Hærfolk: H.M. Kong Haakon 7.

Fyrlykt: Høyreist og rakrygget. Én å navigere etter i mørket, én å følge i striden. Dét var kong Haakon 7. i fem tunge år. Monarken lyste opp og ga folket tro – på seier. Noe annet var det i unge år. Prins Carl lyste ikke på Søofficersskolen. Ledelsen der hadde ikke stor tro på hans militære karriere. Så fikk han da også en annen, som konge. I skjebneukene i 1940 trakk Hans Majestet Kong Haakon 7. i sin generalsuniform og gikk foran. Stødig og stridbar. Alt for Norge.

Det var marineoffiser han skulle bli, i den danske flåten. Det var som hærgeneral vi så ham, under det norske felttoget. Prinsen lot seg overtale til å bli Norges konge. Kongen nektet å la seg underordne Tysklands fører. Han var en monark med klare meninger – også om det militære. Offiser som han var.

Det er 25. november 1905. Det er gråvær, men med et lyspunkt: Norges nye konge, vår nye kongefamilie, stiger i land på norsk jord. Nå er Norge fullt ut selvstendig, etter ni tiårs union med Sverige, og før det fire hundreår underlagt Danmark. Vi tok en dansk prins som norsk konge. Nettopp i dette øyeblikk blir han norsk: Den sjuende Haakon i den norske kongerekken. Han skal ikke gjøre skam verken på valget eller navnet. 

Det er 3. august 1972. Det er hundreårsdagen for kong Haakons fødsel: Monarken ble en bauta i Norges moderne historie. En bauta, et nasjonalt monument, avdukes denne dagen på 7. juni-plassen i Oslo. Symbolsk nok på samme dato som kongen og hans sønn, kronprins Olav, måtte evakuere Norge for å lede frigjøringskampen fra eksil. Og samme dato som da han og prins Harald vendte tilbake til et fritt Norge i 1945, etter fem år.

Skulptør Nils Aas lot kongen på sin sokkel skue Akershus festning, nasjonens fremste, og høyst symbolske, festningsverk. Det var der, i 1957, Hans Majestet Kong Haakon 7. ble stedt til hvile, i Det kongelige mausoleum på Akershus slott.

Den første konge på fem hundreår
Christian Frederik Carl Georg Valdemar Axel ble født som dansk prins, som nummer to i arverekken. Kongeveien lå ikke åpen, verken i Danmark eller Norge. Han tok derfor et militært veivalg. Prinsen ble dansk marineoffiser – til Norge valgte ham som konge.

Da prins Carl aksepterte den norske tronen i 1905, ble han Norges første konge – for Norge alene – siden 1380, da Håkon 6. Magnusson døde.

Norge valgte prinsen, men prinsen valgte også Norge – etter nøye overveielse. Skulle han ta imot tronen ville han vite at han var ønsket. Det var han. Skulle ha påta seg gjerningen, ville han gi alt. Det gjorde han. Langt mer enn hva den danske offisersskolen så i sin unge kadett:

Den nye kongens militære løpebane
Våren 1889 tok prins Carl opptaksprøven ved Søofficersskolen i København. Han kom inn som nr. 2. Tilsynelatende bra, men det var en kongelig friplass; «Prinseplassen». Unge Carl hadde fått privatundervisning. Den ga ikke de beste resultater. I bedømmelsen fra skolen, høsten 1889, het det at prinsen «Gjør sig megen Umage, men er langt tilbage i Udvikling og Kundskaber for sine kammerater». Han er «endnu noget barnlig», men pliktoppfyllende – men «meget militærisk i hele sin Optræden». Og, som det åndelige ikke var nok; det var også en fysisk påpeking: «Han har meget svagt udviklede Arme og tildels ogsaa Ben»!

Skolen betvilte at prins Carl noen gang ville bli skikket til å føre kommando over eget skip. Snart fikk han, formelt sett, kommando over et helt land. Norge førte han gjennom de verste brottsjøer i nasjonens historie. Kongen sto støtt. På sine til dels svake ben.

Prinsen ble offiser, og offiseren ble konge. Statsoverhodet er både admiral og general. Kong Haakon hadde ingen egen kommando, men stor forstand. I dagene før det tyske overfallet viste kongen langt bedre dømmekraft enn statsminister og utenriksminister – og forsvarsminister. For ikke å snakke om forsvarsledelsen.

Den norske konge i fem års krig
Tre generasjoner etter han steg i land, og besteg tronen, er det én del av Haakon 7.s lange
kongsgjerning som for alltid vil stå fremst i norgeshistorien: Krigsinnsatsen.

Hans Majestet var klar over sin begrensede makt, men også tydelig på sitt ansvar som rikets øverstkommanderende. I en feide med forsvarsminister Birger Ljungberg tidlig i 1940 satte kongen kommandoskapet på plass. Monarken minnet om at han i henhold til grunnloven hadde «høieste befaling over rigets land og sjømagt». Og 9. april dette året, skriver kongebiograf Tor Bomann-Larsen, inntok kongen en ny rolle: «Fra sin fjerne og opphøyde posisjon som konstitusjonens formelle vokter var Norges konge trådt frem som aktiv deltager i landets styre».

Det høyeste befalet var symbolsk. Den selvstendige kommandomyndigheten ble fratatt monarken i 1911. Like fullt var han opptatt av Norges forsvar, og stilte ofte på øvelser. Før han mistet kommandomyndigheten kalte han i 1907 inn sine generaler og admiraler til Slottet. De fikk da ta del i kongens vurdering: Norges forsvarspolitiske tyngdepunkt måtte flyttes fra Glomma til Nordsjøen! Han hadde et poeng, skulle det vise seg.

8. april 1940 ville kongen vite hvilket flåtemateriell som patruljerte sørkysten av Norge. Det var ikke stort. Og visste kommanderende admiral hvor de tyske skipene var; de som var meldt inn i Nordsjøen? Henry Diesen ble svar skyldig. Dernest «om man i Christiansand og Stavanger var forberedt paa et Overfald f.Eks. imorgen ved daggry det vidste han ikke», noterte monarken seg. Monarken pekte mot et kommende tysk angrep fra sjøen. Det var mer enn marinesjefen så komme.

Hva med kommanderende general? Kongen var blant mange som misbilliget utnevnelsen av Kristian Laake i 1931. Og utenriksminister Halvdan Koht, som katastrofalt feilbedømte situasjonen i april 1940? Historieprofessoren mente nøytralitetspolitikken ville virke, som i første verdenskrig. Kongen hadde ingen illusjoner i så måte. Så snart det ble kjent at en tysk flåtestyrke hadde begitt seg inn i Nordsjøen, tok kongen til orde for å sperre norske farvann for tyske skip. Koht så det annerledes.

Tyske skip tok seg på det nærmeste uhindret inn i norsk farvann. Nøytraliteten holdt ikke. Krigen kom til Norge. Kongen ble samlingsmerket.

Kong Haakon spilte på lag med regjering og storting, men la også – politisk og moralsk – press på dem. Han tok selvstendige valg for seg selv og sitt hus. Og han tok et annet valg enn sin bror, kong Christian 10. av Danmark, som måtte innordne seg tysk styre da hans hovedstad var inntatt. Oscarsborgs senking av Blücher reddet Norges kongefamilie og regjering fra angripernes ørneklør. Så vidt.

Da ekstratoget fra Oslo Østbanestasjon (avgang 7.23, fra spor 8) ankom Lillestrøm, måtte passasjerene ut – og søke dekning. Luftwaffe bombet hovedbasen til Hærens flyvåpen på Kjeller. Krigen kom tett på, allerede de første timene. Snart skulle luftangrepene bli enda heftigere. Elverum ble bombet i brann. Da elleve bombefly feide over Nybergsund 11. april jaktet Wehrmacht på konge og regjering. Luftwaffe var satt inn for å drepe.

Kongen og kronprinsen i Hærens uniform
De forlot hovedstaden i Hærens uniform, kongen og kronprinsen, 9. april. De forlot landet, i den samme, 7. juni. Generalsuniformene var ikke til stas. De var symboltunge, og ikke bare for å vise rang. Ved å forlate landet «i Fældt» viste de at kampen ikke var oppgitt. Norge måtte overgi seg for tysk militær overmakt, men kongen hadde ikke gitt opp. Det var fortsatt krigstilstand. I eksil skulle kongen og kongssønnen få uhyre viktige roller i frihetskampen, og de skulle komme tilbake – til et fritt Norge, fem år senere.

Kong Haakon viste fasthet der statsministeren – og store deler av regjering og storting – vaklet. En av regjeringens kampklare statsråder, Trygve Lie, slo senere fast at kongen, 10. april 1940 – ved stå opp mot voldsmaktens krav – ble «Norges redningsmann. Midt i all vaklingen, alle betenkelighetene og vanskelighetene skar han på sin kloke, enkle og menneskelige måte tvers gjennom alt».

Etter fem år kunne kongen vende hjem. En av dem som mottok ham var Einar Gerhardsen. Den tidligere agitatoren, antimilitaristen og republikaneren var klar på hva kongens rolle hadde vært, og fortsatt var: «Kong Haakon er vår tids Hellig Olav, ham må ingen røre.»

Haakon 7. (1872–1957); dansk prins som i 1905 ble valgt til Norges konge, og som med sin sjømilitære offisersbakgrunn viste stor interesse for og sakkunnskap innen militære spørsmål, og ofte inspiserte hærøvelser. Majesteten spilte en avgjørende rolle da Norge ble overfalt i april 1940, og deretter gjennom fem års frihetskamp – fra sitt eksil i Storbritannia.

 

PS: 7. juni er en merkedato i norgeshistorien. Ikke bare var det den 7. juni at H.M. Kong Haakon 7. reise fra et okkupert Norge – og fem år senere vendte tilbake til et frigjort land. 7. juni var også datoen som la grunnlaget for hans kongsgjerning; dagen da Stortinget i 1905 besluttet å tre ut av unionen med Sverige. Og ikke bare det: 7. juni 2015 avduket H.M. Kong Harald og Prinsesse Astrid, fru Ferner minnesmerket over Kong Olav 5. på Rådhusplassen i Oslo.