jeg hatt flere roller. Jeg har blant annet vært combat medic, lagfører i jegerlag, infanterist og skarpskytter. I denne krigen må man være fleksibel og allsidig.

Etter å ha vært borte fra krigen i en periode på grunn av skade var det mye som var forandret da han kom tilbake.

– Slagmarken var helt annerledes. Det var ny teknologi, nye våpen og den taktiske situasjonen var endret. Man må hele tiden holde seg oppdatert på hva som virker og ikke virker. Jeg kan ikke engang se for meg hvordan det ser ut om ett år, forklarer han.

Droneutfordringen

– Det er nye droner og nye måter å bruke og kommunisere med dem på. Vi bruker dem til alt fra å levere forsyninger av mat, vann og ammunisjon til våre egne stillinger, men også til å angripe fiendens stillinger eller droner. På slagmarken finnes det ingen trygge plasser nå. Du blir alltid overvåket av en drone. Både vi og russerne bruker droner aktivt, så jeg håper Norge også gjør det for å trene deres egne. Vi deler gjerne våre erfaringer, fastslår han.

Droner byr på store utfordringer for soldatene.

– Medisinsk evakuering er et helvete. Noen ganger trenger vi opptil to dager for å evakuere skadde, som gjør det vanskelig å overleve. Ofte er det noen kilometer tilbake til behandlingsstedet fra stillingen. Forflytning både til fots og med kjøretøy er nærmest umulig når man kontinuerlig angripes av droner. Mange av de vanlige taktikkene, som fungerte før, har blitt ubrukelige, forklarer «Keza» med en alvorlig tone.

Frihet som motivasjon

«Keza» ser til demokratiske land som Norge når han beskriver håpet for Ukrainas fremtid.

– Motivasjonen min er frihet.

– Jeg er glad for at vi har stått imot det russiske imperiet så lenge. Det har vært tungt, men vi ser at vi frigjør landområder og setter i gang offensive operasjoner. Ukraina er lik frihet for meg. Å kjempe for Ukraina er å kjempe for frihet. Derfor er det viktig å kjempe videre.

«Keza» var barn da Sovjetunionen ble oppløst.

– Jeg har sett katastrofene som skjedde under sovjetisk styre i landet mitt, da jeg var barn på 90-tallet. Det var forferdelig, men endringene skjer fordi vi fortsetter å kjempe. Vi hadde en revolusjon i 2014, som var det beste vi fikk til den gangen. Nå skal vi klare det, beskriver han.

Fra de går av flyet går det slag i slag. De rekker en røykepause mens de venter på at håndbagasjen losses av flyet. Så fort den er delt ut går de inn på ventende busser som kjører mot den ukrainske grensen.

Ved grenseovergangen samles de på en mørk plen for å vente på bagasjen. Lyset fra noen svake lyktestolper gjør det litt lettere å finne riktig bag. Noen hjelper til med hodelykt.

Denne gangen får de også utlevert sekketraller til hjelp for å få bagasjen med seg over grensa. Heimevernets transportfører har tidligere lagt merke til at noen strever mer enn andre med å bære med seg all bagasjen.

– En billig investering med god effekt. Desto bedre er nytten de har av dem ved fronten, sier transportfører «Frode».

– Får vi virkelig disse, spør mange av soldatene, tydelig lettet over at de ikke trenger å bære alt.

– Disse kan vi bruke ved fronten til å frakte forsyninger og ammunisjon også, sier «Keza», tydelig fornøyd med at sekketrallene ikke må leveres tilbake.

Flere av ukrainerne uttrykker takknemlighet for treningen og takker nordmennene som følger dem til grensa. Selv de som bare har vært med dem i noen timer på reisen.

Tilbake i striden

Et halvt år har gått. «Ginger» jobber nå ved et stabiliseringspunkt, litt tilbaketrekt fra fronten. Der tar de imot sårede, vurderer og stabiliserer tilstanden og klargjør dem til neste fase av evakueringen.

– Takket være kunnskapen jeg fikk på kurset vet jeg hvordan jeg kan gi medisinsk behandling til meg selv og mine kjære. Kunnskapen brukes daglig i krigssonen. Jeg vil uttrykke min respekt og oppriktige takknemlighet til instruktørene. De formidlet svært verdifull og viktig informasjon til oss. De har bidratt til å redde mange liv. Instruktørene hadde ulike personlige egenskaper og talent. Jeg husker hver og en.

Hard vinter

«Dora» fikk rett. Vinteren ble lang, kald og hard, men han og hans medsoldater har ikke gitt opp.

– Vi fortsetter å jobbe for vår fremtid med samme styrke og selvsikkerhet som i krigens første dager. Marksman-kurset var på høyest nivå. Ferdighetene og kunnskapen jeg fikk der har virkelig kommet til nytte, forklarer han.

Kunnskap i kamp

«Keza», som i sin rolle ikke er direkte med på kursene, ser også verdien av kunnskapen. Utviklingen har også gått noen skritt videre. Han forteller at fiberoptiske droner brukes mer enn før, og at de i flere tilfeller blir angrepet med kjemiske våpen. For å løse evakueringsutfordringene har de også begynt å bruke droner til det, men foreløpig mest på bakkenivå.

– Jeg har brukt mye av det jeg har lært i direkte kamphandlinger. Det deler jeg også med mine medsoldater. Generelt mener jeg at nøkkelen til seier ligger i opplæring. Jo flere soldater som blir opplært, jo bedre og desto nærmere er vi seieren. Derfor ser jeg det som min oppgave å stadig lære opp nye med kunnskapen jeg har fått, forklarer han.

– Jeg vil takke alle som gjør kursene mulig. Soldatene, instruktørene, staben og tolkene. Tusen takk for det gode arbeidet og hjelpen. Ære til Ukraina, avslutter han.